Are og Odin gir seg etter over 20 år hos NRK: – Den første fredagen hvor vi ikke skal møtes, blir nok rar

(TRONDHEIM): Lørdag hadde radioduoen «Are og Odin» sitt siste program på NRK P1. Showet ble en finale med publikum, band, både nye og gamle låtklassikere og spalter, og en god mengde latter.

Den vanlige timelange sendingen på NRK P1, ble byttet ut med to timer både på radio, og som videostrøm på nrk.no.

I salen satt 25 nøye utvalgte publikummere, mens NRK-kolleger kunne følge fra en skjerm i gangen.

Medier24 tok i forkant av avslutningsshowet en prat med den trønderske duoen.

– I dagens verden er det ikke så mange som får ha slike livesendinger. Jeg tror det blir lite, men stort. Vi har et utvalgt publikum, band og ting som skal skje, sier Are Sende Osen.

En annen medieverden

– Jeg tror folk kjenner på at dette blir litt stort. Mange synes det er trist, men har også forståelse for at vi gir oss. Og så er det noen som synes det er på tide, sier Klaus Sonstad, mannen bak Odin Jensenius.

Douen hadde fra 2002-2005 daglige show på NRK P3. Etter en pause på ti år fikk de et ukentlig program hver lørdag på NRK P1.

– Etter at vi kom tilbake på radio i 2015 har medieverden blitt annerledes. Da vi var på P3 var radio noe man hørte direkte, og man hadde færre kanaler å velge i. Nå er det et hav av podkaster, og et mye større og mer fragmentert tilbud, sier Sonstad.

– Vi har over 300.000 lyttere hver lørdag, men om noen sitter og hører på oss på bussen, trenger ikke sidemannen ane at vi fortsatt holder på. Det var umulig å ikke vite om Are og Odin da vi var på P3, fortsetter Sonstad.

Testet hotellfrokoster og burger-bursdager

Og de to profilene har vært i bransjen lenge.

På 1990-tallet var de to journalistene både kollegaer og konkurrenter. Begge skulle levere frilansstoff til Adresseavisen.

– I den tiden sendte man disketten og filmrullen opp med bussen. Jeg gadd ikke å være med opp, så jeg sendte bare stoffet. Men Klaus ble med bussen opp og hilste og pratet med folk og sånt. Og da vi søkte på den samme sommerjobben i 1995, fikk Klaus den, forteller Sende Osen.

Selv landet han et sommervikariat i NRK P3, som holdt til på Tyholt.

– De trengte noe som hadde oversikt over hva som skjedde i Trondheim, for de hadde flyttet opp dit bare et par år tidligere. Men begge er klare på at de jobbet sammen, selv om de konkurrerte på bussturen opp til Heimdal.

– Vi lagde saker sammen. Vi testet ut fester på lokalet (bonfæsta), burger-bursdager, hotellfrokoster og lagde mange rare reportasjer. Jeg tror den største forskjellen på oss var at jeg var veldig ambisøs, og tok på meg tipstelefon og helgevakter, mens Are var mer opptatt av det kule i kulturtfeltet, sier Sonstad.

Improvisert

Begge hadde et ønske om å bli skrivende journalister.

– Jeg hadde aldri drømt om å jobbe med radio. Da jeg fikk sommerjobb i P3, var det for å tjene penger rett og slett, forteller Sende Osen.

Han fikk etter hvert et eget innslag på Espen Thorsensens program XL, som het «Ensomme Are» som utviklet seg til programmet «Bare Are».

– Are trengte litt stoff, og lurte på om jeg kunne gjøre noen innslag, forteller Sonstad. Osen legger til:

– Der kom Odin Jensenius inn som et innslag hver uke. Han kom da inn og snakket om et ordtak, forklarte det litt på sin egen måte. Så var det en gang han snakket om et ordtak som var inspirert av en skrekkfilm han hadde sett, «Ondskapens Hotell», eller «djævelskapens hotell» som Odin sa, hvor han da snakket om sitatet «all work and no play makes Jack a dull boy».

– Det var utrolig morsomt og et gjennombrudd. Da skjønte vi at her er det noe, sier Sende Osen.

Sonstad legger til at i disse sendingene var det ingen manus, og alt var improvisert.

– Jeg visste hva Odin skulle si, men Are visste ikke det. Vi hadde ikke noe manus, jeg hadde bare en plan om hva jeg skulle tilby, og så responderte Are direkte. Og det er en vinnerformel vi har forsøkt på beholde, vi setter opp punkter og improviserer rundt dem, sier Sonstad og legger til:

– Odin er en veldig levende person, og fremstår veldig ekte. Han er så lite bundet, og det fungerer veldig bra.

Samarbeid med Amnesty

Og over 20 år med sprell har gitt mange minner for trønder-duoen.

– Vi har reist Norge på langs. Vi har vært i Alta i nord og Kristiansand i sør. Og vi har vært på veldig mange steder, og møtt mange hyggelig folk. Det har vært humpete turer med biler og småfly. I dårlig vær, og konserter over hele landet, sier Sende Osen, og legger til:

– Det morsomste for meg har vært de stundene i studio hvor vi leker, synger og holder på, uten noe plan eller mening, men bare har det veldig artig i studio, sier han.

Sonstad er enig, og legger til:

– Vi jobbe mye for Amnesty i en periode. Vi spilte inn en cd-singel som vi solgte for dem, hadde innsamlinger og solgte t-skjorter. Det var veldig gøy. Vi følte vi gjorde en forskjell.

– Det var mye lettere da vi hadde daglige sendinger, for da kunne vi holde et tema gående over lengre tid. Det er ikke så lett på et ukentlig program. Men vi har den samme filosofien ennå: det å se individet i flokken, oppfordre folk til å være snille og ta vare på hverandre.

– Tomheten kommer etterpå

Og duoen gledet seg til den store siste sendingen.

– Det blir en «høydare». Jeg tror det kommer til å gå raskere enn vi tror. Jeg tror de to timene kommer til å fly av gårde. Hvis vi får det til å svinge slik vi bruker, er det nok over før vi rekker å tenke, sier Sonstad.

– Blir det tårer da?

– Nei, det blir nok heller tomt. Det er publikum, sanger, show, og så blir det bare stille etterpå, sier Sende Osen.

– Hvis noen gråter, så er det Odin. Men jeg tror Are har rett. Det blir mest gøy. Tomheten kommer etterpå, når man sitter med familien på julaften helt fjern i blikket. Og den første fredagen hvor vi ikke skal møtes, blir nok rar, sier Sonstad.

– Vi kan jo møtes og lage showet bare for oss selv da, foreslår Sende Osen.

– Nei, det skal vi ikke. Da blir det Are som sitter alene på hjemmekontoret og lager begge stemmene alene, sier Sonstad.