- Hvis Steinar Sagen slipper en fjert, så er han på NRK.no: Are Sende Osen (47) har en høne å plukke med norsk journalistikk

- Da jeg begynte i NRK ante jeg verken hva en vaktsjef eller en produsent var. Og jeg kunne jo ikke spørre! Og inne på det største kontoret i kroken satt det en gammel gubbe. Så jeg gikk inn og hilste, jeg tenkte at det bare var en stakkar som satt og pushet papir. Men det var jo kanalsjefen, humrer Are Sende Osen.

Sånt gjorde man visst ikke.

Det var i 1995, og han hadde nettopp fått sin første sommerjobb i NRK.

Vinkling

Han er akkurat tilbake fra ferie, men har tid til en sommerlett kaffekopp på terrassen. Hunden «Karamell» svinser rundt oss, ute på plena vaser en hønseflokk rundt og leter etter korn.

- Når jeg skulle lage reportasjer om folk, så spurte produsenten alltid etter vinkelen, forteller han.

Og immiterer en lettere frustrert østlending som ikke får sommervikaren til å forstå et av journalistikkens mest elementære begrep.

- «Vinkel», det tok lang tid før jeg skjønte hva det var. Jeg syntes jo det var litt juks nesten, at man skulle vite hva reportasjen skulle handle om før jeg gjorde den. Ikke sant?

Det ville han komme til å finne ut når han snakket med den interessante fyren eller dama, mente Are.

- Men når man lager radio må man jo ha den vinkelen klar. Når du lager avis kan du jo ringe tilbake hvis du mangler ting. Men når du gjør et radiointervju, da må du ha alt, ikke sant. Det samme med tv. Vi bruker ti prosent av det vi tar opp. Det er mye som blir liggende igjen på gulvet! Det er imponerende av produsentene å få til å få med alt, synes jeg.

Klokke

Han begynner å bli rutinert, men da de laget «På tro og Are» første gang gikk han på en smell.

- Jeg trodde vi var ferdige med opptakene, så jeg klipte av meg håret. De siste scenene ble tatt opp ultranært av bare fjeset!

I 2020 har Are jobbet i NRK i tjuefem år. Da vet statskanalen å sette pris på sine trofaste tjenere.

- Da får man ei klokke, i NRK.

- Er det gull?

- Neida, den er sølvfarget. Det varierer litt fra år til år. Hvis de har det om to år. Det er jo ikke sikkert. Vi opplever jo at verden er i endring vi også. Det har jeg merket voldsomt siden den første tv-serien jeg laget. Jeg laget jo en i 2000, som vi ikke snakker om. Den som het Sofa King Stupid. En komiserie, som ikke var så veldig artig. Men den var litt artig, da.

Første gang seersuksessen «På tro og Are» gikk på skjermen var i 2009.

- Da var det seks-sju hundre tusen som så på. Det var helt greit, liksom. Men om man har sånne tall nå, da hadde det vært kake og greier.

Nå ligger det på omtrent halvparten, mener han. De som ser på NRK uansett.

- Det er jo strålende tall for alle andre kanaler, det. Så lenge det ikke er fredagskveld, eller «Farmen».

Livssyn

Han mener mange av seerne deres er der av gammel vane. De ser fremdeles kun på NRK, og det er folk over seksti.

Det er grunnen til de høye tallene, resonnerer han.

- Men tror du at du lager tv for folk over seksti, da?

- Nei, jeg lager jo egentlig mine program for …det er jo litt artig, dette. Den første «På tro og Are»-serien ligger på nettspilleren under noe som heter NRK Skole. De driver og bruker det i undervisningen. Den har femti tusen treff i året. Det er veldig mange ungdommer som kommer bort til meg. Men de aner jo ikke hvem Are og Odin er, slik de gjorde før. Nå er det voksne og gamlinger som kommer og vil snakke om det.

Han er ikke lei seg for det, ser det ut til.

Han virker stolt som en hane når han forteller om ungdommer som har kommet bort til ham og røper at de har stått på eksamen etter å ha sett programmene hans om religion. Nå er han underlagt avdelingen som heter NRK Livssyn.

- Jeg synes det er helt fint. Det er interessant.

- Det er vel en forutsetning for å lage gode programmer av den typen du gjør?

- Men det er ikke en forutsetning for folk som lager tv at de skal være interessert i temaet. Det er veldig mange som bare «vil på tv». De fleste er nok sånn. Sånne folk som er på tv, vet du. Det er idioter. Idioter. De er PR-kåte, og selvopptatte, og fikk for lite oppmerksomhet da de var små. Det er meg selv inkludert, altså!

Tvang

Egentlig ville han ikke jobbe på TV, har trivdes best på radio. Fikk flere TV-tilbud han takket nei til.

Helt til han så rundt seg i P3, og merket at han kunne vært faren til de andre som jobbet i kanalen.

