- ROAR OSMUNDSEN, tidligere redaktør i Søgne og Songdalen Budstikke. Nå ansatt i Næringsforeningen i Kristiansandsregionen
Mange har lagt sin elsk på BAdesken. Meg selv inkludert. Utsagn av typen «Ny. Toppsak. Nå» er en beskjed om at du får servert en lokal tullesak. Sko i veien og påkjørte otere. Men er det også et symptom på at noe er galt i lokalavisene?
Jeg har ofte lurt på om lokalavisene ikke helt forstår ironien eller bare synes det er morsomt å havne på den populære Instagram-kontoen. Jeg er ikke ute etter BAdesken her. Mitt anliggende er å prøve å forstå hvorfor saker uten tilsynelatende relevans dukker opp på lokalavisenes nettsider.
To oppslag sist uke kan være verd å dvele ved:
Samme tid som lokalavisene erkjenner at de kjemper om folks tid mot giganter som Netflix, så har lokalavisene adoptert strategien fra de større avisene om rigide nyhetsdøgn der også små redaksjoner skal forsyne leserne med 10-12 saker om dagen. En-kildesaker dominerer. Innholdet er altså ikke kontroversielt nok til at man må ha tilsvar.
Resultatet som BAdesken treffende demonstrerer, er at terskelen for relevans legges ganske lavt for å klare å oppfylle strategien. Lenger oppe i systemet – over den hardt pressa redaktøren - sitter det folk som teller trafikk og kjøpte abonnement.
Har «the meaning of life» – hvorfor pressen finnes – forsvunnet underveis og blitt til kvantifiserbare størrelser som passer i Excelark? Har den digitale transformasjonen i lokalavisene fått en dynamikk som gjør at man ikke stiller disse grunnleggende spørsmålene underveis?
For meg virker det i alle fall som tidenes selvmotsigelse at man erkjenner en utfordring om folks tid, og samtidig kjemper for å få ut mest mulig på nettsiden hver dag, selv når det nesten ikke er reportere igjen i redaksjonen. I så stor grad at det går utover tiden journalistene har til å få nye kilder.
I et intervju i Medier24 mandag 18. november kan vi lese at journalister må ha en god grunn til å gå utover normalen og bruke mer tid på en sak. Det er i og for seg en god idé å be reportere være bevisst på tidsbruken. Jeg husker med skrekk tiden da man kun jobbet på print og hele dager forsvant uten at reporterne kunne oppgi noen god grunn til tidsbruken. Med påfølgende sprint siste to dager før trykking for å klare å fylle papiravisa.
Sånn er det ikke lenger. Med svært god grunn. Det var ingen god metode den gangen, og er det enda mindre nå.
Men hvordan skal reporterne klare å utvide nettverket sitt, få gode kilder som kan tipse de om saker de burde bruke mye tid på, hvis ikke de får tilstrekkelig tid til å være ute der folk lever sine liv? Det er der folk ser problemer og løsninger, det er der gründeren eller bedriftseieren er trener for et håndballag, og det er der den utslitte sykepleieren på det lokale omsorgsenteret er mor til en på fotballbanen. I tillegg er det et moment at mange gode kilder jobber utenfor kommunen de bor i. Skal du utvide nettverket ditt, må du være til stede i fritiden deres.
Hvis ikke da reporteren tilfeldigvis er veldig engasjert privat, får de aldri kontakt med disse menneskene. I mange tilfeller bor reporterne utenfor dekningsområdet. I de meste grelle eksemplene flyttes til og med redaksjonene ut av dekningsområdet.
Hvor blir relevansen til avis av da? Hvorfor skal folk bruke tid på den fremfor Netflix, utover å lese eksotiske saker og gå inn på nettet når de hører sirener i nabolaget?
Saker som krever arbeid gir solide lesertall – og kjøp. Det ser man fra mange lokalaviser og dagsaviser som Klassekampen. Fra min tid i lokalavis husker jeg at gode næringslivsnyheter alltid slo bra an – enten folk som satser det de eier på ny virksomhet eller om lokale bedrifter. Men du må pleie kildene – og enda viktigere: Få nye.
En avis skal sette folk i stand til å ta kvalifiserte valg. De må sette kompliserte spørsmål i lokalsamfunnet i en sammenheng, få frem konsekvenser av ulike valg. Dette oppdraget ligger i bunn uansett publiseringsplattform. Det er derfor aviser finnes.
Rare saker gir kanskje kortsiktige klikk, men øker ikke forståelsen for lokalsamfunnet. Ulike proffe aktører har skjønt kjøret de små redaksjonene har.
Derfor sendte et bettingselskap ut pressemeldinger med odds for lokalpolitikerne før valget. Kjærkomment innhold til nettsiden som gir god trafikk. Selvsagt er det ren tekstreklame – og det reneste vås: Selv i Nye Kristiansand med over 100.000 innbyggere ble for eksempel Høyres sistemandat avgjort med to – 2 – personstemmer. Partiet fikk over 10.000 stemmer. Og et bettingsselskap skal altså ha analysert alle valglister i alle norske kommuner korrigert for lokal popularitet på enkeltpersoner, samt nye saker som lokalbefolkningen diskuterer? For ikke å glemme endringer i velgermassene grunnet sammenslåing, der det er et tema. Mange norske lokalaviser tar seg i høyden råd til én meningsmåling før et valg, så faktagrunnlaget er syltynt.
Herværende medienettsted har kuttet sin oppskrift fra gründerårene: 7 saker på en time, 1 sak på 7 timer. Journalistene skal få jobbe enda mer med stoffet og avkreves færre saker. Slik skal vi medienerder få vite mer og ha lyst til å betale for innholdet.
Kan lokalavisene lære noe av en digital vinner? På et tidspunkt blir redaksjonene så små at du ikke kan kopiere strategiene til de som er større enn deg, uten at det går alvorlig utover evnen til å leve opp til samfunnsoppdraget.
På vei dit må man se at bak humoren med morsomme saker på BAdesken, ligger det en ironi over redaksjonelle valg som over tid er skadelig for lokalavisenes omdømme.
