Instagramkontoen @BAdesken har runda 80 000 følgere. Bak den står VG-vaktsjef, totning og lokalavispatriot Ken Andre Ottesen.
Konseptet bak kontoen er enkelt: Å bruke humor til å løfte fram de mange raritetene fra norske lokalaviser. Selv om enkelte kanskje kan føle seg latterliggjort, understreket Ottesen at hun gjør dette ut av kjærlighet til lokalavisene.
- Jeg elsker lokalaviser. De er grunnfjellet i det norske demokratiet. Det er de som sørger for at alle får si sitt, sier han.
Tre kjappe spørsmål
Når var sist du kjøpte en papiravis i løssalg?
- Lørdag.
- Og da kjøpte du?
- VG. Jeg kjøper ikke VG på papir hver dag. Hvis jeg har jeg laga den selv, så har jeg jo allerede lest så godt som alt som står der.
- Hvilke strømmetjenester abonnerer du på?
- Netflix, HBO, Viaplay, Sumo, Amazon. Omtrent alt som finnes av strømmetjenester.
- Har du lineær TV i tillegg?
- Ja, men jeg bruker den ikke.
- Hvis du var kulturminister - hva er det første du hadde tatt tak i?
- Da ville jeg gitt en lokalavis til alle som kommer til Norge. Helt gratis, enten de er arbeidsinnvandrere, flyktninger, asylsøkere eller kommer på familiegjenforening. Da ville de integrert seg fortere og enklere. Lokalaviser gjør det enklere å lære språk, bli kjent med norsk kultur og ikke minst folk i nærmiljøet sitt.
- Det er veldig fint med VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK og TV2 og sånt, men det skal faktisk litt til for å komme på trykk i de avisene, men det er enklere å komme på trykk i lokalavisene. Og sånn skal det være.
«Hvem har glemt igjen osten sin på torget»
Til høsten kommer boka, som har fått navnet «Ja, vi elsker». Tittelen er også en hyllest til at Norge er verdens beste land å bo i.
- BAdesken er også en hyllest til at vi bor i verdens beste land. Når du ser hva som ender opp som saker i norske lokalaviser, viser det at vi har det godt.
For å understreke poenget viser Ottesen til en hypotetisk lokalavis i Honduras, og hva slags saker som potensielt kunne ha stått på trykk der.
- Tenk på hva som står i lokalavisene i Honduras for eksempel. «Ordføreren er skutt» eller «200 drap i forrige uke», men hos oss står saker som «Hvem har glemt igjen osten sin på torget» og «To åttiåringer fra Gran med feilfrie tenner», sier han og legger til:
- At det er dét som blir saker i lokalavisene, er det beste beviset på at Norge er verdens beste land å bo i.
Om han selger nok bøker er planen at boka skal være første del av en serie. Den skal etterfølges av bøkene «Dette landet» og «Furet værbitt». Det er imidlertid én passasje i nasjonalsangen Ottesen ikke ser veldig fram til.
Forsiden av boka, som utgis på Kagge forlag senere i høst.
- Jeg gruer meg til jeg kommer til «alt hva mødrene har grætt», sier han og ler.
Måtte rette feil dop
Favorittsaken har fått hedersplassen på front.
- «Mus åt opp Olga sin Melkerull». Hun reiste på tur, og hadde Melkerull i bilen. Da hun kom hjem var det noen mus som hadde forsynt seg av sjokoladen hennes.
Ifølge forfatteren selv er det er flere høydepunkter å glede seg til i boka:
- Vi har for eksempel saken «Sint katt i Ørsta» og en notis i Dalane tidende. I den har politiet fått en melding om en mistenkelig mopedfører, som gikk rundt og kikket i postkassene til folk. Til slutt viste det seg å være en fyr som var ute for å levere Dalane tidende. Den syntes jeg var veldig fin.
Som mangeårig lokalavisjournalist og deskmedarbeider, utelukker ikke Ottesen at han selv kan ha stått bak noen rare lokalavissaker.
Selv om ingen av hans egne har fått plass i boka, har han en rettelse fra Oppland Arbeiderblad han trekker fram som et av sine personlige BAdesk-verdige øyeblikk.
- Rettelsen fikk tittelen «Feil dop». En av journalistene våre hadde skrevet at Ronny Pøbel, en lokal punkrocker, hadde gått på heroin. Da ringte han til meg, illsint, og sa at han aldri hadde gått på heroin, bare speed og kokain.
- Han ville ha en rettelse. Det fikk han. Jeg la den ut på Twitter, og det tok ganske bra av.
