«Norske journalister tåler alt for lite av omtale av seg selv. Statsminister Erna Solbergs utsagn om at journalister er «blodtørstige for å få svar» var en overdrivelse, men ikke et verre bilde enn mediefolk må tåle», skriver bedriftsrådgiver og tidligere leder av Trøndelag Høyre i en kronikk på Medier24.
Det indikerer at Brox ikke har forstått poenget med behovet for en oppklaring fra Erna Solbergs side. Eventuelt så har vi vært for dårlige til å forklare det.
Poenget er altså ikke hvorvidt journalister eller redaktører er såret av statsministerens utsagn.
Det er uinteressant. Journalister og redaktører skal tåle mer enn de fleste, og ha tykk nok hud til det meste.
Problemet med Erna Solbergs utsagn var at det kom som en generell karakteristikk av journalister som forsøkte å gjøre jobben sin – i en sak som har vært svært ubehagelige for hennes regjering og en av hennes statsråder.
Da mener jeg landets statsminister skal være litt nøye med hvordan hun formulerer seg, slik at det ikke oppfattes som at hun strengt tatt mener at en viktig del av den demokratiske infrastrukturen består av personer som kun drives av svært lite aktverdige motiver.
Det er to ting som overrasker ved statsministerens karakteristikk og som ga grunnlag for å reagere.
For det første: Alle, også landets statsminister, må gis spillerom for en «slip of the tounge». Men Solberg brukte uttrykket to ganger, i noe som nesten virket å være et innøvd svar.
For det andre: Solberg har tidligere, blant annet i sin nyttårstale, vært nøye på å understreke betydningen av en fri og kritisk presse for at demokratiet skal fungere.
Derfor var det grunn til å undres over om hennes utsagn nå indikerte en holdningsendring. I det minste var det viktig at hun ikke etterlot noen tvil i spørsmålet.
Brox skriver at «journalister må tåle at den som opplever å få et samlet pressekorps på nakken beskriver hvordan dette oppleves».
Det er jeg helt enig i. Jeg, og flere med meg, har da også sagt at det – selvsagt – er helt greit at Per Sandberg og Bahareh Letnes karakteriserer mediedekningen som «en heksejakt».
Ingen kan eller bør prøve på å ta fra dem retten til selv å definere eller beskrive sin opplevelse av det som har foregått. De har stått i noe som de færreste av oss kan forstå.
Det betyr ikke at man må være enig i innholdet i kritikken eller karakteristikkene.
«Både Sylvi Listhaug og Per Sandberg har kommet med sterk kritikk av mediene etter at de måtte gå av som statsråder. Statsminister Erna Solberg har i begge tilfellene understreket at statsråder må tåle å stå i mediestormen, og slik sett avvist kritikken», skriver Brox.
Det er jeg usikker på om han har dekning for.
Det er vel ikke slik at statsministeren har avvist all kritikk fra de to nevnte eks-statsråder? Det ville i så fall vært oppsiktvekkende.
Selv ikke jeg vil gå så langt. Tvert imot vil jeg bli overrasket om det ikke er slik at Sandberg og Letnes kan ha et par poenger.
Det jeg opplevde at statsministeren avviste var at ikke mediene skulle stilt sine kritiske spørsmål, gått grundig inn i saken og gitt den bred omtale.
Jeg mener mediene og journalistene og redaktørene har godt av kritikk. Men den må være konkret og målrettet, slik at den er mulig å diskutere og mulig å svare på for de som blir kritisert.
Hvis ikke kan den ikke brukes til så mye.
Til slutt: Brox skriver at Solberg «har beklaget» ordbruken. Det har hun vel strengt tatt ikke. Og dersom hun skulle beklaget, så var – etter mitt syn – ikke poenget å beklage overfor journalistene, men overfor publikum.
Hvorfor? Fordi det ville vært uheldig dersom landets statsminister initierte eller legitimerte en tilnærming og en terminologi overfor frie medier som ville være meget uheldig.
Det statsministeren har gjort er å oppklare og understreke hva hun mener og hva hun ikke mener.
Det er viktig.
Journalistenes indre liv er mindre viktig.
