Anders Cappelen tar feil dersom han tror at Norsk Redaktørforening anbefaler medier å anke enhver dom som går i deres disfavør

• ARNE JENSEN, generalsekretær i Norsk Redaktørforening

I en kronikk publisert på Medier24 fredag 20. april kommenterer Anders Cappelen Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) avvisning av Avisa Nordlands klage på Høyesteretts kjennelse i søksmålet fra en kirurg ved Nordlandssykehuset i Bodø.

Først til det som er direkte feil. Cappelen skriver at «Norske mediehus som saksøkes for injurier har fulgt Jensens råd: Inngå aldri forlik, ikke innrøm noe, ank så lenge det er mulig.»

Cappelen har ingen oversikt over de råd undertegnede og Norsk Redaktørforening gir til norske redaksjoner.

De fleste konsultasjoner har Cappelen aldri hørt om, fordi vi som utgangspunkt praktiserer samme taushetsplikt som advokater hva gjelder denne typen rådgivning.

Jeg kan forsikre om at vi både fraråder anker og tilråder forlik eller minnelige ordninger, både overfor klager til PFU og i forhold til trusler om søksmål (de fleste slike saker kommer aldri for retten). Det er og blir en individuell vurdering.

I noen tilfeller mener vi det er fornuftig å anke, for å få en høyere rettsinstans sin vurdering, og også i noen tilfeller bringe saker avgjort i Høyesterett inn for EMD. Uansett så blir det til syvende og sist det enkelte mediehus som må ta den avgjørelsen.

Det er for øvrig greit å huske på at Avisa Nordland fikk medhold i lagmannsretten. Det var kirurgen ved Nordlandssykehuset som anket lagmannsrettens kjennelse inn for Høyesterett. Så det å anke rettsavgjørelser man er uenig i er av og til fornuftig. Å angripe noen for å bruke retten til å få sin sak prøvd for en høyere instans er som utgangspunkt ikke særlig fruktbart.

Så til det litt uklare. Det EMD har konkludert med når det gjelder klagen fra Avisa Nordland er at Høyesteretts kjennelser ikke bryter med Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10 om ytringsfrihet, og at domstolen i begge tilfeller har foretatt en «balansert» avveining mellom hensynet til ytringsfriheten (EMK artikkel 10) på den ene siden og retten til privatliv, inklusive æresvern (EMK artikkel 8) på den andre siden.

Den «prejudisielle» vurdering EMD har gjort (nærmest å sammenligne med Høyesteretts ankeutvalg) har altså bare i liten grad berørt realitetene i saken. Derimot har EMD vurdert hvorvidt Høyesterett har vurdert saken langs de linjer og etter de kriterier EMD har trukket opp.

Det har Høyesterett gjort, etter EMDs mening, og dermed er saken avvist.

Det er fullt mulig å se for seg at EMD hadde akseptert en høyesterettskjennelse med motsatt konklusjon, på samme måte som man kunne tenkt seg at EMD ville akseptert en motsatt kjennelse i saken Sæther/Lillo Stenberg mot Se og Hør, hvor EMD aksepterte Høyesteretts kjennelse i Se og Hørs favør.

Det får vi aldri vite sikkert. Cappelen gjør et poeng av at EMD bruker ordene «manifestily ill-founded» - åpenbart grunnløs om klagen, men det er, så vidt jeg forstår, standardformuleringer når saker blir avvist på dette nivået.

Så til det åpenbare. Cappelen skriver at «EMDs avvisning av Avisa Nordlands anke på høyesterettsdommen i Kunda-saken sementerer en dom som begrenser medienes handlingsrom.»

Jeg vil nok reservere meg mot ordet «sementerer», det blir litt for bastant. Bortsett fra det har Cappelen selvsagt et poeng.

Jeg underviser i blant annet medierett og medieetikk. Helt siden Høyesteretts kjennelser i det to nevnte sakene har jeg brukt dem som referansepunkter for hvor grensene nå går, og de er to helt sentrale dommer for forståelsen av dagen rettslige grenser.

Det er har de vært helt siden Høyesteretts avgjørelser. Men min og Norsk Redaktørforenings oppgave er å jobbe for at norske redaktører skal gjøre mest mulig frie publisistiske valg, selvsagt innenfor de rammene lovverk og etisk regelverk trekker opp.

Etter mitt subjektive syn var og er det en fare for saken mot Avisa Nordland har hevet terskelen for at norske redaksjoner tør å gi seg i kast med kompliserte saker fra norsk helsevesen og at det kan bli vanskeligere å få frem historier om pasienters møte med det samme systemet.

Det bekymrer meg, det bekymrer tilsynelatende ikke Cappelen.

Det er en ærlig sak. Kanskje er min frykt overdrevet. Vi får følge med.