Da mediene møtte #MeToo, gikk det overraskende bra

I kveld møtes journalister, redaktører, medieforskere og kanskje noen mediekritikere, i Oslo for å diskutere hvordan mediene har håndtert bevegelsen som har rystet oss de siste månedene.

Jeg hadde ikke vært meg selv hvis jeg var uten kritiske innvendinger, men denne gangen føler jeg for å si et aldri så lite «gratulerer»:

Jeg synes mediene har håndtert det overraskende bra.

• Svært få etiske overtramp er rapportert så langt.
• Motstemmer har blitt hørt, til tross for flokkjakt.
• Ingen grove faktafeil i etablerte medier er påvist.

Medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud tok feil, mener jeg, da hun skrev i Aftenposten at «#Metoo-varslene i den politiske journalistikkens regi har flyttet grenser». Grensene står der de sto i fjor.

Hun begrunnet synspunktet slik: «Det har vært tradisjon for, og i tråd med Vær varsom-plakaten, at pressen ikke oppgir identitet i sedelighetssaker.» Det er ikke riktig, og det er også irrelevant.

Feil fordi både i Søviknes-saken, Birkedal-saken, Ingebrigtsen-saken og Hoksrud-saken, fra politikkens verden, og i flere andre kriminalsaker de siste årene har den anklagede vært identifisert.

Irrelevant fordi det ikke er hva Giske, Leirstein og Tonning Riise har gjort, men at de har gjort noe som fratar dem tillitsverv, som rettferdiggjør indentifisering. Det kunne vært fyllekjøring.

Forskeren reagerte på «det massive fokuset på enkeltpersoner», og etterlyste «mer siviliserte måter å ta oppgjør med ukultur, plassere ansvar og fastslå skyld på, enn via den offentlige gapestokken».

Jeg håper at Thorbjørnsrud i kveld – hun deltar i panelet – kan si hva hun mener er «mer sivilisert»:

• Å omtale Giske som «en mannlig nestleder i Arbeiderpartiet» og Tonning Riise som «en stortingsrepresentant og leder i Unge Høyre»?
• Å la være å skrive om dem? For hvordan kunne vi ellers unngå «outing av enkeltpersoner», som hun synes er så beklagelig ved #MeToo?

Det mest siviliserte er selvsagt å kalle dem med sitt fulle navn. Hvis Leirstein var «en stortingsrepresentant i FrP», ville alle av dem vært mistenkt for å ha foreslått gruppesex med en 15-åring.

Å identifisere for at andre skal unngå mistanke er innenfor grensene og i tråd med Vær Varsom-plakaten. Pressens Faglige Utvalg argumenterte slik da det godtok identifisering i Langeland-saken.

Dette er elementært, tenker du kanskje. Alle skjønner vi dette. Ja, de fleste pressefolk gjør det. For andre, derimot, er presseetiske spørsmål vanskelige å svare på.

For eksempel dette: Bør mediene granske sexlivet til Trygve Hegnar og Helge Lurås? De har makt – og mange har tillit til dem, så de må utvise usvikelig dømmekraft og opptre som gode eksempler.

Akkurat som Trine Skei Grande. Og nettopp derfor, mener Hegnar og Lurås, må mediene fortelle når hun utviser dårlig dømmekraft i valg av sexpartner. Også om det skjer på en privat fest i Trøndelag.

Helge Lurås skrev om hendelsen på Resett, og Trygve Hegnar i en lederartikkel i Finansavisen. Men bør ikke det samme gjelde for alle med makt og tillitsfulle posisjoner? Redaktører, for eksempel?

Jo, ifølge Lurås’ egen logikk bør han løfte på dyna til Hegnar.

Men ingen av dem trenger frykte noe fra etablerte medier. For ifølge presseetikken har ikke det private sexlivet deres offentlig interesse.

Hvis de derimot krever unevnelige gjenytelser for å gi sommervikariat i redaksjonen til nyutdannede journalister, da er det en sak. For det er misbruk av makt, tillit og stilling – og ikke i privatlivet.

