Tar vi vare på den digitale pressehistorien? Når arkiverte du sist en e-post?

• HELEN DAAE FRØYSETH, seniorrådgiver i Arkivverke og tidligere fagmedarbeider i LLA

Når arkiverte du sist en e-post?

Hvorfor bør pressen tenke på å arkivere digital korrespondanse? Det blir neppe en ny e-postskandale á la Hillary Clinton av manglende arkivering av e-poster hos pressen selv.

Mens det offentlige er pålagt å følge arkivloven står jo private aktører fritt til å ta vare på det de selv vil. Men det må jo være et mål og ønske hos avishusene å bygge seg opp et best mulig arkiv?

Brev av stor historisk verdi

Det siste halve året har jeg fordypet meg i arkivet etter Tekstreklameutvalget (1923-1988). Arkivet gir et historisk innblikk i presseorganisasjonenes forhold til tekstreklame i norske aviser, en problemstilling som dukket opp første gang før forrige århundreskiftet, og som er like aktuell i dag. Arkivet består av møteprotokoller, rapporter, avisutklipp, rundskriv og kronologisk korrespondanse.

For meg er det korrespondansen – altså brevene – i dette arkivet som er det mest interessante. Ved å lese disse kommer jeg på innsiden av bransjen, jeg får vite hvilke problemstillinger avisene var opptatt av, hvilke faglige spørsmål de hadde, og hva utvalget svarte.

Jeg får pressehistorie servert fra primærkildene, formulert av journalister og redaktører over hele landet. Dette er hva de mente og sa, svart på hvitt, og det er viktige supplementer til møtereferater og artikler i fagblader og aviser, og det er uhyre interessant å lese.

Annonsørinnhold i 1966

Et par eksempler på dette: Fra 1924 finner jeg brevet redaktør og journalist Bjørn Thommessen (en av to sønner av den legendariske redaktør O. Thommessen som drev fram Tidens Tegn) sendte til Norsk Presseforbund i 1924. I brevet oppfordrer han NP til kamp mot tekstreklamen i avisene.

Blar jeg videre finner jeg raskt ut at bransjen støttet Thommessens forslag: Støtteerklæringene fra aviser og foreninger landet rundt er nemlig også arkivert.

Interessant er også brevet Tilsynsutvalget sendte avisene i 1934. Utvalget fraråder redaksjoner om å si ja til gratis tur til Hollywood mot å skrive rosende omtale av reisen og filmkompaniet. Her ligger også svaret fra Aftenposten­, som er uenig med tilsynsutvalget i dette.

Fra 1938 finner vi Agderpostens brev til Norsk Bladeierforening, der avisen klager på at NTB-stoffet de mottar hører hjemme i annonsespaltene. Og fra 1959: Fædrelandsvennens reaksjon på et brev fra Lilleborg, som forventet at avisa skulle trykke komplett trekningsliste for Lano-konkurransen.

I 1966 kan vi lese om Jarlsberg Avis sin irritasjon over annonser som ser ut som redaksjonelt stoff, for øvrig forbausende likt debatten om annonsørinnhold i dag.

Hva med dagens mediehistorie?

Etter å ha jobbet med dette arkivet en stund, begynte jeg å tenke på dagens mediehistorie. Hva om jeg, eller yngre generasjoner, ønsker å forske på for eksempel nullmomssaken? Du har jo et ønske om å gå til primærkildene, men vil de eksistere om 50 år?

Og hva er primærkildene i dette kapittelet i norsk pressehistorie? Noen av dem er ganske sikkert e-poster og sms-er. Generalsekretær Rune Hetland i Landslaget for lokalaviser (LLA) sier følgende når jeg spør ham om hvor mye som er tatt vare på av denne type korrespondanse:

– Det er nok mange sms-ar som burde vore tatt vare på. Endå verre, er det at skifte av dataløysing gjer at eg per nå ikkje veit heilt om vi har tatt vare på alle e-postar slik som vi burde. Eigentleg litt pinleg, men samtidig svært godt at eg får denne påminninga om at vi må skjerpe oss med arkivering. Vi er jo flinke til å kritisere det offentlege om tilgang til dokument, og bør skjerpe oss når det gjeld våre eigne...

E-poster full av pressehistorie

Jeg tok også kontakt med vaktsjef Bjarne Tormodsgard i avisa Hallingdølen. Hadde han eksempler på e-poster som var blitt arkivert fordi de var av verdi for avisas historie?

Tormodsgard begynte å lete i gamle e-postkasser. Resultatet delte han med meg: Under redesignen av Hallingdølen i 2011 hadde avisa et tett samarbeid med en av verdens fremste avisdesignere, Mario Garcia fra USA.

E-postene mellom Garcia og avisa burde absolutt blitt tatt vare på. Det samme var tilfelle med arbeidet med nytt avishode. Også her foregikk kommunikasjon på e-post, der blant annet bakgrunnen for og tanken med et nytt avishode ble diskutert.

Og helt tilfeldig, som vedlegg i en epost, fant Tormodsgard også en et notat han laget under oppstarten til «Ål inclusive» eller «Eitt abonnement, fire kanalar». Notatet ble skrevet ett år før overgangen, og la føringer også for teknisk løsning og redesign av papiravisa. Notatet viser at overraskende mye var ferdig tenkt før avisa gjekk i gang med prosjektet. Heller ikke dette notatet var arkivert.

Å arkivere i denne sammenhengen betyr at det blir gjort en aktiv handling for å bevare e-postene, at de ikke lenger ligger i innboks/utboks, men flyttes eller kopieres og sikres for ettertiden.

Derfor bør du tenke arkivering

LLA og Hallingdølen er nok langt fra alene om å glemme å arkivere e-poster og annen digital informasjon av historisk verdi og interesse. Jeg er redd dette er en utfordring i mange mediehus og presseorganisasjoner, og selvsagt også i andre bransjer.

Hvorfor bør pressen tenke på å arkivere digital korrespondanse?

Det handler jo om å ha kontroll og oversikt over sin egen historie, strategiske beslutninger, uttalelser og så videre. Det handler om mulighetene til å sjekke fakta, og å oppsøke primærkildene. Det handler om å kunne dokumentere hvordan avisene og journalistene har jobbet frem saker.

Jo mer som blir tatt vare på, desto større er sjansen for å sette spor etter seg, for å bli forsket på, og for at neste generasjon av historieinteresserte og forskere kan forstå den medietiden vi lever i nå.

Både presseorganisasjoner og mediehus bør være opptatt av å bevare dokumentasjon fra mediebransjens virksomhet.

• Kronikken bygger på et innlegg under konferansen «Nå blir mediehistorien digital. Hva gjør vi med det?», i regi av Norsk mediehistorisk forening og Nasjonalbiblioteket den 13. mars.