- ARNE JENSEN, generalsekretær for Norsk Redaktørforening. Opprinnelig publisert på Advokatbladet.no
Det er en delvis selsom opplevelse å følge debatten rundt det nylig opprettede nettstedet Rettspraksis.no. Initiativtakerne til den åpne nettsiden har satt seg fore å formidle flest mulig rettsavgjørelser gratis til det norske publikum. Det må vel være prisverdig? Ikke dersom du driver en virksomhet som delvis tar seg godt betalt for å formidle den samme informasjonen – gjennom et lovbestemt monopol – som Lovdata. Og heller ikke dersom du lar personvernet skygge for allmenne demokratiske prinsipper – som Datatilsynet.
Stiftelsen Lovdata ble opprettet i 1981, av Justisdepartementet og Universitetet i Oslo – som en allmennyttig stiftelse som skulle drive med «informasjon». I 2006 ble imidlertid stiftelsen omgjort til en næringsdrivende stiftelse. Etter det har Lovdata bygget opp en betydelig egenkapital – per i dag 35 millioner kroner.
Det gjør de ved å selge sine tjenester dyrt. I dag er det slik at «Alle begrunnede avgjørelser fra Høyesterett og et utvalg avgjørelser fra tingrettene og lagmannsrettene.» offentliggjøres på de åpne sidene på Lovdata.no. Videre fremgår det at «Sidene oppdateres flere ganger i uken, og en avgjørelse er gratis tilgjengelig i ett år.»
Etter ett år er det imidlertid slutt på velviljen. Dersom du da skal ha adgang til alle dommer, og enkel videkobling til lovforarbeider, annen rettspraksis osv. må du ut med fra 10.000 kroner og oppover per år. Norsk Redaktørforening betaler i 2018 15.625 kroner for vårt lille sekretariat. La det så være sagt med én gang: For oss er det utvilsomt verdt pengene. Og vi har råd til det. Lovdata pro er et fantastisk verktøy for oss som jobber mye med rettslige spørsmål innenfor journalistikk og medier. Jeg er altså ingen misfornøyd kunde.
Det prinsipielle spørsmål som tilfellet Rettspraksis.no like fullt reiser er dette: Er det rimelig at elementær kunnskap om praksis ved norske domstoler og dermed tolkning av og forståelse av norsk lov skal være forbeholdt de få som har råd til å betale minst en tusenlapp i måneden til dette formålet. Er det riktig at offentlig informasjon, eid av oss alle, i praksis skal forbeholdes en ressurssterk elite? Den romerske slaven Flavius var den første kjente offentlighetsforkjemper. Han brøt seg hos pontifikaliet, stjal lovprotokollene og gjorde dem kjent for folket. Dermed brøt han ned presteskapets kunnskapsmonopol om lovens regler og grenser. Det burde være en målsetting for Lovdata å gjøre det samme.
Når Rettspraksis.no nå velger å publisere dommer hentet fra Lovdata på egen hjemmesider, reagerer imidlertid Lovdatas direktør Odd Storm-Paulsen som om han var en kommersiell aktør, ute for å beskytte privatøkonomiske interesser. Og kanskje er det slik vi skal forstå det. Storm-Paulsen mener Rettspraksis.no bedriver «stofftyveri», som om den smule bearbeiding Lovdata har gjort skulle kvalifisere til verkshøyde i åndsverklovens forstand. Det er neppe andre motiver enn de økonomiske for å reagere på den måten. At Lovdata har anonymisert rettsavgjørelsene er nå en ting. Men hva betyr det for øvrig at man har «foretatt en betydelig kvalitetsgjennomgang og bearbeidet avgjørelsene»? Dersom jeg var dommer ville jeg være svært nysgjerrig på det svaret. Jeg har ingen tro på at den jobben Lovdata gjør kvalifiserer til å nå verkshøyde etter åndsverkloven, når utgangspunktet er som det er. I så fall faller Lovdata tilbake lovens uttrykkelige begrensning i § 9: Rettsavgjørelser har ikke opphavsrettslig vern. Selvsagt har de ikke det.
Så kommer det andre elementer inn, fra ulikt hold. Iwar Arnstad i Domstoladministrasjonen sier de nå er midt inne i en diskusjon om hvordan rettsavgjørelser skal gjøres tilgjengelig for publikum i fremtiden. Samtidig er Arnstad gjengitt i Advokatbladet på at det «det er for eksempel ikke tillatt å publisere straffesaker offentlig». Det er i beste fall en forenkling og å starte i feil ende. Utgangspunktet er tvert imot: Det er fritt frem å gjengi rettsavgjørelser offentlig – med mindre retten har bestemt noe annet. Det er derfor det på de fleste domsutskrifter står, nederst på første side, «Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse». Prinsippet ble sist testet i Borgarting lagmannsrett (LB-2016-152373), som igjen viste til Høyesterett (Rt-2007-518 avsnitt 10): «Det følger av domstolsloven § 124 første ledd at rettsavgjørelser kan gjengis offentlig hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov. Dette er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp..».
Datatilsynets rådgiver, Tobias Judin, går til verket med anonymisering som utgangspunkt og hevder at informasjonshensynet og personvernhensynet er like størrelser. Problemet er at på rettsområdet har vi for lengst bestemt at personvernet må vike for informasjonsbehovet i de fleste sammenhenger. Det er derfor det er mulig for publikum å møte opp i rettsmøter og overvære vitneforklaringer om temaer som ellers ofte ville vært underlagt personvernregler. Det er derfor rettslige kjennelser som i mange tilfeller omtaler ellers private ting, merkes «Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse». Poenget er at man må legge de særlige og ikke de alminnelige prinsipper til grunn.
Det er å håpe at den debatten vi nå får også vil få enkelte politikere til å våkne, og spørre seg om det virkelig er slik at bred og dyp og lett tilgjengelig kunnskap om norsk rettspraksis kun skal forebeholdes dem som har titusener av kroner å avse for å holde seg orientert, eller om det også her bør gjelde et prinsipp om at offentlig informasjon er fritt tilgjengelig for alle som eier den, nemlig allmennheten.
