Mediehuset Innherred fikk en forholdsvis framtredende plass i Arve Løbergs historiske beretning om «medieslaget» i Trøndelag. Etableringen av den nye lokalavisa i 2015 var noe av det som provoserte de lokale eierne i Trønder-Avisa, skriver den tidligere sjefredaktøren. Han var nok ikke helt upåvirket av utviklingen selv heller.
Jeg kommer nærmere tilbake til bakgrunnen for Innherred, og min opplevelse av forholdet mellom lokalavisa for Levanger og Verdal, regionavisa i Steinkjer og Polaris Medias konsernledelse i Trondheim.
Som Arve Løberg har også jeg vært tett på den trønderske medievirkeligheten de siste 40 årene. Jeg har i denne perioden hatt min jobb og tidvis mitt hjerte i eller tett opptil de fleste impliserte mediehusene. Når jeg leser Løbergs historiske framstilling av det som skjedde og hvorfor, ser jeg et klart behov for noe utfyllende informasjon.
Jeg kunne som Løberg begynt i 1995, da A-pressen gjorde sitt inntog og kjøpte nesten 10 prosent av aksjene i Trønder-Avisas eierselskap. Daværende toppsjef, Alf Hildrum, undersøkte muligheten for å kjøpe seg ytterligere opp og brukte meg som en slags «håndlanger». Jeg oversendte ham lister over aksjonærene i Sp-selskapet AS Nord-Trøndelag, avskrevet for hånd direkte fra aksjeboka hos den daværende forretningsfører.
Den vegen var stengt for Hildrum. Det nyttet ikke å komme inn som aksjonær i et selskap som krever at du har partiboka i orden for å være eier.
Det skjedde store endringer i avisene på denne tida. Å stå alene med sitt eget avistrykkeri og uten muskler og kompetanse til å møte den teknologiske utviklingen var nesten umulig. Det ble Adresseavisen, etter hvert Polaris Media, som ble Trønder-Avisas samarbeidspartner. I 2009 ble også avisa jeg ble redaktør for, Levanger-Avisa, involvert som en del av det som betegnes som en strategisk samarbeidsavtale mellom Polaris og Trønder-Avisa.
Salget av 20 prosent av aksjene i Levanger-Avisa fra Adresseavisen/Polaris til Trønder-Avisa var, slik jeg har forstått det, helt nødvendig for å få overtalt Trønder-Avisas eiere. Sterke krefter var skeptisk til samarbeidet med storebror i Trondheim. Det lå nok mer politiske enn økonomisk vurderinger bak denne skepsisen. Aksjekjøpet i Levanger sukret denne pillen, da det ble beskrevet som et strategisk kjøp for å styrke Trønder-Avisas og Nord-Trøndelags posisjon vis a vis Adresseavisen og Trondheim.
Arve Løberg diskuterte disse tankene med meg da jeg ble redaktør og daglig leder i Levanger-Avisa høsten 2010. Det viste seg raskt at Løberg hadde gjort opp regning uten vert. Levanger-Avisa AS har en spesiell eierstruktur, og vedtekter med stemmerettsbegrensninger. Adresseavisen som eier 55 prosent av selskapet, har ikke flere stemmer i generalforsamlingen enn enkeltaksjonæren med en aksje. I en slik situasjon kan ingen kontrollere hundrevis av småaksjonærer. De ønsket ikke Trønder- Avisa rundt styrebordet. De forsto ikke hensikten med noe samarbeid mellom lokalavisa i Levanger og konkurrenten fra Steinkjer. Da hjalp det ikke at det sto skrevet i avtalen fra 2009 om at Polaris vil jobbe for å gi Trønder-Avisa en plass i Levanger-Avisas styre.
På generalforsamling etter generalforsamling ble det fremmet forslag på styrerepresentanter fra Trønder-Avisa. Forslaget fikk stemmen til Polaris, men ble alltid nedstemt. Da ble det som dere sikkert forstår heller ikke noe av samarbeidet og posisjoneringen som Løberg hadde solgt inn for å få eierne av Trønder-Avisa til å svelge avtalen med Polaris.
Noe av det som provoserte de lokale eierne i Trønder-Avisa i prosessen fra 2009 og fram til valget av samarbeidspartner ved årsskifte 2019/20, var forholdet til mediehuset Innherred, skriver Arve Løberg i sin framstilling. Så skriver han videre, og det er her jeg ikke henger helt med i den tidligere sjefredaktørens historieskriving og forståelse av det som skjedde:
«Vi mente en sammenslåing av disse avisene var uheldig for Trønder- Avisa, fordi dette ville utfordre regionavisa. Polaris-ledelsen beroliget oss med at det ikke vil skje.»
Jeg forstår dette som at Løberg hadde en forventing om at toppledelsen i Polaris ville stoppe lokalavisenes arbeid med å slå seg sammen. Det burde de gjøre av hensyn til Trønder-Avisas situasjon.
«Da det skjedde (sammenslåingen min. anm.), var svaret at dette ikke ville utgjøre noen trussel for regionavisa.»
Mener han med dette at det noen annens skyld at Trønder-Avisa ikke har klart seg i konkurransen med en lokalavis som både ut fra opplag og ressurser til rådighet spiller i en helt annen divisjon enn regionavisa?
Burde Per Axel Koch eller Tove Nedreberg bedt ledelsen i Innherred om å roe seg ned og lage en dårligere avis for å gi Trønder-Avisa større armslag og muligheten til å beholde sin andel av markedet i Levanger og Verdal? Nei, Arve Løberg kan ikke mene det. Da forstår jeg ikke hvordan han kan skyve ansvaret for situasjonen som har oppstått etter dette over på noen andre.
Jeg har mine teorier om hvorfor den sammenslåtte lokalavisa Innherred har løpt fra konkurrenten Trønder-Avisa siden oppstarten i 2015. Det er grunner til at lokalavisa har fått flere abonnenter, mens regionavisa har fått færre, og at annonsørene nå foretrekker den ene avisa foran den andre. Men, det er definitivt ikke konsernledelsen i Polaris’ skyld.
Det er heller ikke deres skyld at vi lykkes med selve sammenslåingsprosessen, tross motstand fra enkelte opinionsdannere og enkeltaksjonærer (blant annet Trønder-Avisa). Jobben ble i all hovedsak gjort lokalt. Men ledelsen i Trondheim har hele vegen gitt oss en uvurderlig støtte og oppbakking, både moralsk og praktisk.
Virkeligheten hadde nok sett annerledes ut i dag om Arve Løberg og Trønder-Avisa, som aksjonær i Levanger-Avisa, hadde fått viljen sin for seks år siden. Da hadde Levanger og Verdal i beste fall sittet tilbake med to små lokalaviser som kom ut en og ikke tre ganger per uke. Da hadde ikke Trønder- Avisa trengt å bry seg om konkurransen. Kanskje hadde eierskap og samarbeid i Trøndelag vært annerledes.
I mine øyne hadde en slik utvikling vært et svik både mot våre lesere og våre lokalsamfunn.
