Debatt

Minglefest med makteliten øker ikke tilliten til mediene

«300 journalister har denne uka samrøret med eliten i Arendal. Hvordan ser dette ut for folk flest, tro?» spør Trygve Aas Olsen.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel.

Mandag sto VGs Tone Sofie Aglen ved siden av Jonas Gahr Støre på NRK Kveldsnytt, og sa at han «hadde mest sjarm» i partilederdebatten.

VG, altså, som sliter med et omdømme som hofforgan for Ap-ledelsen, etter dekningen av Trond Giskes dans på Bar Vulkan i Oslo i vinter.

Ja, hvordan dette ut for folk flest?

Tone Sofie Aglen skryter av Jonas Gahr Støres sjarm.

Neste dag postet Torgny Hasås fra LO Media et skrytebilde på Facebook av seg selv sammen med Støre, begge med en halvliter, og skrev:

«Etter partilederdebatten på NRK slapper vi av med en øl og diskuterer hvordan debatten var.» Han fikk over 70 likes og heiarop fra venner.

Hva skal alle andre mene?

At VGs kommentatorer er sjarmert av Støre? At LOs journalister, som ellers bedyrer sin uavhengighet, deltar i LOs valgkampsamarbeid med AP?

Torgny Hasås drikker øl med Ap-lederen.

Ja, det er jo slikt mange mener. At det ikke er slik, betyr lite. Vær varsom-plakaten advarer mot å gjøre noe som kan «føre til spekulasjoner».

Spekulasjoner om samrøre, for eksempel.

Derfor reagerte mange da politiske journalister gikk på pølsefest med Hadia Tajik, mens de kritiserte Trond Giske for å gå på Bar Vulkan.

Ingen har så langt bevist at journalistenes vennskap med Tajiks samboer har påvirket deres dekning av striden mellom henne og Giske. Det trengs ikke bevis.

Spekulasjoner alene ødelegger tilliten til mediene.

Kjetil Rolness mingler med seg selv.

Kjetil Rolness samrørte ikke da han postet et bilde av seg selv, alene i Arendal, med føttene utstrakt mot solskimrende vann og en isbøtte med to champagneflasker.

Han fikk som vanlig hundrevis av likes. Blant annet fra Nettavisens pølsefestkritiker Erik Stephansen, som spurte om Rolness «inviterer til vorspiel».

Vorspiel til hva? Samrørte han i Arendal også?

Man er vel på Arendalsuka for å delta i «debatt og utforming av politikk for nåtid og framtid» og «bidra til å styrke kraften i vårt levende demokrati»?

Ikke for å feste og mingle med makteliten? Jo takk, begge deler: Stephansen og en mengde andre pressefolk var på «den store minglefesten».

Journalister må da få møte kildene sine?

Selvsagt får de det. Min erfaring er imidlertid at det gjør de best alene, og ikke sammen med hundrevis av kolleger på samme fest.

En venn av meg foreslo at Arendalsuka burde bli kjøttfri, for å vise at arrangørene tar klimatrusselen på alvor, ikke bare debatterer den.

Alkoholfri også, la jeg til, for å fjerne inntrykket av at «demokratiets dansegulv» bare er enda en øl- og pølsefest for Osloeliten, flyttet til Arendal.

Hvor viktig hadde det vært å dra dit da?

Arendalsuka virker viktig fordi makteliten er der. Derfor føler de som ønsker ha kontakt med den – som journalister – at de også må være der.

«Er du ikke i Arendal, så er du ikke relevant», sa Gunnar Mathisen i 2017. Siden har det kommet enda flere, Arendalsuka virker enda viktigere – og så videre.

Erna Solberg, derimot, nøyer seg med én dag i Arendal: «Det er mange viktige dansegulv som hver dag skal danses for at lokaldemokratiet skal fungere.»

Trenger journalister å danse mer med makteliten?

Er manglende kjennskap til og vennskap med spinndoktorer, politikere, ledere i organisasjoner og næringsliv et problem for journalister i dag? 

Er ikke problemet heller manglende kontakt med folk flest? Sånn har i alle fall jeg oppfattet debatten om samrøre mellom journalister og eliten.

Nei, jeg har aldri vært på Arendalsuka.

De som vil bruke dette mot meg, og påstå at jeg ikke vet hva jeg skriver om, må gjerne gjøre det. Men svar gjerne på spørsmålene mine også.

Aftenpostens ni akkrediterte journalister skal «ta temperaturen på det politiske Norge, møte kilder, diskutere saker og få innspill til god journalistikk».

Møte hvilke kilder? Få innspill fra hvem?

Nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen er sikkert enig i at det viktigste med politikk er dens konsekvenser, og at journalistikken må handle om dem:

  • Hva betyr bompenger for bilistene?
  • Hva betyr skolekvalitet for elevene?

Journalister flest, dette viser forskningen, har langt flere maktmennesker som kilder enn vanlige folk, bilister og skoleelever.

Jeg lurer på om journalistene som knyttet nye bekjentskaper på Arendalsuka heretter vil ha flere eller færre maktmennesker som kilder.

Eller: Jeg lurer vel egentlig ikke på det.

Powered by Labrador CMS