Redaktører reagerer etter Baneheia-avsløring: – Dette er veldig alvorlig

Den tidligere Dagbladet-journalisten Eivind Pedersen hevder å ha jobbet i skjul med Baneheia-saken mens han var ansatt i avisen, uten at ledelsen visste noe.

Mandag uttalte han til Medier24 at han i perioden 2008–2010 samarbeidet tett med Viggo Kristiansens forsvarer, Sigurd Klomsæt, for å få saken gjenopptatt. Pedersen beskriver arbeidet som «journalistisk nødverge», men både tidligere og nåværende redaktører i Dagbladet kritiserer det som et alvorlig tillitsbrudd og journalistisk uakseptabelt.

– Misbruk av rollen som journalist

TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække reagerer kraftig på Eivind Pedersens håndtering av sin rolle som journalist mens han jobbet med Baneheia-saken. Hun påpeker at det reiser alvorlige spørsmål om presseetikk og brudd på journalistikkens grunnleggende prinsipper.

– Jeg synes dette er veldig alvorlig hvis det er slik det fremstilles. Det er mange ting jeg reagerer på: Det er misbruk av rollen som journalist som ansatt i et redaktørstyrt medium, sier hun.

Eivind Pedersen er blitt forelagt kritikken i denne saken. Les hans svar nederst.

Solbrække understreker viktigheten av at journalister som jobber i redaktørstyrte medier, opptrer etter presseetiske regler.

– Vi i redaktørstyrte medier skal jobbe nøytralt journalistisk. Alternativet er å ansette aktivister og det tror jeg ikke er en god løsning om vi er opptatt av troverdigheten vår.

Hun advarer om konsekvensene dersom journalistikk blandes med aktivisme og egeninteresser.

Hun kritiserer Pedersen for å ha hatt en subjektiv motivasjon, og mener at hans holdning svekker tilliten til journalistikken.

– Jeg opplever at hans argument er nærmest at målet helliger middelet. Han var sikker på at Kristiansen var uskyldig og mente det var rett. Hvis vi skal følge den tankerekken, kan vi like gjerne ansette aktivister, for det er så mange gode formål. Da vil tilliten til journalistikken brytes ned.

– Hvordan hadde du håndtert saken dersom det skjedde i din redaksjon?

– For det første hadde jeg tatt han av saken med en gang og overlevert den til noen andre. Det er helt normal praksis. Heldigvis er min opplevelse i TV 2 at folk melder fra løpende hvis de mener de er inhabile. Det er en plikt de har, understreker hun og fortsetter:

– Jeg ville som redaktør og arbeidsgiver forfulgt dette. Det er vanskelig å forskuttere hva resultatet hadde vært, men jeg hadde sett på det som et stort tillitsbrudd.

Når det gjelder åpenhet om bindinger, mener hun det er et ufravikelig krav.

– Man skal være åpen om bakenforliggende forhold og bindinger, slår hun fast.

Solbrække anerkjenner at det er viktig at journalister graver i saker som Baneheia, men presiserer at det må gjøres riktig.

– Det er prisverdig at journalister begynte å grave i den saken: Det har vi i mediene tatt selvkritikk for også. Men da må man gjøre det i åpenhet, sier hun.

I saken mandag uttalte Pedersen at man må se saken i lys av at det skjedde for 15 år siden. Solbrække er ikke enig i at det var mindre tydelige presseetiske regler den gang.

– Jeg var krimjournalist selv da, og Vær varsom-plakaten har vært lik i alle disse årene. Det var mye som var verre før, men akkurat det med bindinger var like tydelig da som nå, selv om det har blitt mer fokus på det.

Kalbakk: – Veldig problematisk

NRKs etikksjef, Per Arne Kalbakk, understreker at han ikke har inngående kjennskap til Eivind Pedersens sak, men han ser alvorlige presseetiske utfordringer i det som beskrives i saken som gjengis i Medier24 mandag.

– Jeg kjenner ikke saken, så jeg må bygge på det Pedersen selv sier. Jeg tenker at dette virker veldig problematisk opp mot journalistikkens krav til uavhengighet, sier Kalbakk.

Han viser til flere punkter i Vær varsom-plakaten som kan være relevante i denne sammenhengen.

– Det er både et punkt i VVP om å unngå dobbeltroller som kan skape interessekonflikter, og at man ikke skal ta på seg oppdrag utenfor redaksjonen, fortsetter han. – Det virker som det er i strid med begge disse prinsippene, og i tillegg fortalte han ikke sine redaktører om det.

Når det gjelder graden av alvorlighet, mener Kalbakk at dette er vanskelig å vurdere uten full innsikt.

– Jeg synes det er vanskelig å gradere alvorligheten uten å ha førstehåndskjennskap til det. Men hvis en journalist i NRK hadde hatt en aktiv rolle i å bistå en advokat med å få gjenopptatt en straffesak, og samtidig skrev om den samme saken, ville jeg ment at det var et tillitsbrudd mellom journalist og redaktør. Vi lever av troverdigheten vår, og den bygger på den uavhengigheten vi må ha.

Kalbakk forklarer at historiske saker er spesielt krevende å håndtere.

– Det er ikke så mye man får gjort med ting som ligger 25 år tilbake i tid. Skjulte bindinger som redaktører ikke får vite om, er vanskelige å gjøre noe med, sier han. – Det blir en vurdering i ettertid av hva journalisten burde ha gjort. Jeg mener en journalist i en slik situasjon må være åpen med ledelsen og redaktørene om bindinger man pådrar seg.

Selv om Pedersens motivasjon kan ha vært god, understreker Kalbakk utfordringen med å balansere engasjement og uavhengig journalistikk.

