Den enkleste formen for kommentarvirksomhet er å stå på utsiden og si hvordan noe ser ut, i stedet for å komme seg på innsiden og forklare folk hvordan noe faktisk er. Dette vet jeg, for jeg har skrevet en solid mengde av den første typen kommentarer.
Skal jeg gjøre en god jobb for TV 2s seere og lesere, må jeg sette meg ordentlig inn i sakene. Finne ut hva som faktisk skjedde på et internt møte, ikke bare si hvordan velgerne reagerer på resultatet. Det ene er vanskelig, det andre er lett.
Når Trygve Aas Olsen kritiserer journalisters deltakelse på Arendalsuken for hvordan det ser ut, gjør han det for enkelt for seg selv. I rollen som mediekritisk kommentator på Medier24 har han skrevet en kommentar om uken som har gått, uten selv å ha vært der.
En bedre form for mediekritikk ville være å sette seg inn i hva som faktisk skjer, så leserne av Medier24 kunne få et mer substansielt innblikk.
Olsens største feil er inntrykket han gir av hvem som var i Arendal denne uken. De fleste deltakerne på Arendalsuken er verken journalister eller politikere. Folk kommer fra universiteter og etater, og interesseorganisasjoner og humanitære organisasjoner.
To eksempler:
En sen kveld på Madam Reiersen kom jeg i prat med en kar som jobber for en interesseorganisasjon for psykisk syke. Jeg spurte om hva som er deres viktigste politiske saker for tiden. Det ble jeg klokere av. Farlig samrøre? Skal folket miste tillit til meg?
Tirsdagen deltok jeg på et arrangement i en regi av Pensjonistforbundet. Jan Davidsen, Trude Drevland, to akademikere og jeg debatterte «Hvordan bli gammel i et samfunn som dyrker ungdom». Jeg lærte noe av det. Det ga meg nyttige perspektiv.
Mye mer enn en samrørefest for politikere og journalister er Arendalsuken en lobbyfestival. De store byråene gjør mye ut av seg. First House, GK og Gambit viser seg frem. Norsk olje og gass inviterer til en populær samrørefest.
Når Olsen skriver om samrøre i Arendal uten å nevne at samrøret også inkluderer hel Lobby-Norge, avslører han hvor lite han forstår av uken.
Men samtidig: Det er heller ikke de pengesterke PR-byråene som dominerer.
Gå inn på programmet til Arendalsuka og se. Fra starten av mandag morgen: Lær Kidsa Koding, Gjensidigestiftelsen, Universitetet i Sørøst-Norge, LO, Virke, Den norske kirke, Godsalliansen.
Dette ligner mye mer på Stortingets høringer om statsbudsjettet enn halal-pølsefesten til Kristian Skard og Hadia Tajik.
Men joda, jeg har også samrørt en del de siste dagene. Det ble noen øl med politikere og rådgivere. Det er jobben min å snakke med disse menneskene.
Olsen sier at journalister må få møte kildene, men at hans erfaring er at det gjør de best alene og ikke sammen med hundrevis av kolleger på samme fest. Ja, de beste bakgrunnssamtalene har jeg normalt i edru tilstand over en kaffekopp med en lukket dør.
Det som er fint med å treffes i uformelle settinger, er at jeg kan få kilder jeg ikke tidligere hadde. Noen minutter på gaten i Arendal blir fort til en avtale om å treffes på et kontor senere.
Kanskje får TV 2s seere mindre tillit til meg av å vite det. Men hvis jeg ikke hadde disse samtalene, ville jeg ikke kunne stå på nyhetssendingen og forklare hvordan de tenker i Arbeiderpartiet eller om hva som rører seg i Fremskrittspartiet.
Olsen spør retorisk «er manglende kjennskap til og vennskap med spinndoktorer, politikere, ledere i organisasjoner og næringsliv et problem for journalister i dag?».
Nei, da, men jo, egentlig. Mangel på varierte kilder er et problem. Det er et vanlig problem for journalister. Vi trenger også å treffe nye maktmennesker. At Arendalsuka er demokratiets dansegulv, er en pinlig klisjé som jeg helst ikke vil bruke, men dansegulvet er i alle fall flatt. Man kommer i prat med folk man ellers ikke har et forhold til.
Så sier han at problemet er manglende kontakt med folk flest. Det er jeg enig i. Til det er det to ting å si. Én: Det er ikke noen dager i Arendal som avgjør om journalister får kontakt med vanlige folk.
Og to: Det er fullt av vanlige folk i Arendal. Helt, helt vanlige folk som bare vil ha høyere lønn for lærere, faste stillinger for sykepleiere og lavere klimagassutslipp.
Hvis jeg ikke hadde hatt uformelle samtaler med politikere, hvis jeg ikke hadde maktmennesker som kilder, ville kommentarene mine vært basert på et like tynt grunnlag som Trygve Aas Olsens siste artikkel.
Hvem som helst kan skrive hvordan noe ser ut. Skal man skrive hvordan noe faktisk er, må man være der og man må ha kilder.
