NJ-veteran Stein Sneve (60) har blitt kvitt kreften og fått troen på journalistikken igjen

I flere tiår har Stein Sneve vært en av Nord-Norges mest markante journaliststemmer.

De siste årene som Avisa Nordlands desiderte spydspiss på kommentarplass.

I dag fyller Sneve 60 år. Og det er en langt mer optimistisk utgave av ham selv som feirer dagen i ensom majestet i Venezia, skal vi tro jubilantens eget vitnesbyrd.

– Jeg føler meg på ingen måte som en 60-åring. Jeg har vel sagt at jeg aldri blir eldre enn 30 - fullt så bra er det ikke, men jeg føler meg ikke som 60. Så får vi vel bare forholde oss til det fødselsattesten sier.

– Og dagen feirer du i Venezia?

– Ja, stemmer. Jeg har fått et reisestipend for å se på sammenhengen mellom Venezia og Nord-Norge, hvor det er en rekke historiske bånd. Så dette er en kombinasjon av studier og ferie. Akkurat i dag har jeg tatt en pause fra studiene, sier Sneve, på telefon fra en kafé i nærheten av kanalbyens jødiske ghetto.

Første besøk

Han har aldri vært i Venezia før, til tross for sin enorme fascinasjon for Italia, Firenze, Da Vinci og renessansekunsten - så da passer det ekstra godt at det tradisjonsrike karnevalet avholdes i disse dager. 

Men vi skal ikke bare snakke bursdag. 60-årsgrensen er også en ypperlig anledning til å prate journalistikk. Du vet, bransjens fremtid, eller mangel på sådan.

Stein Sneve tok journalistudanning i Bodø, som del av det aller første kullet med studenter i 1987. Den samme utdanningen som nettopp er omgjort til et samlingsbasert masterstudium hvor journalistikk og kommunikasjon skal mikses og bli til ett studieløp.

– Det som er litt interessant er at da jeg begynte der, så ble det solgt inn litt som et kommunikasjonsstudium. Da valgte vår lærer Arne Blix å se bort fra fagplanen, tok med oss studenter og noen lokale journalister til Sulis og utarbeidet en ny en. Sånn sett er sirkelen litt sluttet, sier Sneve.

– Er endringen de har gjort riktig?

– Jeg synes det er synd at journalistutdanningen sliter. I bransjen ser jeg tendenser til at ting er i ferd med å snu, og jeg tror det blir flere jobber i årene fremover. Man kunne med fordel hatt is i magen i noen år til. Når det gjelder å blande inn kommunikasjon, er jeg i utgangspunktet skeptisk.

– Man går også vekk fra bachelor og over til et masterstudium. Er det et godt grep?

– Jeg dømmer det ikke nord og ned, men jeg synes jeg har sett en trend mot økende akademisering av journaliststudiet. Nå oppfører jeg meg som en 60-åring som synes alt var bedre før, men da jeg gikk var det et ekstremt praktisk studium. Og journalistikk må være praktisk, vi behøver først og fremst «håndverkere».

Ti år i Øst-Finnmark

Med fare for å bli for sentimental, må vi innom Sneves karriere. Hva er det den mangeårige AN-profil husker best?

– Jeg var ti år i Øst-Finnmark, hvor jeg jobbet nesten utelukkende med Russland. Jeg fikk jobb i Sør-Varanger Avis i Kirkenes i 1989. Da hadde det siden 60-tallet vært 2.000 grensepasseringer mellom Russland og Norge. To år senere passerte det 200.000 over den samme grensen. De årene var ekstremt spennende, journalistisk sett, og er nok det jeg husker best, sier Sneve.

Og selv om det ikke utelukkende går i Russland-dekning lenger, trives han med jobben han har i dag. 

– De siste årene har stort sett bestått av å skrive kommentarer. Det er utrolig artig og jeg er veldig glad i jobben min, hvor jeg får brukt kunnskap man har opparbeidet seg gjennom årene, fortsetter han.

Bedre stelt i journalistikken

Så. Det var fortid og utdanning. Hva med nåtid og yrket?

– Nå skal jeg høres ut som noe annet enn en 60-åring: Journalistikken er på vei tilbake. Papiravis-opplaget hadde for få år siden falt siden 1996. Nå er opplaget på vei opp igjen, og det hadde jeg aldri trodd, sier Sneve.

– Vi hadde en periode som var ganske fortvilende, hvor alt handlet om klikk og annonser. Den modellen holdt ikke. Nå skal alle leve av abonnenter og jeg synes det er mye bedre for journalistikken. For fem år siden var jeg nesten glad for at jeg var 55 år og på vei ut. Da så det veldig tungt ut. Nå er det bare noen få år til jeg skal trekke meg ut, men nå tenker jeg: Må jeg virkelig? Håper ikke det.

