«Notatet» om Giske var en god sak. Men det oppdaget ikke Nettavisen
- Nettavisen kunne gitt oss innsikt i den interne striden i Arbeiderpartiet. I stedet fikk vi et ensidig innlegg fra Giske-fløyen, skriver Trygve Aas Olsen.
Trygve Aas Olsen
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Så gikk Trond Giske av, og mange vil skylde på mediene. Paradoksalt nok ble den største blunderen begått i en Giske-vennlig sak.
Trygve Aas Olsen
Fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.
Han har vært journalist og medieleder i en årrekke, blant annet redaktør for Journalisten og redaksjonssjef for DN Etterbørs.
Holder også foredrag og skriver bøker, senest «Skriv enkelt og smart» (2017).
Dette skjedde:
Et partimedlem skrev i forrige uke et sammendrag av varslene mot Giske, og sendte det til flere redaksjoner.
Bare Nettavisen tok imot, og snart lå det på nettet. Da var det blitt et «internt partinotat» og avisen slo fast at «Her er Giske-varslene».
Trygve Aas Olsen.IJ
Men som vi nå vet: Det var verken et internt partinotat eller en korrekt gjengivelse av varslene, og Nettavisen ble skjelt ut – igjen.
Redaktørene Gunnar Stavrum og Erik Stephansen mener kanskje at all PR er god PR. De er i alle fall lite mottakelige for kritikk.
Her er noen råd til dere som vil lære av egne og andres feil, og som ikke ønsker å bli ydmyket i Dagsnytt 18, sosiale og andre medier.
Altså: Du får et eksklusivt tips. Skal du slenge det rett ut på nettet?
Nei! Du skal stille noen spørsmål.
Hvilket motiv har kilden?
Alle kilder har et motiv. Noen vil delta i politisk debatt, andre vil ha hevn, tjene penger, oppnå rettferdighet eller avdekke kritikkverdige forhold.
Nettavisens kilde hadde åpenbart politiske motiver, og hans eller hennes opplysninger ble straks tolket som en støtte til Giske.
Hvordan påvirker kildens motiv kildematerialet?
Alle saker har minst to sider. Kilder som deltar i politisk debatt lekker opplysninger som støtter deres egne standpunkter.
Beskrivelsen av varslene fra Nettavisens kilde var påfallende mild. Det var vanskelig å forstå at Hadia Tajik kunne bli rystet av dette.
Hvordan sjekker vi slikt kildemateriale?
Nettavisens omtale torsdag kveld.Nettavisen
Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 ber oss være kritiske i valg av kilder, og kontrollere at opplysninger som gis er korrekte.
Giske-varslerne og partiledelsen visste om kildens gjengivelse av varslene var korrekte. Nettavisen kontaktet dem ikke.
Hvordan omtaler vi slikt kildemateriale?
En faktaopplysning er noe redaksjonen har sjekket sannhetsgehalten av. Alt annet er en påstand eller et synspunkt.
«Her er Giske-varslene» er en faktaopplysning. Et «internt partinotat» er en del av saksbehandlingen. Nettavisen endret det til «internt notat».
Hvordan burde Nettavisen løst saken?
Redaksjonen burde ringt partiledelsen og varslerne, og fått deres synspunkter både på statusen til «notatet» og innholdet.
Da kunne de skrevet «Full Ap-krangel om Giske-notat», eller om hvordan Giske forsøker å påvirke pressen, slik DN gjorde dagen etter.
Men Nettavisen gjorde ikke det. Selv ikke da partiledelsen og varslerne avviste saken i VG, og det ble åpenbart for alle hva den handlet om.
Hvis redaksjonen da hadde reagert journalistisk, hadde den snudd seg om og dekket reaksjonene som en «Full krangel…»-sak.
Hvis den hadde behandlet «notatet» som et innlegg i debatten og ikke som fakta, hadde Nettavisen vært på tryggere etisk grunn.
Men da var Stavrum og Stephansen bare opptatt av å forsvare sine egne feilgrep og brøt dermed enda et punkt i Vær Varsom-plakaten:
4.13: Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.
Stephansen sa blant annet at «det er ingen detaljer» fra varslene mot Giske «som gir et verre bilde» som er utelatt fra «notatet».
Hvilket jo må bety at han har lest de originale varslene mot Giske. Men hvis det er tilfellet: Hvorfor publiserte han ikke dem?
Stavrum anklaget andre medier for å ha havnet i «blodtåka». Slik gjenga han Steinar Hansson, som oppfant uttrykket:
«Han brukte det om fenomenet som kan oppstå i nyhetsredaksjoner når en kjent person får en alvorlig beskyldning mot seg, og alle løper i beina på hverandre for å være først, størst eller best på å finne flere fakta som underbygger anklagene.»
Steinar Hansson er død, og kan ikke forsvare seg mot Gunnar Stavrum. Men her er hva han skrev i Arbeiderbladet 1. januar 1995:
«På et eller annet tidspunkt – omtrent midt mellom Dagsrevyen og Kveldsnytt – kan det noen kvelder sige en tett tåke inn i de store deskrommene, særlig hvis det er drap eller voldtektssaker som skal vokse fram til en plakat på løssalgsmarkedet. [...] I mange år har jeg tenkt på dette som ‘blodtåka’, en tetthet som oppstår av kollektiv opphisselse, store forventninger og mye slagferdighet.»
Hansson skrev en kommentar til et usedvanlig stygt drapsoppslag i Dagbladet. Ingen «kjent person» fikk noen «alvorlig beskyldning mot seg».
Stavrum anklaget også andre medier for «å glemme å ta nødvendige hensyn» og «sjekke hvordan dette ser ut fra motsatt synspunkt».
Og han, hold dere fast, mante til «en kritisk distanse til alle partene i maktkampen som åpenbart pågår i Arbeiderpartiet».
Det var altså andre medier som ikke dekket saken fra begge synspunkter og ikke holdt en kritisk distanse – ikke hans egen redaksjon.
Nettavisen tok riktignok «forbehold om at opplysningene ikke er fullstendige». Men hvis de tvilte på tipset: Hvorfor sjekket de det da ikke?
Jeg gjetter at de var desperate etter å komme seg inn i Giske-saken med en egen vri. De visste kanskje at «notatet» hadde gått til andre også.
Derfor slengte de saken ut på nettet, uten å kontrollere innholdet med andre kilder og uten å presentere motforestillinger. Det ville tatt for lang tid.
God journalistikk tar gjerne litt tid. DNs journalister begynte å undersøke Giskes nettverk og metoder uker før første sak.
Nettavisen gjorde en slett jobb, og har selv skylda for julingen den pådro seg fra kolleger, Ap-ledelsen, Giske-varslerne og opinionen.
