Deler av Faktisk-redaksjonen på jobb under lanseringsuka i juni. Fra venstre: Signe Karin Hotvedt, Silje S. Skiphamn, Kristoffer Egeberg og Mina Liavik Karlsen. Erik Waatland
Debatt:
Faktisk.no er pressens eget organ for selvskading. En pompøs og selvgod operasjon fra Oslo. Som kan skade journalistikken over hele landet
- Nettstedet bør avvikles, og alle millionene brukes på verktøy som reelt kan styrke troverdigheten til journalistikken som metode, skriver Skjalg Fjellheim.
- Det skal bidra til at tilliten styrkes til norsk journalistikk generelt, sa kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen under lanseringen av faktisk.no i mars.
I stedet har Eriksen brakt NRK inn i et prosjekt som ser ut til å underbygge et narrativ om norsk presse som grunnleggende upålitelig, et lurvete miljø der usannhetene florerer.
Dette er alvorlig. Selve initiativet, men også erfaringene med faktisk.no så langt, har dessverre gitt ytterligere ammunisjon til de krefter som ønsker å undergrave pressen. Det er et paradoks, norsk presse fra Kirkenes i nord til Mandal i sør – den er langt fra ufeilbarlig, men den er likevel blant de aller, aller beste i verden når det gjelder å være sannferdig og gjengi informasjon fra ulike kilder korrekt.
Farget? Ja. Noen ganger. For harde vinklinger? Ja, for ofte. Så lenge mennesker, og ikke maskiner er journalister og redaktører, er det ikke til å unngå at feil, også rene faktafeil, kan inntreffe.
Det er selvfølgelig slik at det i et komplisert samfunn kan skorte på kunnskap og kompetanse blant pressefolk som ofte er nødt til å være generalister. Men faktisk.no har gitt seg ut på en umulig jakt på det objektivt helt ufeilbarlige, en luftspeiling som ikke finnes.
Man ser ut til å ha glemt at den etiske og faglige ramme som norsk presse arbeider innenfor, allerede er på plass, og gir rom for sanksjoner mot dårlig journalistisk håndverk. Pressens organisasjoner er en selvdømmeordning med sterk og talefør representasjon også fra allmennheten.
I den grad faktisk.no kunne hatt et viktig oppdrag, så er det å rydde opp i virale saker fra lavkost-nettsteder, som verken anerkjenner eller vet om pressens egne regelverk eller ordninger. Dette er det eneste reelle innslaget av falske nyheter i norsk offentlighet som egentlig gjør stor skade, og som gjerne er basert på nyheter fra Tennesse og Tanzania, ikke Trysil eller Tana. Men det spørs om en slik vaktmesterjobb en gang ville klart å fylle dagsverket til faktisk.no’s ansvarlige redaktør Kristoffer Egeberg.
Det er også et problem at faktisk.no går politikerne i rette på den måten de gjør, i et subjektivt norsk ordskifte, selve drivhjulet i en politisk virkelighet der oppfatninger og synspunkter ustanselig støter mot hverandre.
Det har alltid vært i ånden til Adresseavisen, Sunnmørsposten og Nordlys å arrestere Trond Giske og andre politikere på faktiske feil – det ligger i pressens funksjon. Men innenfor journalistikken må vi aldri gå så langt at det meningsbærende rommet for synspunkter og argumentasjon kveles. Det er dit faktisk.no kan komme til å bringe oss.
Politikere og mediere må noen ganger forenkle – alternativet er jo større distanse til allmennheten, som kan bli stående tilbake uten innsikt eller noe som helst grunnlag for samtale og debatt. Også på dette området, som faktasjekker i det politiske ordskiftet, har faktisk.no frem til nå vist seg å være fullstendig overflødig.
Faktisk.no står, slik hele operasjonen nå fremstår, i fare for å bidra til å paralysere journalister over hele landet. Resultatet kan bli mindre journalistikk som våger å være kritisk mot makten der den befinner seg. Et eneste lite feilskjær, og journalisten i Tønsberg eller Alta risikerer å bli hengt ut for en nasjonal folkedomstol i sosiale medier, som stempler ærlig arbeid som «fake news». Det samme gjelder forresten lokale politikere. Lysten til å påta seg politiske verv blir ikke sterkere av at det ytterst pompøse fakta-politiet i Oslo har utstyrt seg selv med et selvoppnevnt mandat til å veie, måle og dømme alt av utsagn i hele kongeriket, smått som stort.
En mulig forklaring på at det har gått så galt for faktisk.no, kan være at de som står bak prosjektet har en nesten sjokkerende mangelfull forståelse av Norge. Det er kanskje ikke så overraskende, de som står bak er jo stadig sjeldnere til stede og fanger opp norske erfaringer utenfor sin egen boble i Oslo.
Man later derfor til å ha forvekslet Norge med USA, en kortslutning som trolig har skjedd i kjølvannet av den amerikanske presidentvalgkampen. Dermed har faktisk.no endt opp som en fremmed journalistisk trekkfugl på avveie helt til Norge, hvor Oslo-mediene av rent populistiske grunner har forsøkt å vinne kortsiktig omdømme ved å etablere en overdomstol for hele den norsk offentligheten.
Norge er et lite land der pressefolk kjenner hverandre, mange er nære venner, og der terskelen for å kritisere hverandre er høy, særlig når NRK, TV 2, Dagbladet og Schibsted står bak. Det må være grunnen til at det er så taust fra lauget når de store motorene i media nå har etablert det som blir en ren selvskadeordning for norsk journalistikk.
Faktisk.no har, nedslående nok, klart å gjøre det retoriske fenomenet «falske nyheter» til en sannhet, og gi det helt unødvendig næring i Norge.
Det er forbasket synd og skam, for norske medier og norsk demokrati burde være forbilder, uten å være plettfrie. Det er ingen skam å snu i tide. Jeg foreslår derfor at faktisk.no avvikles, og at alle millionene som nå investeres der, i stedet brukes til å styrke verktøy som reellt kan styrke troverdigheten til journalistikken som metode.
For hvordan skal journalistikken gjenvinne tillit? Først og fremst gjennom aktiv bruk av journalistikkens egne verktøy, klassisk rapportering nedenfra og opp, fra et land som glir stadig mer fra hverandre, og der fraværet av perspektiver som kan korrigere hovedstadsmakten blir stadig mer problematisk.
Det er en adskillig større trussel mot det norske demokratiet, enn den konstruerte forestillingen som har sprunget frem hos en knøttliten gruppe mennesker i Oslo, om at fakta har tatt kvelden i den norske offentligheten.