Jeg har skrevet om Baneheia-saken i 20 år. Nå har jeg svekket tro på rettsstaten

De som trodde Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ville komme med klart svar om Baneheia blir skuffet. Ja, det kommer en gjenåpning, men nei, det blir neppe walkover og automatisk frikjenning av Viggo Kristiansen. Ut fra den 369 sider lange rapporten tyder alt på at statsadvokaten i Agder har materiale til å gå inn for en ny, full rettsak.

Det andre vi kan slå fast er at journalister fortsatt er viktige tidsvitner. Aftenposten, Agderposten, Dagbladet, VG, VG Nett, Bergens Tidende, NTB, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Sunnmørsposten er alle referert som kilder til hvordan rettsakene forløp i byretten og lagmannsretten.

Undertegnede har dekket rettssakene etter drapene i Baneheia for NTB og TV 2 Nettavisen, og har skrevet et hundretalls artikler fra retten, ettersom den var den første omtrent i sitt slag som ble dekket direkte av en nettavis.

Tre mot to

Torsdag kom den for mange sjokkerende beslutningen om tre av fem i stemte for gjenopptakelse av Baneheia-saken, to imot. Årsaken er at flertallet mener at nyere rapporter om DNA-materialet viser at domstolene kunne dømt annerledes, om man hadde hatt dagens kunnskap. For flertallet i kommisjonen følger dermed at mobilbeviset og andre forhold som dominobrikker må sees i nytt lys.

«Kommisjonen har delt seg i et flertall og et mindretall i vurderingen av om bevissituasjonen slik den samlet sett fremstår i dag, medfører en rimelig mulighet for at Viggo Kristiansen ville ha blitt frifunnet. Flertallet mener at det foreligger en rimelig mulighet for dette, mens mindretallet vurderer dette spørsmålet annerledes.»

Flertallet har bestemt gjenåpning:

«Når de faktiske forhold viser at Jan Helge Andersen var kapabel til å begå uforståelige og svært alvorlige straffbare handlinger, er det vanskelig å se at Viggo Kristiansens modus, utelukker – eller taler sterkt imot – muligheten for at Jan Helge Andersen begikk de straffbare handlinger alene. Selv om det samlet sett foreligger en rekke forhold som taler for at Viggo Kristiansen er skyldig foreligger det etter flertallets vurdering samlet sett en rimelig mulighet for at han ville ha blitt frifunnet.» heter det i avgjørelsen.

Men kommisjonen på fem er fullstendig splittet i vurderingen av alt fra DNA og mobil-beviset, til hvordan de fem vurderer hva Viggo og Jan Helge sa til hvem og når, hva dette betyr.

Dermed får førstestatsadvokat Erik Erland Holmen bestemme seg for om Agder lagmannsrett skal gå for ny rettssak, eller legge seg på rygg og la seg valse over av et magert flertall i kommisjonen.

Etter å ha gått gjennom rapporten, tyder alt på full rettssak, ettersom kommisjonen også skriver:

«Den samlede kommisjon har imidlertid en felles oppfatning av at det foreligger en rekke bevis og omstendigheter som kan tale for at dommen mot Viggo Kristiansen er riktig.»

Er annet stalltips er at Riksadvokaten griper inn, og sier at 21 år er nok, og at andre enn Agder lagmannsrett nå får gå over saken isteden for Holmen, som tok direkte over etter Edward Dahl, og kan sies å ha personlige motiver for å opprettholde dommen.

En skandale uansett

Baneheia er en skandale for det norske rettssystemet. Uavhengig innstillingen viser Baneheia-saken at straffesystemet er foreldet, og ikke svarer moderne krav til transparens og diskusjoner om skyld og uskyld.

Diskusjonen om journalister skulle gjort en bedre jobb er interessant og viktig, men en total avsporing av debatten.

Påtalemyndigheten har toet sine hender etter en usammenhengende dom. Bak argumentet om at man ikke kan diskutere avsluttede straffesaker, har påtalemyndigheten hindret en offentlig diskusjon om en av Norges verste drapssaker. Konsekvensen burde være en tillitskrise til domstolene. I stedet har mange pekt på journalistene, at de ikke gjorde jobben sin.

