Gladsaker uten kilde. Banale klisjeer. Reklame som reportasje. Og ingen kritiske spørsmål

15. til 17. april samles 200 deltagere på Scandic Fornebu til "lokalavisenes årlige høydepunkt".

I invitasjonen står det at "LLA og lokalavisenes landsmøte er for mange årets vitamininnsprøytning – uansett hva du jobber med i avisa di."

Jeg har ikke lest alle norske lokalaviser, men i denne invitasjonen får man ihvertfall bekreftet stereotypien om lokalavisen som klisjeenes høyborg.

MEDIEKRITIKK PÅ MEDIER24: Medier24.com vil våren og sommeren 2016 presentere en ny spalte og etter hvert en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser.

Inntil videre som en tidsbegrenset prosjekt. Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.

Ellevill klikkbonanza

Frastjålet sparegris. Jente vant årskort til Brønnøy kino. Dame full før kl. 12:00.

Mange husker nok fortsatt disse elleville toppsakene fra Brønnøysunds Avis, selv om det er lenge siden de preget Norges nyhetsbilde.

Harald Eias harselas med lokalavisene i NRK-programmet Storbynatt i 2010 eksponerte mange bisarre og banale oppslag fra distrikts-Norge.

Men årskort og sparegris til side: Norges nå abdiserte ironikonge gjorde lokalavisene en bjørnetjeneste.

Reaksjonen fra lokalavisene var nemlig ikke selvransakelse, men selvtilfredshet. Som redaktørene raskt oppdaget er all trafikk god trafikk. Det finnes snille og slemme lesere, men det finnes bare snille klikk.

I november 2010 rapporterte nrk.no at harselasen i Storbynatt førte til klikkbonanza for Brønnøysunds Avis og Harstad Tidende Gruppen. Avisene fikk bekreftet at de hadde funnet suksessformelen med sakene Hvem har bæsja? og Dame full før kl. 12.00.

Vær Varsom-plakaten bør endres

Fem og et halvt år etter Storbynatt er toppsakene på banett.no Elg på sykkelstien og 100 påmeldte til Torghatten maraton. Nederst på siden står det at avisen arbeider etter Vær Varsom-plakaten.

Hva betyr det å arbeide etter Vær Varsom-plakaten?

For det første kan man veive med en plakat med store ord. For det andre kan man fylle en delvis offentlig finansiert lokalavis med trivia og gladsaker uten at det strider med de etiske normene til Norsk Presseforbund.

Etter min mening ville norske medier generelt, og lokalavisene spesielt, vært tjent med noen endringer i Vær Varsom-plakaten.

I Vær Varsom-plakaten 1.2 står det

Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

Den første setningen i 1.2 tar det for gitt at pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Ivaretar en avis viktige oppgaver når den har frastjålet sparegris blant sine toppsaker?

Første setning i 1.2 bør gjøres normativ: Pressen bør ivareta viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.

I stedet for en svulstig og upresis beskrivelse av hva pressen angivelig gjør, ville pressen med denne endringen fått en norm å strekke seg etter.

Vi lever i klikkfiskingens og de kamuflerte annonsers tid. Det er naivt å ta for gitt at pressen ivaretar viktige oppgaver.

Lokalavisenes selvtilfredse reaksjon på harselasen i Storbynatt viste nettopp at ingen ville være fanebærere for informasjon, debatt og samfunnskritikk når det kom til stykket.

Redaktørene sa seg fornøyde med de ekstra klikkene som humorprogrammet ga og ferdig med det.

Tre (ulike syn kommer til uttrykk) på torget

Den andre setningen i 1.2 er like uforpliktende som den første: "Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk."

Hva menes med at ulike syn kommer til uttrykk? I glansnumre som tre på torget og fem på gata kommer "ulike syn til uttrykk". Hvis man har snakket med tre på torget arbeider man altså etter Vær Varsom-plakaten.

I Vær Varsom-plakaten 1.4 står det at: 

Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Hvis det er pressens plikt å drive mediekritikk, hvorfor er det ikke også pressens plikt å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold?

Hvorfor er samfunnsoppdraget bare formulert som en rett og ikke som en plikt?

Selv en sak som Jente vant årskort til Brønnøy kino "sier noe om samfunnet."

Selv en sak som Dame full før kl. 12.00 "avdekker kritikkverdige forhold."

Medier som har disse sakene som toppsaker har dermed helt rett når de hevder at de arbeider etter Vær Varsom-plakaten.

Jeg sier ikke at alle lokalaviser utelukkende produserer trivia og gladsaker. Hovedpoenget mitt, helt konkret, hvis det er lov å låne ord og uttrykk fra DNB-sjefen: Dette handler om utfordringer i forhold til læringspunkter.

Reklameavisa Valdres

I påsken satt jeg i en hytte i Vestre Slidre kommune og leste alle 40 sidene av avisa Valdres publisert 23. mars.

Jeg betalte 30 kroner for avisa på Statoil i Fagernes. Det ville vært en helt grei pris dersom avisen hadde ivaretatt viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.

Avisa Valdres lider ikke av banalitets-avhengigheten som ble latterliggjort i Storbynatt.

Faktisk har Valdres et bredt spekter av aktuelle saker. Problemet er den håpløst amatørmessige måten disse sakene håndteres på.

Det som serveres er ikke journalistikk, men et sammensurium av reklamelignende gladsaker og falsk lokalpatriotisme med uforløst misnøye mellom linjene.

Lederen er et festfyrverkeri av klisjer og selvfølgeligheter, en reinspikka reklametekst som like gjerne kunne vært skrevet av kommunikasjonssjefen i Visit Norway: "Påsketid er også ei tid med mykje glede, avkopling frå stressande kvardag, og opphald i Valdres er med å gje ny energi for svært mange."

