- ADRIAN NIELSEN, frilansfotograf
Tirsdag ble de nominerte til pressefotografenes klubb, Årets bilde offentliggjort.
Ett år, 365 dager skal oppsummeres ut ifra 3129 innsendte stillbilder, 75 videobidrag fra 176 fotojournalister. Det er 45. årgangen av konkurransen, som siden 1956 har vist et utvalg av det ypperste norsk fotojournalistikk har å by på. Aftenposten meldte i helgen at det er prisinflasjon iblant oss. Og som direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås forteller:
– Miljøer, bransjer og lokalsamfunn har ekte behov for å gjøre stas på noen som gjør noe bra. Uansett hvor ukjent prisen er og hvor mye eller lite penger den involverer, så betyr den noe for den som mottar den. Noen har sett og satt pris på en.
Det finnes flere mediepriser enn medier, og da Dagens Næringsliv talte opp for et par år siden stoppet de da de kom til 1000-tallet. Årets bilde er uansett ett høydepunkt for de fleste fotojournalister. På denne dagen er vi konkurrenter, kollegaer og kamerater.
Som med alt som trekkes fram, finnes det mennesker som er uenig.Kritikk kommer ikke uventet fra flere hold.
I 2009: Det er jo bare ett bilde av Obama.
2010: studentarbeid er svakt.
2014: bilder er uskarpe.
Sistnevnte sendte også den kommersielle portrettfotografen, Morten Krogvold inn i Dagsnytt 18-studioet. En litt merkelig vurdering, fotografi er ikke alltid det samme som fotojournalistikk.
Fotografi er overalt, hele tiden. Det er en god stund siden det første nyhetsbildet fylte norske spalter. Veien fra Marcus Selmers xylografi av en branntomt i Bergen fra 1863 til dagens kontinuerlige nyhetssyklus har gått utrolig raskt. Ser vi tilbake disse 156 årene kan det iblant føles som et 1/250dels sekund. Vi har skyndet oss langsomt fram til det som i dag er norsk fotojournalistikk. På veien har vi mistet noe, men hva?
Dommedagsprofetier om min egen profesjon har alltid vært der. Fra de magre og bleke frilansere som var innom klasserommet post-finanskrisen til en haug med idèer om at mobilkameraene kommer til å erstatte fotojournalisten, pressefotografen eller den visuelle journalisten om du vil kalle oss det.
Stillingsbeskrivelsen vår kommer alltid til å være skrevet i sand. Uansett hvor mange sandslott vi bygger kommer tidevannet og raser det ned. Av og til er vi heldig at noen husker slottet og det nevnes i bisetninger. Man kan nesten settes litt ut iblant at folk fortsatt nevner det slottet som en laget for to år siden. Vi har stått her i sanden og bygget ganske lenge nå. Flerfoldige spaltemeter har blitt fylt.
Tilbake til årets bilde. På den spente mars-dagen samles fotojournalistene på Litteraturhuset. Vi sitter og ser spent på den mektige pekepunktpresentasjonen og raus applaus fyller lokalet i det fotojournalistene èn etter èn trasker opp på den halvmeter høye scenen og mottar en klem eller et håndtrykk og en pris.
Når dansefoten har fått krampe og lykkepromillen har sovnet, vandrer fotojournalisten hjem til sin lille hule og før du vet ord av det så er det mandag. Folk fyrer i peisen med dagsverket vårt og dette er den ene dagen vi får litt varme fra flammene.
Hverdagen inntrer og setningen som henger på omtrent alle arbeidsplasser: Det er bare et jobb begynner å romstere rundt i hodet og kameravesken veier nå like mye som Sisyphos’ stein.
Avisen skal ut også på mandag og spaltene må fylles. De få timene Årets Bilde varer er et av få øyeblikk som fotojournalistikken får spille på sin ustemte fiolin og orkesteret holder kjeft.
Interesseorganisasjonen Pressefotografens klubb og nå lagt sin krefter i å skape interesse. Jeg har ikke glemt DOKfestivalen, DOKFOTO eller Trondheim Dokumentarfestival. Men det er mer feiringer marinert i promille enn løfting av fotojournalistikken. Utenfor ÅB-boblen er det stille i samtalen om fotojournalistikk. Så fremt ikke en overivrig lokalavis-fotograf har leflet med 4.11 i Vær varsom-plakaten.
Eller en artist nekter å bli avbildet på store konsertarrangementer. Ja, det er kjipt at store artister nekter å la fotografene stå et lite kvarter i fotograven, det er fordi det vet hvor mektig fotografiet kan være. Men vi har ærlig talt større ting vi må vie kreftene og oppmerksomheten til.
Vi har mistet vårt visuelle vokabular. Det er i grunn litt naturlig. At tankene våre har blitt degenerert til sorg, sinne, sjokk og smil er ikke bare internett sin feil.
Fotojournalistikken er umiddelbar. Det er ofte det man ser først og vi reagerer deretter. Fra blikket vårt flakker over skjermen eller spaltene og amygdalaen prosesserer hva vi føler til leseren scroller eller blar videre, har vi gjort vår jobb. Vi løfter ikke fotojournalistikken med likes, uansett hvor mange individuelle flommer av digitale endorfiner som griper tak.
Jeg savner at vi ser nærmere på hva vi fyller spaltene med. Den daglige fotojournalistikken. For skrivende er det kanskje letteste oversettelsen: hverdagsgraving.
De nesten komisk-tradisjonsrike spaltene med det farlige magefettet og boligkjøper-boom blant millenials, blir rutinemessig gjennomført år som år. Vi har foreløpig fremdeles visuelle ledere. Men hvor lenge kommer vi til å ha dem, hvis de bare får i oppdrag og oppføre seg som glorifiserte administratorer?
I takt med at vi bare gjør jobben vår og ikke geskjefter det som mektige verktøyet det kan være, forsvinner nytten og verdien i den visuelle journalistikken. Og vi finner nye måter i hvordan vi konsumerer journalistikk. Bare se på appen til VG, Peil, som bruker bilder til nyhetsoppdateringer.
Det synkende skipet, Snapchat - lever fremdeles. Det er et morsomt eksperiment i å visualisere både lette og tunge nyheter. Jeg tror ikke fotojournalistikken kommer til å forsvinne like raskt som en story på smarttelefonen. Tiden er ikke inne. Det kommer flere sekunder. En brøkdel om gangen.
Jeg gleder meg til å sitte i salen Litteraturhuset den 15. mars. Jeg gleder meg til å applaudere det visuelle året 2018. Jeg ser også fram til mandagen. For da starter hverdagen. Jeg er spent på hva den bringer.
