Glem Goliat-krise og miljø­katastrofer. Nå jakter den tidligere olje­journalisten Lars Taraldsen (35) på sjeldne fugler

I januar i år ble det klart at kanskje Norges mest respekterte oljejournalist, Lars Taraldsen i Teknisk Ukeblad, forlot fagpressen for å bli lokalavisredaktør i Risør.

Tunge gravesaker om milliardskandaler på oljefelt, slavekontrakter og utslipp er nå byttet ut med morgenmøter på kaia og god gammeldags avisbrekking.

- Overgangen var veldig stor fra å ha en global tilnærming der spørsmålene var hva slags rolle norsk oljeproduksjon skal ha i verden, skiferolje, gass i Europa og spørsmål om leting i Arktis. Nå er det helt annerledes. Vi lagde nylig en sak om en rar fugl som landet på torvet i Risør, ler han og understreker at de også følger tunge krimsaker, barnevern og kommunestyrer, for å nevne noe.

Vil løfte lokal graving

Om en snau uke har han fungert seks måneder inn i jobben.

I tillegg til han, er de 3,5 journalistiske årsverk, samt en annonseselger og andre folk som hjelper til fra Amedia.

Da Taraldsen tok jobben, uttalte han at målet var å laget enda mer av den gode kvalitetsjournalistikken. Så hvordan går det - ett halvt år ut i gjerningen?

- Det handler om prioriteringer, men vi skal få det til. Frem til nå har det handlet om å komme seg inn i rutiner og slike ting, men vi er allerede igang med et par lange løp, sier redaktøren.

Aust-Agder Blad skal ettergå omsorgssvikt i lokalsamfunnet, saker om boplikt - og følge kommunestyrene med et kritisk blikk.

- Det kommer til å ta tid, for vi skal lage papiravis tre ganger i uka - og skape en enda bedre nettutgave. Med stadige deadlines, skal vi ha god avis alle de dagene vi ikke kan grave også. Men jeg er velsignet med en svært oppegående gjeng som er dyktige i jobben sin og som vil få det til.

Skjerper seg

- Der du før lagde kritisk journalistikk som måtte besvares av toppledere i globale selskaper, er ikke kildene mer enn én butikktur unna nå. Hvordan er det?

- Det går stort sett greit og jeg opplever at de som får et kritisk søkelys på seg, er inneforstått med at det er rollen vår. Vi hadde for eksempel en kritisk sak med næringssjefen i kommunen nylig. Selv om hun ikke syntes det var kult å få saken på forsiden av avisen, så tok hun det profesjonelt. Jeg synes ikke dette er problematisk i det hele tatt, sier Taraldsen.

Tvert i mot mener han at det styrker produktet at kildene er såpass nære.

- Det skjerper deg, på en måte. Du møter kildene og leserne på butikken, er med dem på puben og hilser når du kjører bil. Eller sitter ved dem i bryllup og begravelser. Det viktigste er at vi kan sitte der og være stolte over det vi produserer. Det hadde ikke vært kult å møtt leserne og hatt en dårlig følelse rundt det vi lager.

- Hvordan skiller kildejobbingen seg fra da og nå?

- Du vil ikke tro hvor utrolig befriende det er for meg å kunne ringe en kilde - og faktisk få svar umiddelbart. Det er så deilig å snakke med folk som ikke har et manus foran seg og som snakker fritt, sier han og gliser.

Irriterer seg over masing om betalingsmur

Taraldsen synes det faktisk er mer spennende å jobbe med journalistikk rundt lokalpolitikk - en global politikk.

Og det handler om én ting:

- Det er her politikken merkes. En stor del av den nasjonale politikken som formidles gjennom riksavisene er mer et rammeverk å regne. Ofte vil den virkelige konsekvensen gjøres gjeldende blant folk i kommune-Norge, små bygder og små næringslivsbedrifter, hos minstepensjonistene, på sykehjemmene og på skolene. For oss blir det å formidle politikk i praksis.

Og slik journalistikk er tidkrevende å gjøre. Og koster dermed penger. Men betalingsviljen er ikke alltid like enkel å mane fra hos enkelte, innrømmer Taraldsen. Og det irriterer han.

- Vi legger ikke småstoff fra Twitter, pressemeldinger eller kjappe saker bak mur. Men når vi sender noen for å se på konsekvensene av et politisk vedtak, en hendelse eller andre ting, så er det klart at det koster penger.

- Hva sier folk?

- Noen sier at de ikke forstår at vi kan legge slikt stoff bak mur, for «det er jo viktig for folk å vite». Ja, men hva er alternativet? At staten blar opp enorme summer for å finansiere redaksjonene, eller at vi legger ned?

- Det er ikke bra

Lokalavisredaktøren er ikke av den sorten at han ønsker å satse på alt mulig annet enn journalistikken for å tjene penger.

- Det er noen som tror at events, konferanser og slikt skal finansiere journalistikken. Men er det én ting vi har lært, så er det at forretningsmodellen er god, bare vi tør å ta oss betalt. Vi kommer også til å ha debatter og slikt, men ikke for å tjene penger, men for å utøve rollen vår som avis.

- Aviser har blitt felt i PFU for å skrive om sine egne arrangementer. Hva mener du om det?

- Spørsmålet de må stille seg er om det er journalistisk motivert. Og det tror jeg ofte ikke at det er. Det er kommersielt motivert, med en god tanke om at det skal finansiere journalistikken i bunn. Men noen begynner å skjele her og det er ikke bra.

- Jeg tror vi som bransje må debattere dette mye mer, for vi har nok ikke fasiten ennå, fortsetter redaktøren, som selv understreker at han har vært i rollen som både journalist, programkomitémedlem og konferansevert, en rolle han mener er vrien.

Taraldsen har såvidt rukket å kjenne på redaktørrollen, men gleder seg til veien videre med de ansatte, som han beskriver som kjempeflinke. 

- Hvor lenge skal du være i avisa?

- Til jeg blir lei. Nå har jeg ikke vært her i seks måneder engang, så jeg har ærlig talt ikke tenkt de tankene engang. Styrelederen har en uke til før prøvetiden min er over - og jeg har ikke fått sparken ennå. Såvidt jeg vet.