Med Valdresbanen forlengst nedlagt, samt en forgjeves bygget flyplass som ingen bruker og ekspressbusser som står fast i bilkø, er Valdres et samferdselspolitisk mareritt.

27. mars tok det én time å kjøre de 12 kilometerne fra Fagernes til Aurdal. Transportmessig har Fagernes endel til felles med Fornebu. Men på Fornebu har man i det minste et håp om en kollektiv løsning.

Med en Istanbul-lignende påsketrafikk i sneglefart gjennom Fagernes sentrum, er det umulig å ta lokalavisen på alvor når den hevder at Valdres går på høggir i påska.

Saken om Valdres-bygda Vang sin nye storstove til 130-40 millioner fremstår som en klisjéspekket hyllest til navnløse lokalpolitikere. Vang kommune har tatt opp lån for å bygge hallen, men avisen skriver ingenting om lånebeløpet.

Ikke i nærheten av journalistikk

Ei storstove reiser seg, oppslaget på side 2 og 3 om utbyggingen av Vang barne- og ungdomsskule med flerbrukshall til 130-40 millioner, kunne vært en god sak hvis journalisten hadde

• a) stilt minst ett kritisk spørsmål til byggherre;
• b) inkludert et minimum av teknisk informasjon som for eksempel materialvalg, energibehov og estimert årlig driftskostnad;
• c) forklart hvorfor prosjektet kan bli 16 millioner kroner dyrere enn beregnet. "Diverse vanskar" er ikke en adekvat forklaring på en budsjettsprekk.

Ei storstove reiser seg er en aktuell nyhetssak slått opp over halvannen side, men ikke én eneste kilde er navngitt i saken.

Hvorfor er ingen av personene eller bedriftene som har bidratt til å realisere prosjektet nevnt i saken? Foruten byline, hvem står bak teksten? Er saken basert på ordførerens utkast til tale ved åpningen av skolen?

Det eneste som er sikkert er at saken ikke fremstår som journalistikk, men som en pressemelding fra Vang kommune.

I ekte norsk lokalavistradisjon er kritiske spørsmål bannlyst. Kritisk journalistikk, hva skal man med det? Det viktigste er at man jobber etter Vær Varsom-plakaten, hva det nå enn betyr.

Hotellreklame vinklet som gladsak med én kilde. Dette er kort og godt en stillingsannonse presentert som nyhetssak. At denne saken ikke er er i nærheten av å kunne kalles journalistikk, spiller åpenbart ikke noen rolle så lenge avisa "arbeider etter Vær Varsom-plakaten."

Utan overdriving overvelda

En reportasje om et 140-millionersbygg i en kommune med "snautt 1590 innbyggjarar" er fremfor alt en god anledning til å hylle lokalpolitikerne som tok opp lån for å finansiere storstova med diverse vanskar.

Kan vi som betalte 30 kroner for avisen i det minste få vite hvor mye kommunen lånte? Nei, nå skal vi feire! Eller som avisa så vakkert runder av saken:

"Vang får Valdres' mest imponerande skulebygg, seier somme. Torsdag før påske var kommunepolitikarane i Vang på synfaring. Dei var utan overdriving overvelda. Då det imponerande skuleanlegget står klart til hausten, blir det i alle fall fest . . ."

Hotellreklame i reportasjeform. I denne klassiske gladsaken får vi vite at Gomobu Fjellstue startet i 1965 som en liten hytte, og i dag leier ut totalt 36 rom og ti hytter. I en gladsak som denne skal man selvfølgelig ikke nevne tall om utviklingen i omsetning for de siste årene eller eiernes inntekt.

Saken om den nye storstova er dessverre ikke et løsrevet skrekkeksempel fra avisa Valdres.

De øvrige reportasjene over avisas 40 sider ligger på et like lavt nivå. Nyhetssaker om lokale bedrifter er rene reklametekster. Seriøse forsøk på maktkritikk eller folkeopplysning finnes ikke.

Debattsidene publiserer ikke originale eller konstruktive ideer, men reproduserer den forutsigbare og reaksjonære bygde-indignasjon som avisa har kjørt over mange tiår.

Sprengstoff lå slengt rundt omkring, men avisa Valdres har ikke pirket i overflaten. Ved innslagsområdet for Bagnskleivtunnelen på E6 omkom en gravemaskinfører i en sprengningsulykke. Etter at politiet hadde frigitt åstedet fant Statens vegvesen likevel udetonert sprengstoff. Her er det helt ufattelig at Valdres ikke har prøvd å kartlegge Statens vegvesens rutiner for bruk av sprengstoff. Hvorfor har man ikke stilt entreprenør noen helt grunnleggende spørsmål om dette? Vegvesenet er sitert på at "Vi som byggherre og entreprenøren tar alle forholdsregler ..." Men utrolig har ikke journalisten flere spørsmål.

Reportasjene i avisa Valdres kan lett forveksles med innholdet i kundeaviser man finner på kjøpesentre.

Forskjellen er at kundeavisene er gratis, mens Valdres koster 30 kroner. Mye tyder på at det er flere lokalaviser enn Valdres som ser på seg selv som viktig stemme i lokalsamfunnet, men som ikke er i nærheten av å produsere journalistikk.

Lokalavisene trenger definitivt vitamininnsprøytningen de er lovet på landsmøtet.

Kanskje kunne endel lokalaviser endret navn til Lokal reklameavis eller Kommunalt nyhetsbrev?

Fotnote: Hvilke organisasjoner avisa Valdres tilhører spiller ikke noen stor rolle i denne sammenheng. Det avgjørende er å gjøre som Jeff Lebowski - å trekke en linje i sanden.