- UMAR ASHRAF, samfunnsdebattant
Lederartikkelen i Dagsavisen den 20. oktober fremstår som en kampanje for politikere med majoritetsbakgrunn, på bekostning av politikere med minoritetsbakgrunn. På lederplass skriver redaksjonen at «Da Marianne Marthinsen sa nei takk til å stå som nummer to på Oslo Arbeiderpartis stortingsliste, fikk partiet et problem». Videre spør lederartikkelen «hvem har store nok føtter til å fylle Marthinsens politiske sko?».
Svaret fremmer Dagsavisen selv, basert på banale kriterier som ser ut til å passe politikere med majoritetsbakgrunn.
Jeg gjorde en liten øvelse på Facebook, der jeg ba venner og bekjente om hjelp med å finne ut; Hvor mange etniske minoriteter er stortingsrepresentanter eller statsråd? Jeg telte meg frem til fem av 190 – altså 21 statsråder og 169 stortingsrepresentanter. Facebook-vennene mine minnet meg på et par til. Vi kom frem til at det ikke er så mange flere enn åtte-ni stykker med minoritetsbakgrunn, inkludert samer og kvener, i de «øverste politiske maktkorridorene». Men poenget er ikke hvorvidt det er åtte, ni, elleve eller tolv, men at de blant oss med mest makt er ikke representative i forhold til den øvrige befolkningen.
Det er et demokratisk problem.
De politiske partienes nominasjonsprosesser før neste stortingsvalg har så langt indikert at at vi går i riktig retning med tanke på mangfold og representasjon. Kanskje det mest oppløftende sitatet jeg har lest denne høsten var fra Solveig Skaugvoll Foss, som trakk seg fra lista for SV i Oslo for å gi plass til minoritetskandidater.
«Alle partier svikter i å nominere minoritetskandidater til sikker plass. Resultatet er at Norge har et storting som er langt hvitere enn befolkningen vår tilsier. Ofte er argumentet at partiene ikke har funnet gode nok kandidater med minoritetsbakgrunn. Det argumentet gjelder ikke for nominasjonsprosessen som pågår i Oslo SV», skrev hun på sin Facebook.
I Oslo Arbeiderparti så det også lenge ut til at vi endelig skulle få en stortingsliste verdig vår mangfoldige hovedstad. Kandidatene Kamzy Gunaratnam, Zaineb Al-Samarai og Siri Gåsemyr Staalesen kniver om de sikre plassene på kvinnesiden, og en samlet fagbevegelse i Oslo stilte seg bak Farukh Qureshi som faglig toppkandidat ved neste års stortingsvalg. Gunaratnam er spilt inn av desidert flest lokallag til å komme på andreplass på Oslo Aps stortingsliste, mens Al-Samarai ifølge Dagbladet har fått flest innspill samlet sett.
Disse resultatene ga følelsen av det nå var rigget for mangfold og representasjon, endelig.
Men så kom jokeren, også i år. Slik den også gjorde mange år tilbake da mediene plutselig bestemte seg for å gå etter minoritetene i partiet. Dagsavisens lederartikkel viser hvordan den strukturelle diskrimineringen i deres spalte kun er en avspeiling av den strukturelle diskriminering i politikken, hvor minoritetspolitikere kan maks fylle en plass eller to. Når det blir litt for mange minoriteter, så strømmer majoritetsnordmennene til i kampen om plassene, og de drar med seg medieredaksjonene på slep i sitt favør.
Slik LO-veteran Trine Lise Sundnes har gjort med å melde seg på i kampen om stortingsplass i siste runde, med Dagsavisens åpenbare støtte.
På lederplass går redaksjonen langt, der de nevner alle majoritetsetniske som verdige til å fylle skoene til Marianne Marthinsen. Gunaratnam, Al-Samarai, og selv Qureshi som har fagbevegelsen i ryggen, er plutselig ikke de navnene som er mest riktige til å være på tinget, ifølge Dagsavisen. Selv om redaksjonen skriver at vi ikke kan ende opp igjen med et «blendahvitt» Storting, er det altså Staalesen, Espen Barth Eide, og «jokeren» Sundnes som Dagsavisen mener er de verdige kandidatene.
Dette begrunner de med at representanter fra fagbevegelsen, og politisk erfaring fra kommunestyrer og stortingsarbeid bør være førende for den resterende nominasjonsprosessen. Det er en hul argumentasjon, all den tid vi vet at Qureshi har fagbevegelsen i ryggen og er spilt inn av svært mange lokallag. Sundnes’ kandidatur torpederer Qureshis sjanser. Vi vet at de færreste som ser ut som Qureshi får erfaring fra stortingsarbeid. Hver gang man er så nær som i år med å få minoriteter på tinget, så reagerer makten slik de gjør nå. Selv når det er steget fram kandidater med over et tiårs arbeid hver, med politisk engasjement, og politiske verv bak seg.
Tenk om tre av topp syv på Oslo Aps stortingsliste kunne vært representanter med minoritetsbakgrunn, samtidig som de ivaretok fagbevegelsen? Det hadde vært helt i samsvar med demografien i Oslo. Likevel hører jeg om folk i politikken som mener det «ikke er plass» til så mange med minoritetsbakgrunn på stortingslisten.
Jeg velger å kalle det bullshit.
Kvinnekampen i sin tid handlet om å omdefinere kjønnsrollene. Vårt patriarkalske samfunn så på machoisme som «lederegenskaper». Fortsatt i dag kjemper vi mot de gamle kjønnsrollene i ord, uttrykk og framstilling. På samme måte må kriteriene som definerer noen som «kvalifisert til Stortinget» bli omdefinert av tidene vi lever i og menneskene vi lever med. Hvis Arbeiderpartiet ikke gjør det, slutter de å prate med 1/3 i Oslo med flerkulturell bakgrunn.
Det føres en merkverdig journalistikk fra Dagsavisen, som konsekvent i sine nyhetssaker og kommentarer skriver at det er så «jevnt» mellom kandidatene til stortingslisten i Oslo Ap. Men i realiteten er minoritetskandidatene milevis foran majoritetskandidatene i Oslo Ap når det gjelder nominasjoner fra lokallagene, og støtte i fagbevegelsen. Plutselig melder jokerne seg på i kampen, selv når de ikke har vært politisk aktiv i mange år. Her går vi i revers i forhold til SV, uten å kjenne på våre privilegier og makt.
2020 er et annerledesår på mange måter. Ikke minst fordi #BlackLivesMatter har synliggjort diskriminering og privilegier i vårt samfunn enda mer. Nate Kahungu, deltaker i TV2s underholdningsprogram sa det vel best, i det han adresserte rasisme og diskriminering:
«Vi er dritt lei».
Det er et budskap Arbeiderpartiet, og samtlige andre politiske partier og medier bør få med seg. «Vi» følger ekstra godt med på hvordan kandidater med størst støtte i fagbevegelsen og i lokallagene nå atter en gang blir forsøkt forbigått.
