Sjefredaktør Helge Nitterberg i Nordlys skriver i et opphisset svar på min kommentar om mediene og kriser at det er all grunn til å gratulere meg for analysen av Hurtigrutens krisehåndtering. Det er det selvsagt ikke. Denne analysen handlet ikke om Hurtigrutens krisehåndtering.
Hans våpendrager Arne Jensen er også bestyrtet og prøver seg på en amatørmessig sklitakling som ikke hadde gitt plass på et 7. divisjonslag- knapt nok på old boys laget. Han kaller meg forvirret er så rabiat på tastaturet at jeg nesten er bekymret for blodtrykket på en tilårskommen mann.
Det er ingen tvil om at Nordlys og andre norske medier har gjort en god jobb rundt dekningen av koronakrisen i Hurtigruten. Men det var altså ikke det kommentaren handlet om. Det var en analyse av pressens rolle og journalistikk i kriser generelt.
Jeg brukte bare pressegeneral Arne Jensens kommentar om at Hurtigrutens ledelse anmodet ansatte ikke å snakke med pressen, som et utgangspunkt for å reflektere over pressens kriseforståelse. At han går amok og utleder dette i mange andre retninger og deler ut diagnoser i hytt og pine er merkelig for en mann i hans posisjon. Kan det være så uvanlig å bruke en uttalelse om en sak som aktualitet for en kommentar med bredere tema?
Grunnen til at jeg tok inn VGs Bar Vulkan-sak var at det var et eksempel på en krise ute av kontroll som et resultat av at ledelsen ikke tok kontroll over kommunikasjonen. Skulle man følge Jensens ønske om at virksomheter skal slippe til alle ansatte i mediene i en krise ville vi fått et kaos få virksomheter ønsker seg.
Mine hovedpunkter er fortsatt som følger:
- Fokus på fakta: Det er helt legitimt for en ledelse i en virksomhet å anmode ansatte ikke å snakke med pressen, men å sende alle henvendelser rett til krise/kommunikasjonsstaben i en krise. Dette gjelder særlig i den første fasen da alt handler om hva som egentlig skjedde. Da er alle parter tjent med at det som kommer ut er kvalitetssikret informasjon. Det er nok av eksempler på det motsatte. Det betyr jo ikke at pressen ikke skal få gode svar. Tvert imot.
- Mange som skal informeres: Det er flere enn pressen som skal ha informasjon. I mange kriser opplever vi at denne misforståelsen både gjelder virksomhetens ledelse og mediene. De blir så opptatt av å besvare en uendelig rekke telefoner og henvendelser fra hundretalls journalister at de glemmer å kvalitetssikre og prioritere kommunikasjon til eiere, pårørende, ansatte, styre og myndigheter. Dessuten må ledelsen først og fremst håndtere den faktiske krisen enten det er ulykker, svindel, naturkatastrofer eller andre kriser.
- Jakten på drama: Ofte opplever vi som bistår i kriser at pressens behov for å lete etter konflikter og drama styrer jakten på kilder. Det er svært uheldig om det kommer ut mange ulike versjoner av fakta- særlig fra egne ansatte. Det svekker tilliten til selskapet.
Alle disse punktene er viktigst i det vi kaller krisens første fase: faktafasen. Når det gjelder neste fase som vi kaller drama kommer flere kilder fram. Dette er forskere, vitner og andre eksperter som har kompetanse til å si noe om krisen eller håndteringen av denne.
Det er helt legitimt og det er ingen virksomhetsleder som ville prøve å hindre det. Det samme gjelder i krisens tredje fase som på engelsk heter «Blame game».
Utfordringen i den digitale tidsalder er at tempoet er så mye høyere at fasene flyter sammen. Bare minutter etter ulykken har inntruffet er man i gang med vitner og eksperter som diskutere hvem som har skylden.
Derfor er det avgjørende at man i krisens første fase må fokusere på å kvalitetssikre fakta. Her har også pressen og virksomhetene en jobb å gjøre.
Til slutt kommer Jensen med den vanlige traveren om at det er kommunikasjonsrådgiverne som hindrer pressen å få tilgang til ledere, ansatte og at vi er en trussel mot ytringsfrihet.
Skivebom!
Vi jobber for transparens, åpenhet og korrekt informasjonen til alle aktører som må bli oppdatert i en krise.
Det er jobben vår.
