Minneord Arne Heiberg Okkenhaug

Arne Heiberg Okkenhaug, elsket pappa til fire, innspillingsleder til tusen, kjæreste, livsledsager, bror og venn, har gått bort. Oslo har mistet en ruvende og varm skikkelse.

Arne var eldst i en søskenflokk på fire. Han tilbrakte barneårene i Suhmsgate på Majorstua med mor og søster Liv. Herfra kunne han se opp på NRK Marienlyst der besteforeldrene hadde vært ansatt helt fra pionertiden. Farmor Edith fra 1928 og farfar Arne fra 1935, før han gikk inn i hjemmefronten. I tiårene etter krigen var farfar Arne Okkenhaug en sentral skikkelse i NRK, ikke minst i TV-satsingen på 60-tallet.

Derfor var det helt naturlig at Arne denyngre en dag midt på 90-tallet gikk inn dørene på Marienlyst, en institusjon han hadde et pasjonert forhold til. Her ble han de neste 20 årene – først som sivilarbeider, produksjonsassistent og location manager. I sistnevnte rolle sikret han NRK tilgang til Akropolis til innspillingen av «Sofies Verden». Deretter som betrodd innspillingsleder og produksjonsleder. I en årrekke var han en naturlig autoritet og sentral skikkelse i NRKs storedramaproduksjoner, som «Berlinerpoplene», «Kodenavn Hunter» og «Sejer».

Da fotograf Arne Borsheim kom med sin opptaksliste for dramaserien «Ved kongens bord», hadde Arne små problemer med å skaffe et helikopter for å ta flybilder over St. Petersburg.

Med Arne på set kunne produksjonsteamet senke skuldrene. Han eide produksjonen, samtidig som han hadde spisskompetanse på å få alle andre til å føle seg trygge, gode og samspilte.

Et gjentagende budskap fra gamle kolleger er Arnes kombinasjon av oversikt og omsorg. Han var både fagmann og medmenneske, enten det var en stor sportsproduksjon, en promo eller et underholdningsshow som skulle spilles inn.

Selv en småkaotisk P3-produksjon kunne han holde sammen med sin naturlige autoritet, fine blikk og evne til å lytte. Det var en menneskelig egenskap, men også en teknikk som han hadde plukket opp som bartender på begynnelsen av 90-tallet. Det handlet om å løfte blikket og se de rundt seg – vennlig, men tydelig. Gi lik behandling, samtidig som man særbehandler.

En prat med Arne i en pause eller etter endt opptak ble gjerne til en samtale du husket. Det var slik jeg også ble kjent med Arne; et menneske med en sterk tilstedeværelse, en som gjorde jobb til noe mer enn jobb, som var tøffere enn toget med skinnjakka på, men hudløs rett under. Det hadde vært noen trøkker og noen vinternetter – det var ganske tydelig – og mye moro. Det lyste av øynene hans når han fortalte om en het sommer og høst i New York City på slutten av 80-tallet, med jobber på legendariske CBGBs og i et høyst tvilsomt budbilfirma på Lower East.

Gjennom mesteparten av 20-åra hadde han hatt strøjobber, som scenetekniker på Oslo Nye Teater og som dørvakt og bartender på Blue Monk, puben vis a vis Blitzhuset. Han hadde drevet litt rundt, vært en båt uten anker, med et hue fullt av tanker. Reist i Sør-Amerika og gått på konserter på Sardine´s, arvtakeren til Club 7 i Munkedamsveien. Arne var der da The Waterboys åpnet stedet over tre strake kvelder sommeren 86, det regna svette fra det lave taket og Mike Scott presenterte en ny låt, "I hope you like it". Det var "Fisherman's Blues".

Det ble nachspiel på Grand Hotel den kvelden, både Waterboys og Arne var der. Musikken og kulturen fra denne perioden var med han videre i livet som en del av identiteten hans.

Oslo, en forunderlig by som ingen forlater før hen har fått merker av den. Arne var så Oslo at du kunne kalle han Nilsen. Oslo var b-b-byen hans, og Vålerenga var laget. Han hadde til og med Oslo Sporveiers logo tatovert på brystet, uten at alt gikk på skinner av den grunn.

Lenge før tatoveringer gikk han på Vinderen skole, ungdomsskolen på Steiner, var aktiv roer og gikk videregående på Berg. Han spilte i skolerevyen og i band, var aktiv og kul. «Kul, men også interessert, entusiastisk, engasjert, varm og følsom», sier en barndomsvenn. Allerede den gangen var han en som gjorde inntrykk. Det virker som han alltid har vært det. Et naturlig midtpunkt, en høvding, en guttunge - og en pappa. Han elsket å vise barna sine byen og havet. Arne var den kjærlige og kunnskapsrike pappaensom formidlet musikk, historie og sin kjærlighet for Liverpool og Vålerenga. Arne elsket. Det var ikke en klisjé, det var sant.

I 2015 leverte Arne inn nøkkelkortet i NRK. På avslutningen i det ærverdige representasjonslokalet i Radiohuset, stod han – som en guttunge - og pekte fra balkongen: «Der vokste jeg opp».

Samtidig pekte livet hans videre mot nye muligheter. Han hadde funnet kjærligheten, igjen. Og snart skulle frilanstilværelsen bringe han til store eventer i inn og utland. Han har vært Europa rundt som produsent for det omreisende «We Love the 90»-sirkuset. Han jobbet også i perioder i barnehage, noe han fant meningsfylt.

Denne våren sendte han en mail til Runar Eggesvik i Flott Gjort – byutviklingsaktøren med ambisjoner om å ta Oslo til nye høyder. Dette var et lag Arne ville være med på. «Jeg kjenner byen meget godt», skrev han med glød i den åpne søknaden. Selvsagt måtte Runar & co ha Arne med på laget. Etter 30 år med TV, film og event gikk Arne til by- og stedsutvikling. Han ble kastet inn i 3KT – det nye prosjektet på tomta ved siden av Nasjonalmuseet.

Transformasjon og midlertidig bruk av et stykke Oslo som bør komme fram i lyset. Fremtiden så lys ut. You gotta wear shades.

Men bak solbrillene var det et mørke. Ikke mange så det, men den rause kjempen vaklet. Til slutt valgte han å falle.

I Arnes attest fra NRK står det følgende: «Arne vet at mennesket er mangfoldig, at avkrokene er mørke, at veien til avgrunnen kan være brolagt med gode intensjoner, at alle har en djevel på den ene skulderen og en engel på den andre - og at alle mennesker kan være helter i sitt eget liv. Med Arne Heiberg Okkenhaug på laget vandrer du aldri alene. Da er du faktisk del av et solid lag, selv om dere bare er to».

Takk for alt, Arne.

Håkon Moslet