– Er faktisk kanskje du og dere journalister som har dritt dere aller mest ut. Dere får gi dere selv en klapp på ryggen, eller en smekk på lanken, melder Viggo Kristiansens fetter Thomas Bergstøl til meg på messenger etter at innstilingen fra kommisjonen var klar.

Jeg er blant journalistene som snudde i synet på dommen for et par år siden. Jeg fant at om Viggo Kristiansen var skyldig, så fantes det ikke grunnlag for det i bevisrekkene mot ham. Samtidig har jeg holdt åpent at han likevel kan være skyldig – jeg var tross alt ikke der, og etterforskningen avdekket aldri hva som hadde skjedd, selv om det lenge så slik ut.

Vi lo av Klomsæt

Det er riktig at vi lo av advokat Sigurd Klomsæt da han i september 2008 møtte i Agder journalistlag. Han anklaget journalistene som dekket saken for å ukritisk løpe politiets ærend. Klomsæt mente DNA-analysene var feil, og at mobilbeviset var et såkalt frifinnelsesbevis. Thomas Bergstøl møtte også opp, og anklaget journalistene for å dilte etter politiet.

Men vi gjorde jo ikke det, mente jeg, vi, og mange andre: Politiet hadde jo fortalt at det var funnet DNA av to gjerningspersoner. Så lenge dette sto fast, var det bare konspirasjonsteoretikere og folk som sto Kristiansen for nær som kunne gripe til dette halmstrået – tvilen om DNA.

Senere har flere undersøkelser vist at Klomsæt og senere Arvid Sjødin, har hatt rett i mye av sitt arbeid. Samtidig er dette altså ikke klarere enn at kommisjonen inntil denne dag er uenige om betydningen av en svekket DNA-profil for Viggo Kristiansens del.

Det er heller ikke slik at journalister har ansvaret for å skulle tro på den ene eller andre siden. Det er rettsvesenet som dømmer, gjenåpner og frikjenner. Saken har fremfor alt vist at systemet ikke fungerer tilfredsstillende. Om Viggo Kristiansen er uskyldig dømt, er det en hårreisende skandale at det skal ta 20 år å endre dommen. Ansvaret må rettsvesenet ta, og man må slutte å piske pressen.

En dårlig dom

Under ett år etter drapene fredag 19. mai 2000 nærmest tuslet en skjeggete 48 år gammel sorenskriver Jørn Ree inn med sin svarte båtlue til i den gamle salen i Kristiansand byrett 23. april 2001.

Jørn Ree var innsatt som dommer i den lokale tingretten i Mandal i 1991, og fikk arbeidet med å skille skitt fra kanel i Baneheia-saken i nabobyen, fordi moren til en av de drepte jentene jobbet i tingretten. Dette var på tiden førstestatsadvokat Edward Dahl regjerte i Agder, og hva noen kilometer skulle gjøre av forskjell var neppe mer enn skuebrød.

Dommen han skrev er i tråd med dommer som ble avsagt på den tiden, men er nærmest håpløst utdatert, er i uoverensstemmelse med seg selv, og skapte grunnlaget for en 20 års umulig oppgave.

Dommen er usedvanlig kort, til å være en så omfattende og alvorlig drapssak. I dag ville den vært skrevet langt mer fyllestgjørende og forståelig.

En dom skal fastslå straffeansvar ut fra kjensgjerninger. Hva som faktisk skjedde i en drapshandling er nærmest umulig å slå fast som faktum. Siv Hallgren selv var opptatt av dette da jeg intervjuet henne for snart tre år siden:

– Rettens oppgave er å avgjøre spørsmålet om skyld og straff. Men sannheten om hva som skjedde, også i detalj, vil man kanskje aldri få vite, sa Hallgren.

Likevel mente Jørn Ree i 2001 å ha funnet sannheten om Baneheia i en historisk detaljert dom.

