Arnsten Linstads bredside mot oss som jobber med kommunikasjon i Oslo kommune er preget av manglende kunnskap og lite presisjon.
Det er ikke småtterier Linstad mener kommunens kommunikasjonsmedarbeidere er skyld i. Vi jobber visstnok aktivt for å hindre ham i å få innsyn og forståelse i saker, vi nekter ham å snakke med kommunens ansatte og vi er portvoktere som setter demokratiet i fare. Linstad ser ut til å tro at det er 130 ansatte i Oslo kommune som jobber som mellomledd mellom journalister og ledere. Det erlangt fra sannheten. De aller fleste som jobber med kommunikasjon i Oslo kommune jobber med informasjon til byens befolkning. Folk som bor i Oslo får informasjon fra kommunen sin om søppelhåndtering, skoler, barnehager, turmuligheter, parker, tilbud til barn og unge, kultur, idrett og veldig mye annet. Oslo kommune har nettsider, sosiale medier, skilt, brosjyrer og omfattende kontakt med folk i byen.
Gjennom koronautbruddet har kommunikasjonsmedarbeidere i Oslo kommune jobbet på spreng med å informere byens befolkning om smittevernregler, gjennom blant annet sosiale medier, plakater og nettsider. Vi har sørget for oversatt innhold til en lang rekke språk, sendt ut pressemeldinger, informert egne ansatte og håndtert en enorm mengde henvendelser fra pressen.
Byrådsleder Raymond Johansen har, sammen med andre byråder, gjennom koronakrisen møtt media jevnlig på åpne pressetreff i Oslo Rådhus. Her har mediene, inkludert Linstads Vårt Oslo, blitt invitert til å stille spørsmål i plenum eller intervjue byrådene. Jeg har ikke sett Linstad på noen av disse pressetreffene.
Det finnes sikkert journalister som helst kunne tenke seg å ringe en byrådsleder eller statsråd direkte når de har et spørsmål. Mitt inntrykk er likevel at de aller, aller fleste har forståelse for at med dagens døgnkontinuerlige mediedekning er byråder, statsråder eller andre toppledere avhengig av bistand for å håndtere mediehenvendelser. Å jobbe direkte med mediehåndtering, som langt fra allekommunikasjonsrådgiverne i Oslo kommune gjør, handler i stor grad om å bistå journalister, blant annet med å finne frem til riktig sted å henvende seg, finne frem til faktaopplysninger og gjøre avtaler om intervjuer. Det kan selvfølgelig oppstå uenigheter, men mitt inntrykk er at forholdet mellom journalister og pressekontakter i det offentlige i all hovedsak er godt og preget av gjensidigforståelse.
Så kan vi selvfølgelig også bli bedre. At Linstad heller ønsker å intervjue representanter fra kommunen ansikt til ansikt enn å få skriftlige svar, har jeg full forståelse for. Selv om vi ofte ber om å få spørsmål fra journalister skriftlig, forsøker vi som oftest å legge til rette for at journalister kan snakke direkte med byråder eller andre ledere i kommunen. Når det ikke lar seg gjøre, ofte på grunn av kort tidsfrist fra journalistene kombinert med fulle kalendere hos politikerne, tilbyr vi gjerneskriftlige svar. Det setter de fleste journalister pris på, selv om det beste stort sett er å få gjort et intervju muntlig.
Det er bare positivt med åpen debatt om hvordan forholdet mellom mediene og det offentlige fungerer i praksis. Journalister som opplever utfordringer i kontakt med Oslo kommune må gjerne ta kontakt med meg når det skulle være, så kan vi prøve å løse eventuelle problemer.
Oslo kommune skal evaluere vår egen håndtering av koronautbruddet, og vi skal ikke konkludere på forhånd, men personlig synes jeg at kommunens kommunikasjonsmedarbeidere fortjener honnør for stor innsats de siste månedene. Vi jobber alle først og fremst for byens befolkning.
