Er lokalmediene egentlig et attraktivt sted å jobbe?

Jeg har spurt meg dette flere ganger siden jeg selv forlot bransjen – og enda mer etter responsen jeg fikk fra journalister til ytringen om tullesaker på lokale nettaviser i norske lokalaviser på M24 i høst.

Responsen lød:

• «Kjenner meg igjen. Arbeidshverdagen er mindre meningsfull».
• «Får ikke treffe folk, må bare oppdatere på nettet. Det handler om å fylle flater».
• «Har lyst å slutte, men får ikke annen jobb. Misunnelig på kollega som kom seg ut».
• «Jeg synes synd på overarbeida redaktør».

Når jeg møter næringslivet og spør om de viktigste utfordringene de har, så er

tilgang til kompetent arbeidskraft en som alltid går igjen. Det er kamp om de beste, enten det er håndverkerbedriften eller virksomheter som trenger folk med høyere utdanning.

Erfarne redaktører kjenner dette igjen: Noen reportere klarer fortløpende å løse saker med tilstrekkelig kvalitet fra et politisk møte eller være først ute med referatet fra lokaloppgjøret i håndball, mens andre klarer det ikke. Der andre bransjer i tøff omstilling ser at de i alle fall ikke kan tape kampen fullstendig om de beste hodene, er det vanskelig å få øye på en lignende, gjennomgående strategi i lokale medier.

En bransje i tøffe tider er blant annet entreprenørene, men gode fagfolk og erfarne prosjektledere (som normalt tjener mer enn de fleste norske lokalavisredaktører), jobber alle for å sikre seg.

Behovet for kompetanse i redaksjonene er økende:

• Det er ikke gitt at folk velger å abonnere på en avis. Bakgrunnstallene viser samlet lavere oppslutning om norske medier nå, enn før det store fallet på print. Det er tøff kamp om å bevare avisas relevans.
• Det er press på medieøkonomien. Færre skal gjøre mer i redaksjonene (og i markedsavdeling for den saks skyld). Samfunnet mediene skal rapportere fra er mer fragmentert, vanskeligere å forstå samtidig som polariseringen tiltar. Dette skjer samtidig som reporterne har mindre tid til å være ute der folk faktisk er. Dermed blir ikke avstanden mellom mediene og lokalsamfunnene de betjener, redusert – men økende. På toppen av dette sier digitalstrategiene at det skal ut mange saker hver dag, også i små lokalaviser. 12 nettsaker pr dag er ikke uvanlig utover øvrig innholdsproduksjon – til et publikum som allerede drukner i informasjon, men sliter med å forstå sammenhengene.
• Megatrendene – blant annet klimasaken – påvirker alle lokalsamfunn, er lite fremme i avisene, ifølge studier Nord universitet har gjort. Det krever både kompetanse og tid for å forklare leserne hvorfor disse vil endre lokalsamfunnene totalt. Blant annet endres rammebetingelsene for næringslivet (der leserne jobber), og bedriftene må ha en strategi for å møte disse. Det påvirker i høyeste grad lokalavisene. Det er altså ikke bare folk med digitalkunnskap man trenger, men evnen til å forklare samfunnet vi lever i.
• Det er en kamp om folks tid vi ikke har sett før. Det krever f.eks. viljestyrke å velge bort en serie på Netflix og heller lese en god bok – eller avisa. Det samme rammer avisene og man trenger de klokeste hodene for å lykkes med spennende måter å fortelle historier.

Mange med lærerutdanning har opp gjennom årene tatt seg jobb i lokalavisen. Det som lokket var bedre lønn og spennende arbeidsdager tett på lokalsamfunnet de selv var aktive i.

Hvordan ser dette ut i dag? Over 70 av avisene i lønnsstatistikken fra 2018 har en snittlønn som er dårligere enn snittet for kommunale grunnskolelærere. Da er ulempetilleggene tatt med, mens lærerne får kompensert sin ulempe med fri to måneder hver sommer. Og husk: mange lokalaviser fremgår ikke i denne statistikken.

Hvilke utsikter har journalistene i disse avisene for at de skal ta igjen lærerne? Svært små, i alle fall hvis vi vurderer ut fra de siste lønnsoppgjørene i bransjen. Måtehold er stikkordet, fordi bransjen er i krise.

Men det er også aviser som tjener gode penger, noe som har ført til at for eksempel Amedia har gått fra nær 1 milliard i gjeld til å ha 800 millioner i banken, fremgår det i journalisten.no. Årsaken ifølge artikkelen, er høye krav til marginer i hver enkelt avis, selv om konsernet selv ikke gir utbytte til sine eiere.

Tillitsvalgte i konsernet varsler om at presset er for høyt, men sjefen avviser dette med at presset alltid har vært høyt i redaksjoner.

Det er selvfølgelig viktig med en solid eier i møte med store utfordringer. Men når er konsernet solid nok? Jeg spør meg om eierne ser seg blinde på tall: økonomi og antall solgte abonnenter siste døgn, og undervurderer samfunnsoppdraget.

Avis har en helt annen samfunnsrolle enn næringslivet normalt har. SSBs tall om avislesing og nyskapinger på sosiale medier, viser at mediene ikke lenger er så viktige. Jo, vi får gode gravesaker, men hvordan er hverdagsjournalistikken fra der folk lever sine liv?

Når man ikke lenger kan konkurrere på lønn, bør meningen med å jobbe i lokalavis ligge langt fremme: Hvordan kan avisa gjøre lokalsamfunnet til et bedre sted? Hvordan kan den ta tak i lokale problemer og følge disse til de blir løst?

Hvordan kan avisa løfte opp problemstillingene som klimasaken og urbanisering gir alle lokalsamfunn, som blant annet vil gi tøffe debatter om hvor folk skal bo. Hvordan kan avisa nå ut også til de unge og innvandrerne? Og kan lokalavisene gå i front ved å nå ut til nyhetsunnvikerne ved å treffe dem og få fram hva de er opptatt av?

Og så vet jeg at man kan finne eksempler som svarer på alle disse eksemplene. Andøypostens brede dekning av lokale ung-datatall, er et eksempel, Fædrelandsvennens serie fra en ungdomsskoleklasse en annen.

Det er ikke sånn at alt er galt i dag, men det er fremtiden jeg frykter for. Færre skal gjøre mer, raske saker prioriteres og tiden til å gå ut og finne nye kilder strekker ikke til – og jammen blir ikke reporterne hengende etter lønnsmessig. Hvis lokalavisen ikke er et attraktivt sted å jobbe, får den et problem.

Etter hvert blir dette lokalsamfunnets problem, men også for resten av mediebransjen, fordi så mange begynner karrieren i lokalavisen. Selv om mediene skiller seg ut fra annen næring med sitt unike samfunnsoppdrag, så skiller de seg ikke fra andre ved at tilgang på kompetent arbeidskraft er blant de fremste våpen for å overleve.

Jeg har selv forlatt mediene og er ikke lenger han lokalavisredaktøren som alltid var på jobb. Hva skjedde kort tid etter at jeg forlot bransjen?

Beskjeden jeg fikk fra datteren mi er symbolsk nok: «Nå er det mye bedre tider, pappa».