– Motivasjonen hans virker edel nok, men det er vanskelig å kombinere et slikt engasjement med å være en uavhengig journalist, sier han.

Kalbakk mener Dagbladet selv må gjøre en vurdering av hvordan de håndterer denne saken i ettertid, men antyder at åpenhet kan være en mulighet.

– Det må være opp til Dagbladet å gjøre den vurderingen. Det er vanskelig for meg å mene noe sterkt om avpublisering eller gjennomgang. Den vurderingen må de gjøre helt konkret. Men om vi hadde vært i en lignende situasjon, ville vi lagt inn en merknad.

Kalbakk anerkjenner at det kan være forståelig å ha et sterkt engasjement når det gjelder å avdekke justismord, men det endrer ikke de presseetiske kravene.

– Fra et samfunnsperspektiv kan jeg ha sympati for at man reagerer på et justismord. Men jeg kan ikke ha forståelse for at han opptrer som journalist på den måten. I en slik situasjon er det to mulige måter å håndtere engasjementet på: være åpen og avstå fra å jobbe med saken, eller tipse kolleger som kan jobbe med saken i stedet for deg. Det ville vært den riktige måten å reagere på.

VG-redaktør: – Ikke forenelig med rollen som journalist

Nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken i VG er kritisk til det som fremstår i intervjuet med Eivind Pedersen.

– Det er ikke forenelig med rollen som journalist å jobbe for en part i saken, sier Håndlykken.

Hun anerkjenner at opplysningene Pedersen brakte fram, bidro til en viktig motvekt i Baneheia-dekningen. Likevel mener hun det kunne vært gjort på en annen måte.

– Jeg tenker at det var viktig at disse opplysningene kom fram i Dagbladets dekning, men vi får håpe at det ville vært mulig å få til den dekningen uten å innta en dobbeltrolle, påpeker hun. – Basert på det som nå ligger av opplysninger, ser det ut som redaksjonsledelsen ikke hadde noen grunn til å vite om dette. Da brytes den kontrakten som ligger mellom journalist og redaksjonsledelse, og det er alvorlig.

Når det gjelder hvordan hun vil karakterisere saken, trekker Håndlykken fram pressens etiske regelverk.

– Jeg vil si at dette handler om tillit. Vi har et presseetisk regelverk vi alle må forholde oss til, og dette er utenfor de rammene. Det betyr ikke at opplysningene ikke kunne kommet fram, men de kunne ikke komme fram på denne måten. Det er det som er feilen her. Jeg tror og håper at det ville vært fullt mulig å få dem fram på en mer riktig måte.

Pedersen: – Berøringsangsten var enorm

Eivind Pedersen er blitt forelagt kritikken fra redaktørene i denne saken. Han svarer i et lengre svar, der han skriver at han mener at Viggo Kristians støttespillere hadde gitt opp mediene før Bjørn Olav Jahrs bok i 2017, «fordi mange ikke ville eller våget å gå inn i det som mange år senere ble rettshistoriens store skandale».

Han peker blant annet på uttalelser fra ansvarlig redaktør Finn Holmer Hoven i Fædrelandsvennen 17. august 2011 som skrev at han ikke overvar at det bli stilt kritiske spørsmål rundt dommen fra norske krimreportere da saken gikk i tingretten og lagmannsretten.

Med ett unntak: Eivind Pedersen.

– Jeg tror både TV2 og NRK er tjent med å være forsiktige med å kritisere kollegers roller i denne ytterst vanskelige saken. Husk at berøringsangsten var så enorm at det gikk nesten tre år fra Bjørn Olav Jahrs oppsummerende bok i 2017 til den ble grundig behandlet på redaksjonelle flater.

Han peker på at TV 2 takket nei til en TV-dokumentar om Baneheia i 2018, at Aftenpostens planer om podkast gikk i stå – og at heller ikke NRK ville lage podkast om saken.

Da TV 2 publiserte sin Baneheia-podkast produsert av Svein Tore Bergestuen og Christian Marstrander, kuttet de all sponsing og reklame. Det bærer også preg av berøringsangst, mener Pedersen.

Han trekker fram at da TV Norge omsider tok spranget med å lage en dokumentar – fryktet enkelte i kanalens redaktørgruppe at serien ville bli oppfattet som et kommersielt produkt, som kunne skade kanalens omdømme.

– Spørsmålet kan returneres

– Solbrække mener at min opptreden i Baneheia-saken skader tilliten til journalistikken på grunn av mitt samarbeid med Kristiansens forsvarer. Spørsmålet kan returneres; var det ikke skadelig for journalistikken at TV2 la seg langflate, angivelig av hensyn til de pårørende av drapsofrene, og ikke ville delta som kritisk røst i en situasjon der premissene for dommen mot Kristiansen skulle vise seg å være bygd på manglende bevis?

TV 2 har tidligere tilbakevist at beslutningen ble påvirket av de pårørende.

Om kritikken fra Kalbakk, svarer Pedersen:

– For etikkredaktør Kalbakk måtte det ha vært vondt å legge seg langflat først da riksadvokaten i 2022 fastslo at Baneheia-dommen mot Kristiansen var feil – og deretter komme med en selvgod forklaring: «Men den viktigste grunnen til at NRK har gjort en for dårlig jobb med Baneheia-saken, er antakelig like enkel som den er journalistisk pinlig: Vi har trodd på at dommen i Baneheia-saken er riktig.»

– Det er da det er fristende å spørre; hvilke bindinger og manglende uavhengighet hindret NRK i å finne ut at dommen kunne være riktig – selv fem år etter Jahrs første bok der han gjentok budskapet om Kristiansens uskyld?

– Jeg tror det er flere enn jeg som har journalistiske svin på skogen i denne saken. Det singler ofte godt når det kastes steiner i glasshus!