- Da merket jeg at min tid der var over. Jeg måtte komme meg bort.

På samme tid fikk han tilbud om å lage «På tro og Are», og siden har han knapt sett seg tilbake, som det heter.

- Men nå har jeg jo ikke jobbet i på tv siden i fjor høst. Nå har vi jo gjort «Are og Odin»-comeback på P1, der trives jeg veldig godt. Og så er jeg med på «Nesten helt sant», et innringningsprogram på kveldstid. Det er jo et skummelt navn i disse fake news-tider.

- Men veldig mye av det du har gjort er underholdning og tull og tøys. Så har du gjort undersøkende ting på tv. Tenker du på det du gjør som journalistikk?

- TV-programmene tenker jeg på som journalistikk, ja. Det jeg gjør på radio er mer underholdning. Jeg liker begge dele veldig godt, og det er godt å holde på med begge dele. Da kan jeg bytte når jeg er sliten og lei.

Metoden

Det er liten tvil om at Are er en nysgjerrig type. Men hva er egentlig det journalistiske prosjektet hans?

- Jeg har en ikke-konfrontasjons-linje. Jeg er ikke ute etter å ta folk. En del folk sier de hadde ønsket jeg var kvassere. Men når det gjelder religion, synes jeg det er vanskelig. Det er så personlig for folk når du kritiserer troen deres. Da blir det ikke noe dialog.

Snakke med folk. La dem si det de mener, og la det stå uimotsagt og alene.

- Så får det heller falle på sin egen rimelighet og/eller urimelighet. Vi laget innslag om scientologi-bevegelsen. Det er jeg kjempefornøyd med. Det synes jeg var et skup. Det fikk jeg til fordi jeg hadde laget et kokkeprogram sammen med Hank Von Helvete, og fordi han gikk god for meg.

Dermed fikk Are slippe inn, gjøre intervjuer og til og med ta scientologenes personlighetstest.

- Mange mente vi burde vært mer kritiske til dem. Men jeg mener at det vi viser er avkledende. Da ble det sånn at jeg ble veldig fornøyd med det, og scientologibevegelsen ble dritfornøyd de også!

- Hvordan føltes det? At en sånn bevegelse så på det du laget som god PR?

-  Altså. Scientologi-bevegelsen får jo kritikk for at de hjernevasker folk, og utnytter folk økonomisk og tar pengene deres. Det høres jo kjent ut da! Den katolske kirke driver jo akkurat likedan. De skiller seg ikke ut i så måte, mener han.

Respekt

Ikke-konfronterende tilnærming kaller han det.

Er det personligheten - eller en bevisst metode for å få frem mest mulig om temaet?

- Det er kanskje en kombinasjon. Jeg er ikke så konfronterende i det daglig heller. Jeg synes det er en ok måte å få frem ting på. Når vi er hos folk. Spisereglene til jøder, for eksempel, begynner han, før han vikler seg inn i detaljer om jødiske regler for koscher spising. Synes det er litt morsomt, men gjør ikke narr.

- Det jeg liker så godt, er at du behandler alle du møter med en del respekt.

- Man må jo det, vet du.

- Har du alltid den respekten? Eller hender det at det er fake?

- Det luftes jo i bilen noen ganger etter opptak. Men - jeg elsker jo å komme med Jesus-sitater. Eller var det Paulus? Det er jo en rockesang med Steve Wynn: Loving the sinner, hating the sin. Ikke sant. Vi stakkars mennesker. Vi må jo finne ut av dette på et eller annet vis, hvordan vi skal gjøre det. Livet er vanskelig, og religion er en god hjelp i tilværelsen til mange.

Du vil ikke tro

- Etter snart tjuefem år i norsk journalistikks høyborg. Hvordan synes du tilstanden er på arbeidet vi gjør i Norge?

- Jeg vet ikke. Jeg skjønner jo at avisene sliter, med konkurransen fra sosiale medier. Og jeg mener at det er viktig at vi leser aviser alle sammen. At vi ikke bare er inne i bobla vår på de sosiale mediene vi følger med på. Samtidig blir jeg jo oppgitt. Den klikk-journalistikken alle driver med. «Du vil ikke tro», ikke sant. De formulerer overskriftene for å få folk til å klikke inn, i stedet for at det står slik det brukte å gjøre.

- Tenker du selv på hvordan dere skal «gjøre det bedre» på internett? For eksempel ved å prioritere spørsmål eller tema som du skjønner vil generere klikk?

- Nei, ikke så mye. Vi kommer ikke på forsiden av NRK uansett. Det er nok - de som bestemmer hva som skal på forsiden, de sitter i Oslo. Det er nok lettere å komme på forsiden hvis man snakker med dem hver dag.

Trist

Så, annonserer han, vil han sutre litt. Ikke mye, men litt.