Jørn Ree finner det bevist at Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen så på jentene fra en fjellknaus mens de badet rundt 50 meter unna litt før klokken 19. Deretter fulgte de etter dem når jentene var ferdige med å bade ca klokken 19. Deretter var det Viggo Kristiansen som ifølge Ree lokket dem med kattunger, opp i skogen hvor dommen skildrer hvordan jentene ble voldtatt og drept.

Dommen tar lite forbehold om hvordan de faktiske omstendighetene var, og forteller en påstått sannhet. Ree forteller at han legger til grunn at Viggo Kristiansen, etter å ha drept ei jente, ga kniven videre til kompisen Jan Helge, og uten kniv deretter truet kompisen sin til å drepe den andre jenta.

Etter å ha ryddet åstedet, skiltes de to, og møttes utenfor boligen til Viggo Kristiansen, «sannsynligvis noe etter kl. 20.00.»

Vet ikke, men velger tro

Ved å være så bastant om drapshandlinger, skulle man tro at dommeren hadde belegg i faktiske omstendigheter, vitner og tidslinjer som entydig peker mot konklusjonene retter trekker.

Men slik er det ikke. I ettertid er det klart for enhver som har satt seg inn i materialet, at sorenskriveren og meddommerne i den utvidede retten velger å tro en versjon som passer bevisbildet påtalemyndigheten har servert.

For det er ikke uomtvistet at Viggo ble med Jan Helge inn i Baneheia. De fleste bevismidler peker på det motsatte. Det er ikke uomtvistet at det var to gjerningsmenn på åstedet. Politiet og påtalemyndigheten ville ha oss til å tro det, og viste til DNA-profiler fra to menn, når det i virkeligheten var DNA-profiler fra fire menn. Så mange var ikke der, så noe galt har skjedd. Men retten valgte å tro på én versjon.

Mobilbeviset hører selvsagt med. Senest onsdag kveld 17. februar i år presenterer VG en sak om at «Viggo hadde 40 minutter på seg», hvis han deltok i drapene. Underforstått, han kunne ha gjort det, og mobilbeviset kan snus på hodet, og gi Kristiansen 40 nødvendige minutter på å reise inn og lokke, voldta, drepe, skjule og komme seg hjem.

Det kunne han selvsagt ikke, hvis man legger til grunn tingrettens dom om at de to hadde stått og sett jentene bade før de gikk ned og lokket dem opp i skogen.

Dommen er altså svak, for den skriver at den vet hva som skjedde, i stedet for å vise til et rettslig funnet ansvar. Kravet i Kristiansand til å få rede på omstendighetene kan ha vært årsaken til at retten gikk så langt i å dramatisere hendelsesforløpet i rettsboken.

Det vanskelige DNA-materialet

Uansett har den udokumenterte teaterforestillingen til Jørn Ree i snart tjue år rådet grunnen, og skandalen oppstår når retten samtidig diskuterer mobilbeviset, og problemene rundt DNA:

Mobilbeviset forteller at Viggo Kristiansens telefon ikke var på åstedet, men det kan neppe frikjenne ham. Men om DNA-beviset rakner, så følger det at mobilbeviset vil være en viktig domino-brikke, oppfatter jeg. Denne logikken følger også flertallet i kommisjonen.

Dommen skriver at det ble funnet DNA forenlig med både Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen i skjede og endetarm på den ene jenta, og DNA forenlig med Kristiansen i endetarmen på den andre jenta. Men fordi dommen diskuterer begge bevisene, har kravene bidratt til å hindre gjenopptakelse, fordi Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har krav om nye bevis for å gjenoppta saken.

Årsaken til en restriktiv holdning er åpenbar: Man har domstoler for å avgjøre skyld, virke preventivt, og gi samfunnet anledning til å legge ugjerninger bak seg. Stadige krav om gjenopptakelse holder sårene åpne, og vi blir minnet om at «formålet med rettskraftige dommer [er] at man skal kunne innrette seg etter disse.» Det kan nesten fremstå som dommen kan være samfunnsmessig riktig, selv om den er feil.

