- ANDREAS C. HALSE, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen
For et par uker siden slapp internasjonalt LO (ITUC) en omfattende rapport. Rapporten er en årlig og grundig gjennomgang av arbeidstakernes mest grunnleggende rettigheter og utarbeides ikke av hvem som helst.
ITUC er altså verdens største faglige sammenslutning og representerer mer enn 175 millioner arbeidstakere på verdensbasis. Organisasjonen inkluderer alle de tre store hovedsammenslutningene her hjemme (LO, YS og UNIO).
Har folk lov til å organisere seg, finnes det sanksjoner mot fagorganisering, foregår det inngrep i streikeretten, brytes retten til forhandlinger og i hvilken grad er fagorganiserte utsatt for voldelige overfall?
Det er noen av de sentrale spørsmålene som besvares i rapporten.
Svaret på alle spørsmålene er at det går dårlig. Svært dårlig.
Angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter for arbeidstakere og mer eneveldig makt til store bedrifter er noe av tendensen ITUC peker på.
- I ni land ble fagforeningsfolk drept.
- I 57 land ble arbeidstakere arrestert.
- I 87 prosent av alle land ble streikeretten angrepet
- Og i 65 prosent av alle land ble arbeidstagere forhindret i å opprette eller melde seg inn i uavhengige fagforeninger.
Dette bør være ganske oppsiktsvekkende lesning og gi grunn til nærmere undersøkelse.
- Hva skjer egentlig med verden når arbeidstakeres menneskerettigheter settes under så stort press?
- Kan det ha en sammenheng mellom den økende kløften mellom eliten og folk flest?
- Kan det si oss noe viktig om globale trender og om politisk utvikling?
- Ville den populistiske omveltningen vi har sett de siste årene i det hele tatt vært mulig dersom vanlige arbeidstakere hadde fått beholde litt mer av både verdier og verdighet?
I tillegg burde det kanskje være interessant å oppsøke noen av enkeltskjebnene som ligger bak denne dystre statistikken. Men ingen av disse spørsmålene ble besvart. Ingen av enkelthistoriene ble lett frem.
Faktisk ble rapporten knapt omtalt i det hele tatt. Unntaket er fagbevegelsens egen presse, en (liten) sak i ABC-nyheter og et par artikler jeg har skrevet selv.
En slik stillhet rundt en av vår tids virkelig store saker er påfallende. Det er også i sterk kontrast til hva folk flest er opptatt av.
I en spørreundersøkelse utført av Norstat, svarte nylig over halvparten av de spurte at de i «stor grad» eller «svært stor grad» er bekymret for at «arbeidstakeres rettigheter og lønninger er under press i store deler av verden».
Man kan lure på om det hadde vært like stille om undersøkelsen gjaldt andre og mer ressurssterke grupper. Om det ville bli møtt med stillhet at journalister ble systematisk fengslet og drept i flere land. Eller om nye tall sa at pressefriheten ble aktivt begrenset i 87 prosent av alle land.
Ser man på noen av de aller verste landene i verden for arbeidstakere er det ofte land som også er verst på andre områder.
Slikt sett er det påfallende å se hvor fokuset ligger i pressedekningen av land som Saudi-Arabia. Der har de aller fleste av oss hørt om bloggeren og dikteren Raif Badawi, som sitter fengslet for sin motstand mot regime.
Vi hører derimot desto mindre om de ansiktsløse arbeiderne som lever i landet som slaver, til tross for at landet er bygget på ryggene til underbetalt, utnyttet og undertrykte arbeidere.
Hvor er historiene om hushjelper som voldtas på jobben og nektes å forlate huset og herren de skal tjene? Hvor er fortellingene om kyniske menneskesmuglere som lurer noen av verdens aller fattigste mennesker til landet før de tar fra dem både pass og frihet? Om systemet som i realiteten er et apartheidregime mellom herskere og tjenerskap?
Jeg tror ikke norske journalister egentlig er lite engasjert i å dekke saker som omhandler arbeidstakeres rettigheter, men jeg tror det kan eksistere en klassebasert blindsone i norske medier.
Gang på gang viser undersøkelser at journalister ligger lenger til venstre enn folk flest og at partiene Rødt og SV, i likhet med Venstre er overrepresentert blant journalister.
Dette kommer nok til uttrykk i en del saker, men påfallende nok ikke i spørsmål som omhandler arbeidslivet. Det er mange mulige forklaringer på dette.
Min mistanke er at der mediene har en slagside, er det som regel mer den dominerende klassebakgrunnen i norsk presse som kommer til uttrykk enn journalistenes politiske preferanser.
Litt av den samme tendensen kan man se i norske mediers dekning av næringslivet.
Det er bra og viktig at næringslivsledere kritiseres og at makt konfronteres der noe skjules, går galt eller går på bekostning av viktige verdier i samfunnet.
Allikevel bør det være en del av samfunnsoppdraget å også ha et fokus på hva vi lever av og hvilke prioriteringer som gjøres av de som styrer store deler av samfunnets ressurser.
Valgene som gjøres, investeringene som foretas og de politiske beslutningene som setter rammebetingelsene for dem er tross alt av en ganske avgjørende viktighet for landets fremtid.
En politiker får lett oppslag for å klippe en snor til en barnehage eller skole til noen millioner, mens næringslivsledere til stadighet tar investeringsbeslutninger på milliarder i total stillhet.
Skillet er påfallende og sier nok også sitt om hvilken virkelighet man kjenner best til i norske mediehus.
I en tid med større sprik mellom de styrte og de som styrer, økende forskjeller og lavere tillit til både medier og politiske institusjoner kan mediene fortsatt bidra til forsoning og en felles samtale.
Det innebærer imidlertid er kritisk blikk på egne blindsoner og evne til å sette ord på det som bekymrer folk.
Den brutale utviklingen for verdens arbeidstakere er for alvorlig til å forbigå i stillhet.