- Altså, hvis Steinar Sagen slipper en fjert, så kommer han på forsiden. De har sikkert belegg for det - hvis han er på forsiden, kommer det klikk. Men når vi har premiere på et tv-program… Vi jobber mye med det, altså. Men - jeg er jo litt, på Facebook. Og ganske mye på Twitter. Så ser jeg noe på Twitter, eller Reddit. Tre dager etter, da er det en eller annen vikar i VG eller Dagbladet som har sett det der, og oversatt det på ganske talentløst vis. Og fått det veldig høyt opp.

- Det er veldig rart. Det kommer en del avisartikler du ser at åpenbart bare er oversatt med Google?

- Det er det. Og da blir jeg trist inni meg.

- Tror du tilstanden er bedre eller dårligere enn for snart tjuefem år siden, da du begynte?

- Jeg tror det er dårligere. Tilgangen på informasjon er større. Men, faen altså, i dag også var det jo om han der Løke. Fra Farmen. Det er sånne Farmen-folk. Dem driver man og skriver om. Det er jo av en grunn. Folk som går inn på nettavisene, de synes jo det er spennende å lese om Løke, i bar overkropp, at han har fått ny kjærest og sånn. Eller hun der Mamma til Michelle. Eller ei dame som svømmer med blekksprut på låret. Jeg skjønner jo at folk klikker på det. Men det har jo ingenting med nyheter å gjøre.

Selv har han en forkjærlighet for siden izismile.com. Masse tullball. Bilder og gifer.

- Men da går jeg inn der og ser på det. Jeg vil ikke ha det sammen med nyheter!

- Hva savner du?

- Jeg abonnerer på Klassekampen, og Dag og tid. De har litt mer analyser og slikt. Dag og tid, det er ei framifrå avis. Analyser om Norge, Nato og Trump.

List

Han har kviknet bra til, nå.

Og en lengre harang som handler mest om samfunnet i dag, og mindre om media og journalistikk, den den munner ut i en form for mediekritikk, selv om den nok mest handler om en trønder som nylig har svidd fingertuppene sine.

- Og han der Espen Teigen! Sånn som han holder på å manipulere media. Det er utrolig fascinerende å se på. De sier at alle journalister er sosialister eller venstrevridd. Men det skulle man ikke tro, på måten man driver og dekker ting på! Det er helt sykt hvordan det der blir dekt.

Og fra Teigen er det naturlig å gå videre til sjefen.

- Altså - Sylvi Listhaug sier at Gahr Støre aldri må bli statsminister, og er en katastrofe for landet. Det synes jeg er så snål og splittende ting å si i Norge. Verdens beste land å bo i. Jeg er uenig med både Listhaug og Erna. Men jeg vil ikke si at det er en katastrofe for landet. Hva mener hun med det da?

- Savner du at hun blir konfrontert? «Hva mener du med katastrofe for landet»?

- Jeg vet ikke. Hun er en enigma. En nøtt jeg ikke klarer å knekke. Jeg skjønner ikke hvordan man skal avkle det mennesket der. Jeg vet ikke hvordan de kan holde på sånn. Hva snakker de om hjemme? «Har du hatt en fin dag, kjære?» «Jada, jeg fikk spredd masse hat på internett i dag også, så det var kjempefint!». Nei, jeg vet ikke jeg altså, sier han oppgitt.

Nytt program

For å snakke om noe hyggeligere, forsøker vi å fritte ham ut om hvilke planer han har fremover.

Blir det religion, blir det rare turer - hva har han i ermet?

- Vi driver og utvikler en programide. Det er et langt lerret å bleke, og en lang vei å gå. Først skal vi sitte inne på et litt for lite rom, med litt for dårlig luft, i litt for lang tid. Med post it-lapper i forskjellig farge. Det er tøffe tider i NRK, med nedskjæringer over hele linja. Men enn så lenge har vi råd til flerfargete post it-blokker! Men foreløpig vet vi ingenting. Det er veldig vagt. Og så er det jo sånn. I den nye mediehverdagen. At hver gang man lager en tv-serie, kan det være siste gangen. Det er slettes ikke sikkert jeg skal lage tv i mange år. Slettes ikke. Kanskje får jeg bare til å lage en til?

- Fordi du ikke synes det er artig?

- Nei, jeg tenker kanskje at jeg begynner å bli for gammel. At de kanskje vil ha en yngre og freshere fyr ingen har sett før i stedet. Det kan jo være, det. Jeg blir jo femti, om et par år. Det er jo litt ungdomshysteri i både samfunnet og media. Det er jo Dan Børge og Davy Wathne som holder på til de blir bært ut. Men så er det andre som forsvinner stille ut. Men jeg trives veldig godt i NRK. Jeg har trivelige og veldig flinke folk rundt meg. Lederlønningene har jo eksplodert, og er for høye, selvsagt. Jeg tror NRK-sjefen tjener mer enn statsministeren. Det synes jeg ikke er riktig. Men sånn er jo verden.