Tiltalte ble intervjuet av journalisten i forbindelse med et åpent brev til flere lokalpolitikere. Temaet var etablering av et lokalt asylmottak. I løpet av intervjuet skal tiltalte ha uttalt at «dersom du siterer meg feil no, kommer eg og kveler deg». Påtalemyndigheten valgte å tiltale vedkommende for brudd på straffelovens § 263, som lyder «for i ord eller handling å ha truet med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselsen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt». Tiltalte benektet å ha uttrykt seg slik som i tiltalen, men retten la fornærmedes, altså journalistens versjon til grunn.
Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening.Gorm Kallestad / NTB scanpix
En enstemmig tingrett kom likevel til at tiltalte måtte frifinnes. I følge domspremissene er det avgjørende punktet for retten «dei særskilde omstenda rundt telefonintervjuet».
Retten viser til tiltaltes sterke engasjement, samt at han «hadde utvist skepsis til media si dekning av saka, medrekna det faktum at han meinte seg feilsitert frå tidlegare hendingar». Retten konkluderer på dette punkt at ordvalget må regnes for «særdeles uheldig», men at situasjonen «til en viss grad (kan) forklage kvifor tiltalte ordla seg som han gjorde».
Vi mener dette er uholdbart. Det retten i realiteten gjør er å legitimere trusler om grove integritetskrenkelser, dersom det dreier seg om et intervjuobjekt med sterkt engasjement og med en viss grad av «skepsis» overfor media. Det vil gjelde ganske mange intervjuobjekter, og vil åpne for en rettstilstand hvor trusler mot journalister – særlig i kontroversielle saker – vil være straffrie. Etter vårt syn har retten bommet grovt på det som trusselparagrafen skal motvirke, og det er helt nødvendig at en høyere rettsinstans får saken til behandling.
Uforståelig
Retten har videre lagt vekt på at fornærmede «ikkje kan seiast å ha oppfatte tiltalte som trugande». Det er for det for det første en underlig konklusjon basert på det retten selv gjengir fra bevisførselen. Verre er det at konklusjonen, slik vi ser det, ikke er i tråd med det trusselparagrafen skal ramme.
Det er i utgangspunktet ikke noe krav om en bestemt grad av frykt hos den som blir truet. Det er, som retten selv helt korrekt påpeker, tilstrekkelig at trusselen «er egnet til å fremkalle alvorlig frykt».
Det er altså utsagnets karakter og hvordan dette naturlig må oppfattes som er utgangspunktet, ikke den enkelte fornærmedes subjektive opplevelse eller mentale styrke.
Da er det uforståelig at retten ender opp med å vektlegge fornærmedes reaksjoner eller spørsmål om hvorvidt det ble gjennomført sikkerhetstiltak i forlengelsen av de fremsatte truslene.
Et økende problem
Trusler mot journalister og redaktører har vært et økende problem de siste årene. Bare i år har vi fått to dommer som resultat av offentlig påtale mot enkeltpersoner. Den ene gjaldt en journalist i Fanaposten, og her var det tilstrekkelig til domfellelse at vedkommende uttalte at «det var lett å finne ut» hvor journalisten bodde, og at han måtte fjerne en artikkel på nettet, eller så «måtte han ta konsekvensene av dette».
Dette var riktignok en tilståelsesdom, men retten var altså ikke i tvil om at den var straffbar. I domspremissene heter det dessuten at «Trusselen som er fremsatt er isolert sett ikke særlig grov, men det at den er fremsatt mot journalist, som er en særlig utsatt gruppe, tilsier at det reageres strengt.». Det siste er et poeng som er oversett i saken vedrørende Avisa Nordhordland.
Den andre saken fra inneværende år gjaldt en sak i Fosna-Folket. Også her ble det lagt vekt på at truslene var fremsatt mot en journalist og en redaktør og at den derfor truet «pressens legitime dekning av domstolenes dømmende virksomhet».
Høyesterett har ved flere anledninger uttalt at journalister har et særlig vern mot trusler. Grunnen til det er at trusler mot journalister og redaktører ikke bare er en trussel mot den enkelte journalist eller redaktør, men også mot den samfunnsfunksjonen mediene representerer. Vi har de siste årene sett en utvikling hvor ulike miljøer og enkeltpersoner i større grad er villige til å ta i bruk trusler for å forsøke å forhindre eller påvirke medienes frie journalistikk.
Et problem for samfunnet
Det er ikke bare et problem for mediene, det er et problem for samfunnet. Derfor er det viktig at både politi, påtalemyndighet og domstoler tar problemet på alvor.
Riksadvokaten har i flere av sine årlige mål- og prioriteringsskriv til politi og lokal påstalemyndighet, påpekt at dette er saker som skal gis prioritet, nettopp på grunn av den samfunnsmessige betydning det har at medienes arbeidsvilkår ikke forverres på grunn av trusler.
Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening har utarbeidet et felles skriv med råd og veiledning til redaksjoner som opplever å bli utsatt for trusler.
Et viktig poeng der er at trusler generelt bør politianmeldes. Det er det liten hjelp i dersom ikke påtalemyndigheten og i siste instans domstolene følger opp og sørger for domfellelser.