– Apropos det: Hva er egentlig pensjonsplanene dine?

– Når jeg blir 62 skal jeg ta en lang diskusjon med NAV. Men jeg trives altfor godt til å gi meg helt ennå. Samtidig jobber jeg neppe når jeg er 70 og vil nok trappe ned gradvis.

– Hva er det slags avis du forlater?

– Avisa Nordland har aldri vært en fattig avis. Men en del år har overskuddene vært et resultat av at man har spart, kuttet stillinger og redusert antall journalister. Nå opplever jeg at man faktisk tjener penger og det er nytt. Dere i Bodø Nu har også bidratt med konkurranse, noe som gjør at vi får lov til å lage tre nye stillinger for å skape ei lokalavis, sier Sneve og sikter til etableringen av Bodø By, som er rett rundt hjørnet. 

– Vi får beholde mer av overskuddet for å lage journalistikk i Bodø, legger han til.

Ingen Tromsø-misunnelse

Han er Avisa Nordlands mest fremtredende aviskommentator. Men noen rikssynser er han aldri blitt. Kanskje i motsetning til sin «rival» i Nordlys, politisk redaktør Skjalg Fjellheim, som ofte er med å sette dagsorden fra sin base i Tromsø. 

– Er det en grad av misunnelse på han som kalles «stemmen i nord»?

– Jeg regner Skjalg som en god venn. Men han og jeg har veldig forskjellig stil. Han smeller til, er utrolig klar, mens jeg er mer forsiktig og diskret. Jeg skjønner veldig godt at en del av det han skriver havner i Dagsnytt 18. 

– Burde du ikke oftere der selv?

– Nei, jeg savner ikke det. Det er litt klisjé, men jeg pleier å si at jeg er en tvilens talsmann i en skråsikker tid. Tvil er ikke det som inviterer deg til Dagsnytt 18.

– Men Avisa Nordland som helhet da - burde man ikke vært flinkere til å sette dagsorden fra Bodø?

– Til tross for at den heter Avisa Nordland, så er den en regionavis for Salten. Da Nordlands Framtid og Nordlandsposten ble slått sammen het det at man skulle lage ei fylkesavis. Det viste seg at det ikke var økonomi til det. Og i motsetning til Troms er Nordland stappfullt av lokalaviser. Jeg tror det var en klok beslutning å gå dit man har gått.

Kreftsykdommen

Som nevnt er det krøpet inn en viss optimisme i den eldre Sneves sjeleliv.

Og det gjelder også for en annen av hans store lidenskaper i livet: Bodø/Glimt.

– Jeg er nesten skremt av hvor bra Glimt spiller. De har mistet spissen sin, mistet sin beste spiller og mistet midtbaneankeret. Samtidig banker de inn mål, slipper ikke inn mål... Det er nesten så bra at jeg blir nervøs. Men de behøver en spiss, en midtstopper til og en keeper.

Den nyvunnede optimismen har kommet godt med i andre sammenhenger, også. Som da kreftbeskjeden kom for et par år siden. 

– Når du er vokst opp på 60- og 70-tallet, da kreft var en dødsdom, så gjør det noe med deg å få den beskjeden. Det må jeg si. Jeg gikk noen runder med meg selv og spurte meg: Hva har du gjort i livet ditt? Har du hatt et godt liv? Det ble noen tanker i den retning. Og jeg kom frem til at ja, jeg har hatt et godt liv. Da kjente jeg at skuldrene senket seg og at jeg var klar til å ta fighten.

Sneve ble operert for prostatakreft ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) for to år siden. 

Så kom et tilbakefall, en ny tur på UNN og en omgang med stråling. 

Italiensk feiring

Nå er Sneve etter alle solemerker kvitt kreften for nå.

– Og hvis legene sier ting som peker i den retning, gidder jeg ikke krangle med dem.

– Du er tidvis en knallhardt Tromsø-kritiker. Du var ikke nervøs for å bli behandlet der oppe?

– Det må jeg si, og ikke bare fordi jeg er 60 år og sentimental, men UNN var en fantastisk opplevelse. De visste knapt hva godt de kunne gjøre for meg. Det var pasientbehandling i verdensklasse. Så kan jeg legge til at jeg sikkert hadde fått en like god behandling på Nordlandssykehuset, men det var ingenting å utsette på UNN. 

I kveld er det duket for en bedre middag i Venezia. Litt refleksjon. God mat og drikke. Og da er det egentlig ikke så mye mer Stein Sneve kan ønske seg. 

Er det rart han er optimist?