Da kan mediene fortelle om det, med støtte i Vær Varsom-plakatens punkt 1.5:

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Skei Grande utøvde ikke partimakt på den festen i Trøndelag. Hun utøvde ikke makt i det hele tatt. Det som skjedde, var frivillig fra begge parter. Svak dømmekraft? Ja, det har hun vel innrømmet.

Kjetil Rolness skrev i en kronikk på Medier24 at han er overbevist om at hvis Per Sandberg hadde gjort det samme som Skei Grande, ville «mediene veltet seg i moralsk indignasjon».

Det ligger snublende nær å anta dette, men det er likevel bare en antakelse. Som mange andre mediekritikere, tror Rolness han vet hvordan journalister ville ha reagert på en tenkt hendelse.

Men han manglet eksempler til støtte for teorien: I Ingebrigtsen-saken, som han nevnte, hadde en mektig Ap-mann sex med en ung AUF-jente. Mann med partimakt, jente som ønsket å få det.

Og akkurat der går grensen: Når en offentlig person misbruker makt knyttet til tillitsverv eller jobb, har det offentlig interesse.

Dårlig dømmekraft i privatlivet er i utgangspunktet privat, med mindre det handler om lovbrudd eller grove forsømmelser som har relevans for personens offentlige liv. Hva så med valg av sexpartner?

Rolness, Lurås og andre kritikere av etablerte medier skal lete lenge etter omtale av maktpersoner som har sex på en privat fest med noen de verken har profesjonell eller politisk forbindelse med.

Så hvorfor tror da så mange at disse sakene finnes? At journalister stadig sjekker folks sexliv? Fordi mediene ennå ikke er flinke nok til å fortelle hva de ikke gjør. Hva slags saker de velger bort.

Redaksjonsdørene har lenge vært lukket, og det er – tror jeg – en av grunnene til mistroen til etablerte medier.

Hadde Lurås og Rolness vært innenfor dørene, hadde de forstått dette:

• Politiske journalister som tilbringer arbeidsdager på Stortinget, spiser lunsj med politikere, er på partienes landsmøter – de får vite mye om politikernes privatliv.
• De aller fleste av disse tipsene blir liggende, selv om de handler om sex og selv om de ikke bare er rykter, men sannheter – fordi journalistene følger presseetikken.

Selv jeg, som aldri har vært politisk journalist, har kjent til den historien om Trine Skei Grande siden 2010. Og mange lignende historier, som av ulike grunner ikke har offentlig interesse.

Jeg tror også mediekritikere skal lete en stund etter grove etiske feiltrinn i #MeToo-dekningen:

• Det har vært en del anonyme kilder. Ja, men presseetikken sier at det er greit hvis det er den eneste måten å få ut viktig informasjon på.
• Varslerne har opplevd massiv pågang fra journalister, og press om å stå fram. Ja, men ingen av dem ble presset så hardt at de ga etter.
• Giske, Tonning Riise og Leirstein har vært under et umenneskelig medietrykk. Ja, men det lille de har sagt til sitt forsvar, er flittig sitert.

Tre varslere skrev i Aftenposten at journalister har avslørt deres identitet overfor andre kilder. Det er så fall i strid med kildevernet. Nettavisen hadde også en uheldig sak om et påstått internt notat.

Men bortsett fra dette, og med med forbehold om saker jeg ikke kjenner, mener jeg altså at mediene jevnt over har bestått prøven. Jeg er forberedt på å bli motsagt av mange, men jeg har et ønske:

Vær så snill og les medieprofessor Gunn Enlis gode oppsummering i Aftenposten, før dere gyver løs i kommentarfeltene. Hvis den heller ikke overbeviser, så les i alle fall Vær Varsom-plakaten.

Presseetikk er nemlig ikke en følelse av hva som er rett eller galt, når dere setter dere bak tastaturet en sein kveld.

Det er et sett med regler. Hvis flere kjente til disse, ville mediedebatten blitt bedre.