Generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund under et PFU-møte våren 2017.

Hvor går grensene for PFU? Elin Floberghagen er bekymret for alternative medier som låner troverdighet fra presseetikken

Generalsekretæren i Norsk Presseforbund inviterer styret til å drøfte omfanget for Pressens faglige utvalg. Samt hvordan man kan synliggjøre forskjellen på de som følger presseetikken - og dem som ikke gjør det.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel.

  • Skal PFU og sekretariatet bruke ressurser på å klagebehandle medier som ikke er en del av, eller med på å finansiere, klageordningen? 
  • Hvordan bør NP jobbe for å synliggjøre forskjellen på medier og journalister /redaktører som følger og forplikter seg til presseetikken og klageordningen - og de som ikke gjør det? 

Dette er medlemmene i Norsk Presseforbund:

Norsk Journalistlag (NJ)
Norsk Redaktørforening (NR)
Mediebedriftenes Landsforening (MBL)
NRK
TVNORGE
TV3
TV 2
P4
Norsk Lokalradioforbund (NLR)
Landslaget for Lokalaviser (LLA)
Fagpressen
SBS Radio Norge
Ukepressen (MBL)

Disse to spørsmålene står på agendaen til fredagens styremøte i Norsk Presseforbund, hvor generalsekretær Elin Floberghagen nå vil invitere styret med seg på en drøfting av hva som skal være «PFUs omfang». 

Bakteppet er et medielandskap i endring - med flere nye og til dels alternative mediekanaler. 

- Stadig oftere opplever sekretariatet at vi mottar klager til PFU på medier som ikke er tilknyttet Presseforbundet, men som publiserer innhold som kan ligne på journalistikk, heter det i sakspapirene. 

 

- Utfordrer grensene for journalistikken?

- Dette handler om at journalistikken og presseetikken utfordres. Vi er opptatt av å være klageordningen for alle redaktørstyrte medier som følger Vær varsom-plakaten, uavhengig av eierskap og medlemskap. Men spørsmålet er om denne praksisen utfordrer grensene for journalistikken. 

- Det er ikke noe enkelt svar på det, men nettopp derfor legger vi opp til en diskusjon om temaet, sier Floberghagen. 

I sakspapirene nevnes eksempler som Document, Rights og ITavisen - som PFU har mottatt klager på. Noen sier at de følger presseetikken og sier ja til klagebehandling, mens andre uttaler at de ikke gjør det. Utvalget har nylig også fått en klage på Resett.

Innboksen består også av klager på gratisaviser og kundemagasiner. Mindre lokale nettsteder havner også i fokus, som da AN-journalist Siri Gulliksen i oktober uttalte til Journalisten at hun vurderte å klage inn Bodøposten til PFU. 

Med mindre det er åpenbart at det er snakk om rene reklameaviser eller «medier» som ikke følger presseetikken, er praksisen i dag å ta opp alle klager der innklagede samtykker til behandling. 

 

Vil ikke låne bort troverdigheten

Men er det riktig? Og kan hvem som helst si at de driver med journalistikk og følger presseetikken? 

En rekke nye lokale og mer eller mindre alternative nettsteder skriver på nettsidene at de følger Vær varsom-plakaten. 

Alle kan si at de følger Vær varsom-plakaten, men bare de som er tilknyttet eller medlem i Norsk Presseforbund kan bruke denne.

Og det kan ingen hindre dem i å gjøre, understreker Floberghagen. 

- Vi kan ikke hindre noen i å skrive at de følger pressens etiske regelverk, selv om de ikke nødvendigvis gjør det. Utgangspunktet er jo at vi selvfølgelig ønsker at flest mulig har ambisjoner om å følge presseetikken.

- Samtidig er «presselappen» og logoen  forbeholdt de som faktisk er tilknyttet forbundet gjennom medlemskap eller direkte tilknytning, sier hun. 

Flere nettsteder skriver også at man kan ta kontakt med PFU for klager, uten at det faktisk er riktig. 

- Hvis dette er nettsteder som ikke følger presseetikken, er det problematisk. Da snakker vi om at de låner troverdigheten fra de som faktisk driver journalistikk. 

- Jeg tenker at vi bør diskutere om og hvordan vi skal synliggjøre denne forskjellen. Og være tydelig på hvem vi faktisk klagebehandler, sier Floberghagen. 

- Hvordan skal man gjøre denne vurderingen?

- Her har vi ikke svarene på forhånd. Vi bør ikke ende med noe som gjør dette mer utydelig, og NP har alltid vært kritisk til å definere grensen for journalistikk. PFU ønsker jo å være klageordningen for alle med redaksjonelle ambisjoner. Et minstekrav kan for eksempel være at man kvalifiserer til medlemskap i en av presseorganisasjonene. 

 

Finansiering også et moment

Finansiering og kapasitet er også et poeng, om ikke det viktigste. De fleste norske medier er med i en av bransjeorganisasjonene som står bak Norsk Presseforbund, mens TV-selskapene er direktemedlem i forbundet. Enkeltmedier kan også betale for direkte tilknytning til presseforbundet. 

Faller man utenfor disse kategoriene, er man heller ikke med på å finansiere PFU som selvdømmeordning.

- Det er ikke hovedspørsmålet nå, selv om vi selvsagt ønsker at flest mulig er med på spleiselaget. Samtidig er det klart at vi ikke har ubegrenset kapasitet. Så dette kan også bli tema, sier Floberghagen. 

Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

 

 

- Riktig å rydde i dette landskapet, mener Arne Jensen. Norsk Redaktørforening har selv nektet noen å melde seg inn

- Vi ser en utvikling hvor det dukker opp stadig nye aktører, hvor noen driver med journalistikk, noen prøver å gjøre det - noen sier de gjør det, selv om de kanskje ikke gjør det. Da tror jeg det kan være riktig å rydde i dette landskapet og hvordan PFU skal forholde seg til det.

Det sier Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, en av medlemsorganisasjonene som står bak Norsk Presseforbund. Jensen er også varamedlem til styret, men er forsiktig med å forskuttere hva NPs drøfting vil føre med seg av konkrete vurderinger.

 

Har nektet medlemskap

Denne typen vurderinger og avgrensinger har alle bransjeorganisasjonene erfaring med. For å melde seg inn i Norsk Redaktørforening stilles det krav til blant annet at forhold til presseetikken og hvordan mediet er organisert.

- Vi vurderer hver enkelt søknad, og det er en reell vurdering. I de fleste tilfellene er dette uproblematisk, men vi har også avvist noen få henvendelser. Det gjelder primært mindre nettsteder som vi mener ikke fyller kriteriene, eller der vedkommende som søker medlemskap egentlig har en helt annen jobb, sier Jensen.

- Men «journalist» og «redaktør» er ikke beskyttede titler og noe alle kan kalle seg. Bør det være slik?

- Ja - dette er ikke et vitenskapelig fag eller en profesjon som bør beskyttes. Det øyeblikket det blir aktuelt, så må det også forankres juridisk, og da må vi blande inn lovverket og domstolen. Jeg tror det er viktig nettopp at det å være journalist og redaktør er et fritt yrke, mener han.

 

Powered by Labrador CMS