Instagram
Instagram
Instagram
Slik ser noen typiske BAdesk-poster ut:
(Artikkelen fortsetter under bildene)
- Spilte VG-spillet hver dag fra jeg var 12 til jeg var 15
Da Ottesen var 12 år fikk han VG-spillet i gave av en venn av faren, som også var sportsredaktør i VG på det tidspunktet.
Målet med spillet var å lage den VG-forsiden med best opplag. Gjennom bruk av terninger kasta man seg gjennom et norgeskart, og i jakten på ulike saker, som skulle gi høye salgstall - som til slutt skulle sørge for at unge Ottesen vant spillet.
- Jeg spilte det nærmest daglig fra jeg var 12 til jeg var 15. Jeg kan ikke huske akkurat når det skjedde, men jeg er overbevist om at det var da jeg bestemte meg for å bli journalist og at jeg en gang skulle lage forsida på VG på ordentlig, sier han.
Det spillet tenkte han på da laget sin aller første VG-forside i januar 2012.
- Det var stort. Jeg husker jeg tenkte: «Jeg fikk det til».
- Husker du hva det var på fronten?
- Nei, det var ikke noe episk, det var bare en helt vanlig VG-førsteside. Men det var stort, sier han.
Hvorfor kommer ikke alle de morsomme folka i redaksjonen leserne til gode?
I tillegg til å være frontsjef, er Ottesen også mannen som står bak store deler av Vredens Gnag - satiresiden til VG, og sørger for at VG-leserne får en god dose humor i hverdagen, om de ønsker seg det.
Han reiser også rundt og snakker med redaksjoner over hele landet om kreativitet, humor og det å tørre å vise til leserne at man egentlig er morsomme folk som er ansatt i avisa - man er bare innmari gode til å skjule det.
- Veldig mange aviser og redaksjoner har hatt kreativitet på papir, men så klarer man ikke å dra det over på nett, sier han.
Ottesen jobber til daglig i VG-huset i Akersgata, men bruker fritida på å lage humor. Eira Lie Jor
Selv mener han at gode initiativer til å være morsomme og tenke annerledes i aviser bør komme fra redaksjonen selv. Men han understreker at man ikke kommer noen vei, hvis ledelsen ikke har sagt at det er ønsket.
- Sjefen må si: Vi ler masse i lunsjen, vi har morsomme folk i redaksjonen og morsomme taler på julebordet, men ingenting av dette kommer leserne våre til gode. Nå må vi prøve å vise dem det, og si: «Tusen takk for at dere bruker penger på oss - her har dere noe tilbake».
- Å drive en redaksjon er litt som å drive et flyselskap
Når han er ute og holder foredrag pleier han å sammenlikne det å drive en redaksjon, med det å drive et flyselskap.
Den sammenlikningen forklarer han i tre steg:
1. Hva er det viktigste når du er ute og flyr? At flyet ikke styrter. Som redaksjon er det viktigste at du ikke gjør en kjempestor feil, og at det står noe på fronten som er helt feil, som for eksempel «Erna Solberg er en ku». Sikkerhet er det viktigste.
2. Hva er det nest viktigste? Punktlighet. Har du kjøpt flybillett til Bergen, og flyet skal gå 10.40, så forventer du at det skal gå 10.40, ikke 11.40. Slik er det i avisbransjen også, mener Ottesen. På papir må du nå deadline for å få ut avisa, og på nett handler det om å få ut saken sin fort nok - om man ikke gjør det, leser folk nyheten et annet sted.
3. Rosinen i pølsa. Servicen. Når du har tatt av til rett til, og flyet ikke har styrta, da kommer servicen inn. Da må du fram med rødvin, peanøtter og cola - og det er her kreativiteten og overskuddet som kommer inn. Du er nødt til å gi leserne følelsen av at noen anstrenger seg for at de skal ha det bra der de er, hvis ikke gidder de ikke bruke tid og penger på deg.
Samfunnsoppdraget må også være givende
Selv om det er mye humor i hverdagen, er han også opptatt av å samfunnsoppdraget må oppleves som givende for at man skal fortsette å holde på.
- Det må være gøy og givende. Vi har et alvorlig samfunnsoppdrag, og det må også oppleves som givende for at man skal orke å holde på.
Kritikken om at VG har mye innhold, som kanskje ikke akkurat svarer direkte på samfunnsoppdraget, tar han ikke så tungt.
- Det er lett å gjøre narr av VG pluss av og til, og saker som «Mitt liv med stor penis», men det er veldig mye god journalistikk i VG. Og god journalistikk må finansieres, sier han og legger til:
- Jeg blir ikke sånn kjempeforbanna når folk gjør narr av VG, for da tenker jeg at de ikke vet helt hva de prater om.