I Baneheia finnes ikke «nye» bevis, har man sagt. Kommisjonen hopper bukk over kravet, ved å definere nye, saklige rapporter etter 2002 som nye bevis. Samtidig er dette kravet foreldet. Når en åpenbar problematisk dom ikke blir gjenstand for tilstrekkelig diskusjon før tjue år etter, tyder alt på at vi har en rettsstat som ikke ivaretar borgernes rettssikkerhet, ved å ikke legge til rette for en effektiv diskusjon av straff og skyld.

Flertallet velger å anse DNA-rapportene som så tunge at de kan føre til frikjennelse av Kristiansen, og aksepterer dem derfor som grunnlag for gjenopptakelse.

«Flertallet legger således kort oppsummert til grunn at DNA-beviset i 2002 ble forstått som en sikker bekreftelse på at de straffbare forholdet ble begått av flere gjerningsmenn. Slik situasjonen er i dag vurderer flertallet det slik at DNA-beviset samlet sett må anses tilnærmet nøytralt for så vidt gjelder spørsmålet om ugjerningene ble begått av flere gjerningsmenn. DNA-bevisets stilling som bevis er således vesentlig endret.» skriver kommisjonens flertall.

Mindretallet kommer til det motsatte: At nyere rapporter som viser at det ikke nødvendigvis var DNA fra andre enn Jan Helge Andersen på åstedet, ikke kaster nytt lys over saken, fordi usikkerheten ble vurdert av domstolene den gang dommene falt.

Jan Helge Andersens innrømmelse

Hele kommisjonen kritiserer for øvrig Andersens innrømmelse. Den kom som kjent etter at politiavdelingssjef Geir Hansen 13. september 2000 ga ham muligheten til å legge ansvaret over på kameraten, etter at Hansen hadde sagt de nå hadde Andersens DNA fra åstedet.

Siden politiet verken gjorde referat eller opptak av lyd eller bilde fra avhøret, er det Hansens egen rapport fra avhøret som har blitt stående:

1. «Jeg meddelte ham også at politiet hadde fremskaffet biologisk materiale fra åstedet, og at dette materialet var i overensstemmelse med Andersens profil. Han ble derfor meddelt at vi var sikre på at han var en av overgriperne.»

2. «Andersen ble også spurt om han selv kunne være et slags offer i denne saken – i den forstand at hans beste venn Viggo Kristiansen – kunne har vært den mest aktive på åstedet.»

3. «Da jeg nevnte dette temaet, var det klart at Andersen fikk noe å tenke på. Vi snakket litt frem og tilbake om Andersen og Kristiansens forhold seg imellom – det var ingen tvil om at Kristiansen var «den sterkeste av de to», - den som traff avgjørelsene.»

13 år siden første

I 20 år har Viggo Kristiansen bedyret sin uskyld, og Gjenopptakelseskommisjonen har avvist saken seks ganger, siden Sigurd Klomsæt leverte den første begjæringen i 2008.

For utover at DNA-beviset har vært omstridt, foreligger det ikke nye, klare bevis som vil føre til frifinnelse. Men da advokat Arvid Sjødin 18. juni 2017, altså snart fire år siden, leverte den sjuende begjæringen om gjenopptakelse, bestemte kommisjonen seg for å ikke bare avfeie alle anklager med å si at alt var tidligere kjent og diskutert.

Endelig ble det tema hvorvidt dommen faktisk kunne være feil. For annerledes er det ikke til å forstå at kommisjonen har brukt nær fire år på å vurdere Baneheia-saken.

Basert på Sjødins materiale ga Bjørn Olav Jahr samme høst ut sin spissede gjennomgang av saken i en bok, hvor han frikjenner Viggo Kristiansen i «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet».

Jahr var også sentral da Discovery pluss i tv-serien «Baneheia – kampen om sannheten», januar i år legger frem bevisene man mener viser Kristiansens uskyld.

Samtidig anklager Jahr og serien journalistene som jobbet med Baneheia-saken for ikke å gjøre godt nok arbeid, og gjør dem medansvarlige for Kristiansens skjebne.

«Hvorfor lo vi alle av Ekroth?», spurte Tore Sandberg i Liland-saken, og viste til Sten Ekroth, som jobbet for frikjennelse av Per Liland.

