- ARNE O. HOLM, sjefredaktør i High North News
Bakteppet er dypt tragisk.
Tilbake i 2015 forberedte Longyearbyens befolkning seg på en fredelig julefeiring. Det finnes knapt noe fredeligere enn jul på Svalbard. I de ikoniske spisshusene, nedenfor Sukkertoppen, gikk livet sin vante gang.
Resten er død og kaos
Så traff skredet. Resten er død og kaos. Men ganske raskt også en heroisk innsats fra Longyearbyens befolkning. På noen minutter var hjem knust til pinneved. Barn ble gravd fram med stekepanner. Det var bekmørkt, kaldt og en kraftig vind.
I etterkant fortalte to korte pressemeldinger fra Sysselmannen at en mann og et barn omkom i raset. Ni ble skadet, 11 hus knust til pinneved. I lang tid lå ruinene midt i Longyearbyen, som et monument over naturkreftenes herjinger. Et brutalt vitnesbyrd over en tragedie som hadde rammet en hel by.
Siden har rasene fortsatt. Klimaendringene har gjort evakuering til en del av hverdagen for innbyggerne i Longyearbyen. Store deler av byen har siden vært på flyttefot på jakt etter trygge omgivelser.
Gravde for livet
Dette ville statsminister Erna Solberg se med egne øyne. Hun fikk se det sammen med noen av ofrene, foreldre som på ganske uvirkelig vis fant sine to små barn i livet under de enorme snemassene, som presset seg inn i leilighetene og flyttet husene flere meter.
Jeg var selv på åstedet mens restene etter hjem lå knust på bakken. Det gjorde et sterkt inntrykk, slik arktiske ulykker alltid gjør. Bildene av det dramatiske redningsarbeidet er fortsatt limt på netthinnen. I skinnet av hodelykter graves det bokstavelig talt for livet.
Drøyt fire år senere pakker Erna Solberg sekken og reiser til Longyearbyen. Slik kan hun også understreke norsk suverenitet, mens protestene mot forvaltningen av Svalbardtraktaten strømmer på fra Russland.
Med seg i bagasjen har hun en fiskeriminister som klamrer seg til statsrådstolen, mens den offentlige kronerullingen i form av etterlønn tyter ut av lommeboka. Det er det hennes eget ansvar å rydde opp i. Slik det er nå risikerer Erna Solberg at viktig politikk, som Norges rolle i Arktis, drukner i personalpolitikk. Fiskeriministeren setter dagsorden, langt unna begivenhetens sentrum.
At hun i likhet med det norske folk også er lei seg for at Jahn Teigen er død, er en ærlig sak.
Pressens eget ansvar
Og kanskje burde hun ha nektet å svare på spørsmål om Teigen og Sørensen mens hun stod midt i rasområdet.
Så har likevel pressen et selvstendig ansvar for å opptre anstendig, uavhengig av hva statsministeren mener. Det ansvaret tok ikke alle som fulgte statsministeren til Svalbard.
Det er ikke noe nytt at presseetikken svekkes proporsjonalt med avstanden til hjemmeredaksjonen. Men jeg kan vanskelig tenke meg at et dramatisk åsted i Oslo ville blitt ignorert på den samme følelsesløse måten.
