Fire intense uker og mange debatter senere: Audun Lysbakken er valgkampens klare vinner

For fire uker siden startet valgkampen for alvor med Arendalsuka.

Siden har vi heldigvis snakket mindre om brunost, litt for meget om regjeringsalternativer og meningsløst mye om brygger og aksjefond.

I jakten på dagsorden og egne vinklinger har pressen denne valgkampen gått seg vill i mer eller mindre meningsløse ikke-saker.

Men paradoksalt nok har Ap og Jonas Gahr Støre selv klart å gjøre disse sakene større enn de ellers ville blitt. Det er dumt å glemme at du er mangemillionær når du skal bli venstresidas statsminister.

Og enda dummere å sende advokater på pressen og pressens kilder.

Arbeiderpartiet har uansett ikke hatt noen stor sak å snakke om, så det hadde kanskje ikke gått så mye bedre uten alle disse ikke-sakene. Partiet har brukt valgkampen på å jakte statistikker som forteller hvor dårlig det går med Norge.

Det viste seg å være vanskelig.

Flere av forsøkene er blitt skutt ned av faktasjekkere, og slik har Faktisk.no tidvis spilt en interessant rolle i årets valgkamp.

Noen av faktasjekkene har bommet - men de har også truffet nok til at Tryge Slagsvold Vedum ikke ler like godt lenger.

En som trolig kan le hele veien til valgvaken mandag kveld, ser ut til å bli SVs partileder Audun Lysbakken.

Partilederen startet i jobben med å gi penger til sine egne, gå av som statsråd - og har deretter har levd et farlig liv rundt sperregrensa. 

Men til denne valgkampen tyder mye på at han har truffet en venstrevind ingen så komme. Og plukket opp Ap-velgere på jakt etter engasjement og politikk.

Hvor langt det når, vet vi mandag kveld. Alt over 6 prosent vil være en stor seier for Lysbakken.

Valgkampen har han uansett allerede vunnet.

Her er vår uoffisielle kåring av årets valgkampvinnere - og tapere - i rangert rekkefølge:

SV

har i Audun Lysbakken en partileder som høyt og tydelig snakker der Støre tier, fordi Støre ikke vil eller tør. Offensiv uten å bli sur - og snakker mest om egen politikk. Treffer trolig en venstrevind ingen så komme.

Frp

klarer å få asyl- og flyktningpolitikken på dagsordenen nok en gang. Godt gjort av Listhaug å være til stede i nær sagt alle debatter - uavhengig om hun er med selv. Solide målinger fra regjeringsposisjon bekrefter inntrykket.

Høyre

holder ved strategien - uavhengig av Listhaugs reiser til Sverige og Støres anklager om et kaldere samfunn. Erna Solberg framstår som en Merkel light, og avfeier rolig Aps alternative fakta om hvordan det går med Norge.

Rødt

har med partileder Bjørnar Moxness den flinkeste gutten i klassen, men kan oppfattes som kjedelig og ensporet. Har gjort partiet mindre skummelt (og kommunistisk), men sliter kanskje derfor med å skille seg fra SV.

Venstre

og Trine Skei Grande lener seg mot Høyre, snakker uavlatelig om bittesmåbedriftseierne. Vel, det er mange av dem. Sliter med å engasjere, kjemper mot sperregrensen og med forholdet til Frp og regjeringen.

MDG

er partiet som har én sak. Den selger så det holder, og er også vår tids viktigste. Men hva er grønn  skolepolitikk? MDG er rikspolitikkens bygdeliste: Framstår som uberegnelig.

Senterpartiet

vinner på ufordekt oslohat. Det gir også stemmer, men retorikken har blitt arrestert av fakta - som at Sp sentraliserte mer enn dagens regjerng. Kom inn i valgkampen med stor fart og godt humør, men den som ler høyest, ler kanskje ikke best.

KrF

har drevet valgkamp som om de fortsatt er på strategiseminar. Der Knut Arild Hareide ellers i året framstår som klar, skarp og vittig, har han ikke klart å snakke om politikk de siste ukene. Kanskje godt hjulpet av pressen, men det blir ikke bedre når regjeringsstrategien framstår som ny hvert kvarter.

Ap

har gjennomført en valgkamp som framstår uten noen klar strategi, med uklar kommunikasjon og i hvert fall ingen klar kampsak. Det hjelper ikke når det er uklart hva som egentlig skjedde på bryggekanten, i hedgefondet og under møtet med Brundtland jr. Spinndoktor og eks-redaktør Hans Kristian Amundsen sørget dessverre for å ødelegge innspurten helt.

• For ordens skyld: Tidlig på 2000-tallet var undertegnede gjennom noen år medlem av Sosialistisk Ungdom.