Marerittjournalistikk om boligdrømmen

• SIRI GÅSEMYR STAALESEN, boligpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet.

En bolig, tak over hodet, et hjem – det er noe av det aller viktigste for oss i livet. Først og fremst fordi det er selve ankeret i hverdagen, der vi våkner om morgenen og sovner om kvelden, der vi lager frokost og middag, slapper av etter endt arbeidsdag og ser barna våre vokse til. Men det har også i stadig større grad blitt et investeringsobjekt og en enorm forskjellsdriver mellom de som er innenfor og følger prisveksten og fortjenesten med lupe, og de som står utenfor og titter inn.

Når norske aviser omtaler bolig, er det først og fremst det siste som står i sentrum. De siste årene har jeg lest altfor mange artikler som lett og ledig forteller om hvordan ekteparet på 40 fikset seg en ny hytte, studenten på 23 kom inn på boligmarkedet, eller hvordan barnefamilien ble kvitt boliggjelden nærmest over natten. Felles for alle disse historiene er at det bak overskriftene ligger sentrale opplysninger med liten skrift. Og sjokkerende ofte handler ikke de rosemalte suksesshistoriene fra boligmarkedet om hardt arbeid eller smarte prioriteringer, men snarere om tilgang på penger og kapital.

Aftenposten eller Dagens Næringsliv står naturligvis helt fritt til å fortelle den lykkelige historien om hvordan folk på knapt 30 år har klart å erverve en hytte på fjellet i tillegg til leiligheten i byen. Men de må samtidig erkjenne at de bidrar til å formidle en helt urealistisk fortelling om det å eie en bolig i Norge i 2020. For svært mange unge voksne er ikke hovedbekymringen om de vil få råd til en hytte i nærmeste fremtid, men snarere om de kommer seg inn på boligmarkedet i det hele tatt. Om de finner en leilighet de har råd til som er nært nok jobben til at det er mulig å kombinere med et familieliv. Om det er mulig å finne en bolig med ett ekstra soverom til et barn som er på vei, uten å flytte ut av skolekretsen til eldstemann.

Å eie en bolig har for mange blitt veldig lukrativt, men det er en luksus man først kan unne seg å tenke på når man har en fot innenfor og kanskje har hatt det noen år. For de aller fleste er boligen først og fremst et utgangspunkt for å kunne leve et trygt og godt liv. Jo oftere norske aviser fremstiller det som et uoppnåelig luksusprosjekt eller boligmarkedet som en lekeplass med uendelige muligheter for dem med noen millioner i realverdi i bakhånd, jo mer bidrar de til å øke gapet mellom dem som er innenfor, og dem som er utenfor.

En bekjent oppsummerte situasjonen treffende: «Jeg har jo tjent mer penger pr. time jeg har sovet på Grünerløkka, enn pr. time jeg har vært på jobb!»

Jeg tror mye av problemet ligger i hvem vi er, vi som eier. De som – gjennomtenkt eller spontant – reagerer positivt på nyheter om boligprisvekst, er i flertall og styrer landet. Pensjonister og etablerte yrkesaktive som eier egen bolig, utgjør de største velgergruppene. Politikere, rådgivere, byråkrater og journalister er i all hovedsak i denne kategorien. Det preger både politikk, samfunnsdebatt og mediedekning. Boligpolitikk må bli et generasjonsansvar og et solidaritetsprosjekt.

Ordbruken er betegnende: «Det lysner i boligmarkedet», heter det, når prisene igjen stiger fra skyhøyt nivå. Men hvem lysner det for? For dem som vil låne på boligverdien til økt forbruk, lysner det. For dem som planlegger å flytte til deler av landet med lavere nivå og vekst i boligpriser – absolutt. Men ikke for unge som skal etablere seg. Ikke for dem som bare ønsker seg et sted å bo, som de kan eie selv, uten å binde en urimelig andel av framtidig inntekt til det å bo.

Deler av dagens debatt er nesten absurd. De unge som nå kommer inn på boligmarkedet, må binde opp langt mer av framtidig inntekt i boutgifter enn det min voksengenerasjon har vært nødt til. Det som så problematiseres, er at bankene ikke får gi mer enn fem ganger inntekten til førstegangskjøpere, og i hvilken grad de bør kunne gjøre unntak for antatt sikre betalere.

Mens de mange som stenges ute, som aldri får muligheten til å eie egen bolig, nærmest er en ikke-sak. Men i debatten om Forskjells-Norge er «mulighet til å eie» versus «dømt til å leie» selve elefanten i rommet.

Det er ikke Stortingets jobb å bestemme hva pressen skal skrive om eller hvordan. Men når fortellingen hele tiden er at prisene skal opp, og at de som kjøper, blir rike, vil det bidra til at flere av de som kan og har kapital eller låneevne, kjøper mer. Det fører i seg selv til at prisene stiger, og til at de tjener penger. Dette er ikke verdiskaping, det er vekst drevet av forventninger og av kreditt. Det er ikke bærekraftig.

Jeg ønsker meg en mer virkelighetsnær dekning av bolig og boligpolitikk i norske medier. Det tror jeg den politiske debatten om dette viktige temaet også vil ha veldig godt av.