Jeg har gått igjennom 95 lokalaviser: Det er mye slurv med foto, og en utbredt frykt for å stille spørsmål om penger

• FREDRIK DREVON, journalist

Våren 2016 utløste min kronikk om Avisa Valdres forargelse i enkelte avismiljøer. Betegnelsen kaffelatte-arroganse satt løst.

At lokalaviskritikk er tabu en rekke steder i Norge, ble helt åpenbart.

Men jeg fikk faktisk flere positive enn negative tilbakemeldinger, spesielt fra bygdene langs E16 mellom Aurdal og Vang i Valdres.

- Jeg er helt sikker på at mange er enig med deg - de tør bare ikke si det, sto det i en epost jeg fikk av en person i en lederstilling i Nord-Aurdal kommune.

Rune Hetland, generalsekretær i Landslaget for Lokalaviser (LLA), inviterte meg til kontoret sitt for «å lese 100 lokalaviser med viktig journalistikk på hvilken som helst dag».

30. oktober i fjor gikk jeg innom LLA i Kongens gate i Oslo. Der hadde jeg en hyggelig prat med markeds- og informasjonssjef Geir K. Hus.

Jeg spurte om å få alt han hadde av lokalaviser, og fikk både i pose og sekk.

Dette er ikke et forskningsprosjekt. Jeg skal ikke analysere alle lokalaviser på nett og papir, men fortelle litt om noen av de 95 papiravisene jeg fikk av LLA.

Jeg la avisene alfabetisk utover stuegulvet hjemme. Dermed kunne jeg se forsidene opp mot hverandre, og finne ut hvilke aviser jeg ville lese grundig, og hvilke jeg ville skumlese.

Grunnet tidsmessige rammer (levering i barnehage, drikking av kaffelatte, osv.) kunne jeg åpenbart ikke lese alle avisene like grundig. Noen aviser bladde jeg raskt igjennom, og leste en reportasje eller to. I andre leste jeg rubbel og bit.

Det er interessant å se hva de ulike lokalavisene mener er viktig stoff.

Vestnesavisa har dikt på side 2. Bygdanytt og Drangedalsposten har leserinnlegg på henholdsvis side 2 og 19. I Askøyværingen er det andakt, mens Svalbardposten publiserer vitenskapelige artikler.

Lokalavisene representerer med andre ord et stort mangfold av verdier og tradisjoner. Samtidig la jeg merke til noen utfordringer, eller problemer, på godt norsk, som mange lokalaviser sliter med.

Det produseres mye relevant journalistikk av lokalaviser. Imidlertid har jeg solid empirisk belegg for å hevde at et stort antall saker blir spolert av to grunner:

1. Slurv med foto er svært utbredt.
2. Mange lokalaviser klarer ikke å stille spørsmål om penger.

Slurver med foto

En svakhet ved mange lokalaviser er hvor lite innsats som tilsynelatende legges i bilder. Med noen hederlige unntak ser det ut til at fotointeressen er laber i mange lokalaviser.

Hva med en prat på morgenmøtet om variasjon i vinkler og bevissthet om komposisjon?

At lesernes Instagram-bilder ofte holder et høyere nivå enn de redaksjonelle, bør være en tankevekker.

Selvfølgelig henger bildekvalitet sammen med ressurser. Ingen krever at alle reportere skal bli den nye Audun Rikardsen, saltenværingen som har vunnet internasjonale priser for spektakulære naturbilder.

Men det børe være et minstekrav til alle reportere, uansett bakgrunn, at man ser på bildet som et mål i seg selv, og ikke bare som dokumentasjon.

Utviklingen i kamerateknologi gjør det stadig lettere å ta gode bilder. Det er lenge siden brukervennlige kameraer ble allemannseie. Nå har også telefoner fått portrettmodus. Man kan ikke lenger bortforklare dårlige portrettbilder med at det er for komplisert å lære seg innstillingene.

At de fleste lokalaviser holder et lavt nivå på foto er mitt generelle inntrykk. Jeg hevder ikke at alle lokalaviser er svake på foto, eller at det ikke finnes en god del blinkskudd innimellom.

Askøyværingen, Hordaland, Kvinnheringen, Solabladet, Suldalsposten, Tysnes og Vestby avis, skilte seg positivt ut, og viste et høyere nivå på foto blant de lokalavisene jeg fikk av LLA.

Ja, jeg er klar over at Trønder-Avisa har en meget dyktig fotograf i Johan Arnt Nesgård, men da er vi over på regionavis.

