JEG TENKER PÅ sukker når jeg leser om utvikling av nye digitale tjenester i den ferske boken «Det friksjonsfrie samfunn».
Det jeg tenker minst på, er Agfa, Nokia, Polaroid og Kodak.
Bård Borch Michalsen:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
Forsiden på Arne Krokans nye bok.
HAN HAR INGEN løsninger, men det han er nokså kategorisk om, er at avisene blir forvandlet fra varer til tjenester idet de blir formidlet digitalt, og at dette også må ha konsekvenser for all tenkning rundt publisering og finansiering.
Krokan slår fast at det ikke var musikkbransjen som revolusjonerte musikkbransjen, og mønsteret går igjen i alle næringer:
De som har lyktes og dominert analogt, har liten lyst og/eller evne til å snu tankesettet.
ENDRINGENE KOMMER annetstedsfra. De viktigste arnestedene for digitale innovasjoner har vært Bejing og Silicon Valley og (ooops!) Stockholm, med Spotify og Skype som glanseksemplene hos vår nabo.
Det mest glansede eksemplet fra Norge er Finn, som tok av fra det øyeblikk virksomheten ble frikoblet fra Schibsted-avisene og frykten for kannibalisering.
Finn utnytter fullt ut nettverkseffektene og lave transaksjonskostnader, og da blir de økonomiske resultatene svimlende. Forleden rykket jeg inn en annonse. Jeg gjorde all jobben selv, men Finn stilte teknologien og sitt publikum til rådighet.
Grensekostnaden for Finn vil jeg anslå til noen få øre.
Grensenytten? Jeg betalte 3500 kroner.
3500 KRONER HER og 3500 kroner der.
Det blir fort millioner av slikt, og spesielt fordi jeg som kunde ikke er i kontakt med en eneste person hos Finn. Det er der det med sukkeret kommer inn: Uberørt av menneskehånd sto det på farinpakkene fra Tate & Lyle.
Likevel. Intelligente agenter og algoritmer kan skaffe oss de nyhetene vi ønsker, dataprogrammer kan lage enkle nyhetssaker («3-0, og med det ebbet kampen ut»), og stadig bedre oversettelsestjenester overvinner språkhindre.
ALT DETTE KAN provosere frem angst og beven, men jeg tror det i overskuelig fremtid, mot år 3000, vil være slik at mennesker vil være helt overlegne i å produsere og presentere intelligente og besjelede beretninger om verden.
Arne Krokans bok spruter av fremtidstro, men han er kritisk til de norske mediehusene som vil ha betalt for innholdet.
Han skriver:
Enkelte norske aviser som har flyttet innholdet sitt helt bak betalingsmurer, har ingen mulighet for å kunne utnytte nettverkseffekter for å skape vekst, noe de mest sannsynlig vil tape på i det lange løp.
AKKURAT PÅ DETTE punkt tror jeg Arne Krokan ikke er helt online.
Norske avislederes beslutning for 20 år siden om å lage gratis nettaviser var katastrofal fordi man begynte å venne folk til at det som kostet, ble gratis.
Men beslutningen var også genial; norske aviser erobret slik strålende markedsposisjoner digitalt som er helt oppsiktsvekkende internasjonalt.
Denne markedsposisjonen og merkevaren kapitaliserer mediehusene nå på, etter hvert som de gradvis forteller leserne at mye digitalt innhold plasseres innenfor slusene.
DEN ENE AVISEN etter den andre rapporterer om oppsiktsvekkende gode tall for betalt digitalt innhold. Selv om vi trekker fra en porsjon som ren PR:
Noe er på gang, og nok en gang kan det vise seg at Norge, heri inkludert Avis-Norge, er et land for de spesielt interesserte.
«Det friksjonsfrie samfunn»
Arne Krokan
Om utviklingen av nye digitale tjenester
Cappelen Damm Akademisk, 2015
PS: Ja, Bejing: Arne Krokan forteller interessant om Alibaba som «et kinesisk e-handelseventyr uten like». Ved børslanseringen i 2014 ble selskapet verdsatt til 231 milliarder dollar, men enn eBay og Amazon til sammen
