Var de første Giske-sakene fra Dagens Næringsliv og VG lettvinte? Nei. De var viktige og midt i samfunns­oppdraget

Det var en åpenbar nyhetssak da Dagens Næringsliv 7. desember meldte at Anniken Huitfeldt - leder av Aps kvinnenettverk - advarte mot å «bruke rykter om seksuell trakassering som ledd i en maktkamp i partiet».

Ord er makt, og Det norske Arbeiderparti har aldri vært noe teselskap. Selv om Huitfeldt senere prøvde å bortforklare uttalelsen, er det lett å se - som påpekt fra blant annet Hanne Skartveit på Dagsnytt Atten forrige uke:

En slik uttalelse kan ha en kraftig «chilling effekt» på varslinger om seksuell trakassering.

DEN EFFEKTEN BLE heldigvis ikke så sterk. Det er lett å peke på medias rolle som en medvirkende årsak.

Dagens Næringsliv og VG begynte noen dager senere det som har blitt til en lang rekke av anklager mot Trond Giske om ubehagelig og uakseptabel oppførsel.

Det begynte med noen sms-er, og er blitt til historier om fester og utesteder. Som skal ha utviklet seg til intens, uønsket kontakt på telefon og e-post. Overfor det som ser ut til å være minst en håndfull kvinner. Alt dette skal ha skjedd mens Giske har vært en sentral Ap-politiker - og tildels også statsråd.

Partileder Jonas Gahr Støre omtalte overfor NRK torsdag kveld varslene som «ubehageligheter med seksuell karakter».

VAR DE FØRSTE sakene fra DN og VG tilsynelatende ufarlige og milde?

Det kan man hevde, og mange gjorde det. Med vekslende hell og pondus. 

Men vi snakker tross alt om en av landets mektigste politikere. Det ble tidlig klart at denne saken var ubehagelig for Arbeiderpartiet. Og sist, men ikke minst:

Ja, denne saken hadde trolig en effekt utover det enkelte nyhetspoeng.

Det er en vanskelig øvelse å argumentere kontrafaktisk. Ingen vet om de mange varslene ville kommet til Arbeiderpartiet og mediene uten fokuset på Huitfeldts kommentar, og de første «SMS-sakene».

Men om Huitfeldts advarsler hadde en «chilling effekt», ser det ut til at medietrykket har hatt en motsatt virkning.

BETYR DET AT DET er greit å skrive mindre alvorlige nyhetssaker for å «røyke ut» større fisker?

Ja, kanskje i noen tilfeller. Er det noe høstens #MeToo-kampanje har vist, er det at det krever mye å varsle om trakassering. Det krever mot fra enkeltpersoner. Som igjen må ha tillit til at de varsler i en kultur hvor slike krevende saker tas på alvor.

De siste dager, hvor blant annet Oslo Ap beskriver det motsatte, viser at denne tilliten ikke har vært til stede.

Flere av varslerne har ifølge DN også spesifikt bedt om at både partisekretær Kjersti Stenseng og nevnte Anniken Huitfeldt ikke skulle få ta del i behandlingen. Fordi de to regnes som en del av Giskes mektige nettverk i Ap. 

Det gir et klart inntrykk av at alt ikke er som det skal.

I DETTE BILDET kunne media spille en rolle gjennom å sette slike saker på dagsorden. Det viser potensielle varslere at det går an å si fra.

Men ikke minst har det tvunget Aps ledelse og partiapparat til å gi forsikringer om at slike varsler blir tatt i mot og skal behandles, uavhengig av hvilken maktkamp de kan tolkes inn i.

Den rollen har vært helt i tråd med pressens samfunnsoppdrag, som understreket i Vær varsom-plakatens punkter 1.4 og 1.5:

På vegne av enkeltmennesker og en gruppe unge kvinner i og rundt Arbeiderpartiet har norsk presse løst denne oppgaven godt de siste to ukene. Anført av Dagens Næringsliv, VG, NRK med flere. Og ikke minst førstnevntes krystallklare politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim. 

Ja, VG og DN har gjort en så god jobb at Trond Giske åpenbart ikke vil møte dem. Som den observante leser kunne merke seg torsdag kveld:

Ikke bare var beklagelsen svak. Giske stilte opp hos alle andre enn de journalistene som kjenner saken best. Slik kan han vise til at han stilte opp i media, men samtidig slippe de «verste» spørsmålene. 

Kommunikasjonsfaglig er det et klassisk grep, og kanskje lurt på kort sikt. Det kan virke som om Giske fortsatt ser på dette som et spill han må komme seg best mulig ut av - ikke som en av de mest alvorlige sakene i en lang politisk karriere. 

Men denne saken er for alvorlig til å handle om spinn og PR-strategier. Og det er høyst bemerkelsesverdig at Arbeiderpartiet lar hensynet til Giske styre partiets valg her. 

HVOR LANGT VIL denne oppryddingen gå? Det er ikke godt å si i dag. Julefreden kan gi noen dagers pause. Men det betyr neppe at saken er over. 

Både statsråder og partiledere har gått av for langt mindre alvorlige saker.

Et uregistrert stabbur og litt for raske penger til gode kvinnesaker, for eksempel. Viktige nok - men byråkratiske problemstillinger med få menneskelige konsekvenser.

Åslaug Haga og Audun Lysbakken hadde riktignok ikke det samme nettverket som Trond Giske har hatt.

Men hvis mediene gjør jobben sin, skal ikke det ha noe å si lenger.