Spør ikke om penger

Et mer alvorlig problem enn dårlige bilder, er fravær av spørsmål om penger. Dette gjelder ikke for alle lokalaviser, men det er uansett et omfattende problem.

Hovedoppslaget i Bygdanytt, Garasjen blei sprengt sund, er et typisk eksempel på hvordan manglende spørsmål om penger drar ned kvaliteten på en ellers god sak.

Da Erling Berthelsen (75) var på ferie, ble garasjen hans ødelagt i forbindelse med sprengningsarbeid. Entreprenøren til bedehuset på nabotomta «brukte for stor salve», og dermed ble Berthelsens garasje en forsikringssak.

Det står fem ganger i reportasjen at Berthelsen er 75 år gammel, men det står ingenting om hva det koster å bygge en ny garasje. Hvor er kilden som kan tallfeste skadene? Bedehuset henviser til forsikringsselskapet. Hva er egenandelen for sprengt garasje?

En lignende spolering av en spennende sak ser man i Sauda-avisen Ryfylke. Avisen har et hovedoppslag om bærumsmannen Fredrik Nibe, som har overtatt driften av Grand Hotell i Sauda.

Nibes pågangsmot står det respekt av: - Eg bur på hotellet og vil jobbe der heile tida.

Det kommer frem i saken at hotellet har gått veldig dårlig økonomisk de siste årene. Men hvor er tallene? Penger er sentralt i hotelldrift.

Da er det utrolig at Ryfylke ikke stiller spørsmål om penger. Hva ligger hotellets driftsutgifter på? Hvor mye koster et rom? Får Nibe offentlig støtte?

Hva koster pizzaen?

I lokalaviser finner man haugevis av økonomirelaterte hovedoppslag der spørsmål om penger mangler, som for eksempel:

• Gravde opp Bjørgs hage, Eidsvoll Ullensaker blad. Hva er boligen til Bjørg verdt? Hvor mye er investert i «utbyggingssmørøyet» på Råholt?
• Intervju med ordføreren, Nordvestnytt. Hva koster en bro mellom Tustna og Smøla?
• Rafat satsar på Larsnes. Vestlandsnytt. Hvor mye har Rafat investert i Vika kro på Larsnes? Hva må han ha i månedlig omsetning for å gå i pluss? Hvordan ser nøkkeltallene ut for restauranten Rafat driver i Ulsteinvik?
• Snart klar for tunnelarbeid. Øy-blikk. Hvor mye koster tunnelen? Hva vil årlige driftsutgifter ligge på?
• Ny storbutikk på Vinterbro, Ås avis. Hvor mye er investert i den nye butikken? Når regner man med å ha dekket investeringen?
• Snart flyskole? Frolendingen. Hvor mye koster det å etablere og drive den planlagte flyskolen på Gullknapp?
• Lanserer ny avis. Sunnhordaland. Hovedoppslag om Framtida junior, en ny nettavis med papirutgave hver 14. dag. Så hva er budsjettet til Framtida Junior? 

Hvorfor dropper mange lokalaviser å stille spørsmål om penger i reportasjer der fakta om pengebeløp er en forutsetning for å forstå saken?

Når noen i bygda starter butikk, bygger blokk, tunnel, hotell, eller sprenger naboens garasje, har det faktisk betydning for lokalsamfunnet hvor mye de tjener eller taper.

Sagt på en annen måte: Skal du ut og spise pizza, så vil du vite om den koster 169 eller 245 før du trekker kortet.

Når noe stort skal bygges for skattepengene dine, vil du kanskje ikke bare vite at herligheten lander på akkurat 100 eller 300 millioner, men hvorfor prisen blir slik, og om investeringen innebærer at kommunen setter opp eiendomsskatten, eller må bygge ut det siste uberørte vassdraget for å hente en neve kraftkroner.

Forøvrig må jeg tilstå at jeg svært sjelden drikker kaffelatte, eller caffè latte som det vel heter. Det går stort sett i espresso og filterkaffe, for min del.

Hvis redaktører på små steder øst, nord og sør for Stadt oppfatter kaffelatte som provoserende, hva med å kanalisere engasjementet i retning av journalistikkens samfunnsoppdrag, og undersøke kaffeøkonomien i bygda?

Hva er driftsresultatet til din lokale kafé? Hvor går pengene? Hvor mange kilo kaffe omsettes månedlig i kommunen din?

Er det for eksempel bra for melkebøndene at mange vil ha melk i kaffen, eller hadde du helst sett at alle drakk kaffen svart?