Sareptas krukke og demo­kratiet: Presse­støtten er problematisk av flere grunner

• LEIF DRILLESTAD, advokat. Kommenterer kronikker fra Erik Waatland, MBL og LLA.

I følge siste statsbudsjett utgjør den tallfestede pressestøtten 2,5 milliarder kroner, fordelt på 2,2 milliarder i momsfritak og i overkant av 300 millioner i produksjonsstøtte.

Pressestøtten og dens innretning er problematisk av flere grunner.

Med fallende annonseinntekter utgjør pressestøtten en stadig økende andel av avisenes økonomi.  For en rekke aviser har statsstøtten allerede passert lønnskostnadene. For enkelte aviser nærmer subsidiene seg sågar 50 % av  de samlede inntektene.

Begreper som «fri» og «uavhengig» har for lengst mistet mening.

Det sier seg selv at dagens ordning fungerer som et effektivt hinder for annonsefinansierte nyetableringer og bydelsaviser.  Å konkurrere med etablerte medier der staten lønner journalister og annonseselgere, er ingen spøk.

Om ikke nivået på statsstøtten er ille nok, er fordelingen enda verre.

Gjennom momsfritaket subsidieres VG alene med et beløp som nærmer seg den totale produksjonsstøtten. Det skal sannelig mye til å forestille seg hensiktsmessigheten av en statlig støtteordning der den som selger mest, får mest.

Men, det er også grunn til å sette et spørsmålstegn ved fordeling av produksjonsstøtten, der en vesentlig del av beløpet tildeles et fåtall aviser.

Tilsvarene fra LLA og MBL bekrefter bare historien hva angår evne og vilje til omstilling. 

Historisk har avisbransjen vært en sinke når det gjelder å ta i bruk ny teknologi.  Det er bare å minne om den såkalte Filmsatsparagrafen som i over 30 år ga (allerede overflødige typografer) enerett på bruk av datamaskiner til avisproduksjon.

Enhver annen bransje hadde måttet omstille, men momsfritaket for avisene gjorde denne ineffektiviteten  mulig. 

LLA har tydeligvis fortsatt troen på papiravisen, et produkt som primært holdes liv i av en annen støtteordning; unntaket fra Markedsføringslovens forbud mot uadressert reklame (et unntak som materialiserer i form av innstikkreklame). 

Særlig miljøvennlig er det ikke.

Basert på henvisningen til matvarekjeder m.fl. ser det heller ikke ut til at LLA er i stand til å forestille seg  at annonsørene har evne til å  finne alternative kanaler.  

Med Mediemangfoldutvalgets anbefaling om å innføre nok et avgiftsunntak (arbeidsgiveravgiften) for de etablerte avisene, er det dessverre liten grunn til å tro at det blir en opprydning når Mediemeldingen kommer senere i år.

Politikerne har heller intet insentiv til å redusere avisenes avhengighet av staten. 

For leserne og demokratiet gjenstår så vidt jeg kan se kun et eneste virkemiddel; - mer informasjon om statsstøtte og særordninger for den enkelte avis.

Dette kan løses ved en standardisert varedeklarasjon utformet gjennom medielovgivning eller utvidede rapporteringskrav i regnskapslovgivningen.