I Baneheia lo vi av Sigurd Klomsæt. Han var og er en omstridt forsvarer, elsker å være kontrær, og fremstiller gjerne politi og påtalemyndighet i et verst mulig lys, hvis det kan gagne hans klienter.

For journalistenes del sies det nå at standen ville dekket saken langt mer kritisk i dag, enn den gang. Mon det. Det virker fortsatt som journalister på Sørlandet i alle fall har vært svært delte i synet på dommen.

For å forstå journalisters rolle i en straffesak som dette, er det åpenbart at man i en innledende fase er helt avhengige av tilgang til informasjon om grunnlaget for fengsling, og senere ulikt materiale.

I Baneheia-saken lå det selvsagt også en eim av hevngjerrighet over byen, og landet. Da de to ble pågrepet og identifisert, ble de av de fleste naturligvis også definert som skyldige.

Da Arne Pedersen også kunne bekrefte at de var funnet DNA fra to gjerningsmenn, var saken på det nærmeste klar. Rettsoppgjøret ble dekket, med de spørsmål som var naturlige å stille, og både DNA- og mobil-sporet ble fulgt opp. Man kan neppe forvente at journalister skal hente andre eksperter enn hva domstolen og advokatene finner frem. Det naturlige er derfor å rette spørsmålet til tiden etter dommen: Hvilken rolle har journalister da?

Som journalist med presumptivt nøytralt blikk har det vært selsomt å se kolleger på Sørlandet innta diametralt motsatte holdninger. Der jeg selv viste til DNA-sporet som pekte på to gjerningsmenn, og for øvrig bivånet det hele utenfra, hadde jeg kolleger som inntok bastante holdninger for og imot dommens konklusjon om Viggo Kristiansen.

Da Bjørn Olav Jahr ble bokbadet av Connie Bentzrud, da i TV 2, møtte hun ham som aktoratets beste representant: Viggo Kristiansen var skyldig, og dokumentasjonen Jahr fremla, ble avvist.

Sågar har flere av mine kolleger hevdet at Jahr samlede dokumentasjon var av mindre interesse, fordi han ikke var i rettssalen, og dermed hadde dårligere grunnlag for å mene noe om skyld og uskyld.

Den tidligere krimjournalisten Eirik Vigsnes skrev i fjor i Fædrelandsvennen til og med at man ikke kunne forstå saken om man ikke hadde vært til stede.

At tilgang til rettens dokumenter skulle føre til en dårligere oppfatning av faktum enn den som hadde sett fliret til Viggo Kristiansen i retten er en antiintellektuell feilslutning, som minner meg om studietiden, da vi på ramme alvor diskutere hvorvidt man i reportasjer hadde en fordel ved ikke kunne noe om en sak på forhånd, for da kunne man være forutinntatt.

Den som ikke forstår at et bredere kunnskapsbilde av en sak er en fordel i dekningen av en komplisert straffesak, har en manglende forståelse av yrket sitt.

Men å kreve at en journalist skal ta stilling til skyld eller uskyld i en pågående straffesak, er også urimelig, og for meg er det til og med ganske uforståelig. Én ting er at bevisene i Baneheia kan hende ikke gir grunnlag for å dømme Viggo Kristiansen, noe ganske annet er det å forfekte at han faktisk er uskyldig.

Vi skal faktisk være nøytrale, og våre reportasjer har ikke mer gjennomslag enn de fakta vi legger på bordet. I denne saken er det forsvarere av Viggo Kristiansen som har båret dem frem. Vi skulle kan hende gitt dem bedre plass, men diskusjonen i kommisjonen viser at det ikke er plankekjøring.

Det beste for Viggo Kristiansen nå er at påtalemyndigheten går inn for full ny rettsrunde. Der kan Jan Helge Andersen få de oppfølgingsspørsmålene som er nødvendige. Så er det rettsapparatet som må vise seg verdig, og følge opp med en troverdig dom.

Journalistene må ta den nødvendige kritikken, rette ryggen, og kreve innsyn i straffesaksdokumenter med hevet hode.