Sannsynligvis betyr det at de ansvarlige for feilgrepene skal ta sin hatt og gå når det kreves fra mediekritikerne. Fra lederplass i aviser som Aftenposten og Bergens Tidende er det i år fremsatt krav om alvorlige konsekvenser for redaksjonelle tabber:
Både VGs ansvarlige redaktør, Gard Steiro, og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen må gå av, lyder de usedvanlige ropene.
Det ville vært en lettvint løsning på problemene.
Men redaktøransvaret er skrudd sammen på en måte som ikke gjør det så enkelt. Vi snakker om et juridisk ansvar, det presseetiske ansvaret, ansvaret overfor eiere, kilder og brukere. Ikke å forglemme arbeidsgiveransvaret. Dette siste ansvaret tapes ofte av syne i krav om umiddelbar konsekvens for den som begår en tabbe.
Bernt Olufsen (65)
Spaltisten Bernt Olufsen skriver om mediekritikk i Medier24.
Han har en lang pressebakgrunn og har bekledd en rekke jobber på toppnivå i mediene – alt fra å være sjefredaktør i VG til å ha bekledd rollen som styreleder i Polaris Media – i tillegg til en rekke internasjonale verv.
Konsekvenser av presseetiske overtramp er vesentlig lettere å få øye på i land som Kina, Vietnam, Myanmar og Kambodsja. Her straffes brudd på presseetikken med tap av arbeid eller inntekt, og i verste fall frihetsberøvelse dersom fornærmelsen er rettet mot makthavere. I mange land, som vi ikke liker å sammenligne oss med, utstedes det lisenser for å drive med journalistikk. Vi vil vel ikke ha et presseforbund eller medietilsyn som driver med inndragning av pressekort?
Nei. Den norske modellen bygger på selvregulering av mediene, et klagebehandlingssystem som høster anerkjennelse over hele verden. Selvregulering uavhengig av stat og politikere. En viktig forutsetning for uavhengige medier og uavhengig journalistikk i et velfungerende demokrati.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) består av et flertall medlemmer redaktørenes- og journalistenes medlemsorganisasjoner. Dette innebærer det ubehagelige prinsipp at man bedømmes av egne kolleger, og PFUs avgjørelser får dermed sterk innvirkning på redaksjonenes praksis.
Med jevne mellomrom er det fremsatt forslag om at brudd på pressens etiske regelverk skal straffes med bøter eller gebyrer som finansierer PFUs virksomhet. Pressens organisasjoner har hittil avvist dette som en dårlig idé, rett og slett fordi den vil ramme finansielt sterke- og svake redaksjoner ulikt. For noen vil det være som å få et parkeringsgebyr på et kjøpesenter.
Dessuten vil det bidra til å viske ut et viktig skille mellom rettslig og utenomrettslig behandling av klager mot mediene.
En fellende uttalelse fra PFU rammer redaktørens- eller journalistens yrkesstolthet direkte og uten omsvøp. Dessuten inneholder PFUs vedtekter og Vær varsom-plakaten regler om hvordan det skal ryddes opp etter feil og etiske overtramp. Hvem er det som skal stå for opprydning og læring når både redaktør og journalist er ilagt yrkesforbud?
Redaktørens uavhengige stilling er vernet ved lov i Norge gjennom «Lov om redaksjonell fridom». Det er viktig å være klar over at loven også innebærer at redaktøren har ansvaret for journalistisk metode. Ikke bare for innholdet som publiseres.
Etter innføringen av ny straffelov i Norge kan det likevel se ut som om redaktørens objektive ansvar for innhold og metode er svekket. I den såkalte «hjernekirurgi-saken» for Oslo tingrett ble både TV 2s sjefredaktør og nyhetsredaktør frifunnet ettersom de ikke hadde hatt direkte befatning med nyhetsinnslagene, mens reportasjeleder og journalister ble dømt. En anke skal nå behandles av Borgarting lagmannsrett.
NRKs ansvarlige redaktør, Thor Gjermund Eriksen, synes sjelden å være direkte involvert i redaksjonenes mest kontroversielle beslutninger (romkvinne-saken, jødehets-sketsjen, skolevalg-manipulasjon). Følgelig har han heller ikke lyttet til kravene om øyeblikkelig fratredelse. Derimot har han i større grad vært delaktig i oppryddingsarbeidene. Etter at NRK ble avslørt som en presseetisk versting i PFU-statistikken er det nedlagt et betydelig arbeid med landsomfattende kursvirksomhet og opprettelse av en egen stilling som etikk-redaktør.
Som redaktør av Aftenposten, Bergens Tidende eller en lokalavis har du et krevende bedriftslederansvar, men samtidig et noe mer avslappet spillerom for sosialt liv uten stadige avbrytelser fra vanskelige presseetiske diskusjoner.
Som ansvarlig redaktør av VG eller Dagbladet er døgnet gjerne preget av et vedvarende press fra omverdenen og krevende presseetiske avgjørelser. Disse mediene jobber tettere opp mot de presseetiske grensene, i iveren etter å avsløre kritikkverdige forhold i samfunnet og – rett nok – underholde sine lesere.
Det var ikke feil av VGs redaktør Gard Steiro å involvere seg i arbeidet med den såkalte «dansevideo-saken». Beslutningen om å publisere var utvilsomt gal og den knusende kritikken mot VG i PFU var vel fortjent. Kravene om dramatisk og umiddelbar personlig konsekvens hører imidlertid ingen andre steder hjemme enn i mediebedriftens styre.
Både VG og NRK har Norges største utstillingsvindu for egne tabber og feilvurderinger. Samtidig er det nettopp disse mediehusene som viser størst åpenhet når det gjelder å gjøre allmennheten oppmerksom på sine svake sider. Jeg tror dette bidrar til mindre tap av tillit hos brukerne. Tilgivelse med andre ord.
Å stå skolerett for all verdens medier og folk flest er en av de viktigste konsekvenser for ledere som begår alvorlige feil. Å møte kritikken og ta lærdom av den er en viktig konsekvens. Å si at det aldri skal gjenta seg er dumdristig. Å gå i bresjen for bevisstgjøring av redaksjonen er nødvendig.
Jeg glemmer aldri da VG i 1988 bommet på frigjøringen av gisselet William Jørgensen i Libanon. Førstesiden med oppslaget «FRI» lyste mot meg da jeg gikk nedover mot Akersgaten på vei til jobb, mens NRKs morgennyheter fortalte at sørlendingen slett ikke var satt fri. VG hadde til og med sendt et reportasjeteam på døren til familien i Kristiansand midt på natten for å meddele dem «den gode nyheten». VGs ansvarlige redaktør Einar Hanseid knakk nesten sammen da han senere samme dag ble konfrontert med feilgrepet av Dagsrevyens Anne Holt. Han gikk likevel ikke av og forsterket i stedet redaksjonens arbeid med en egen presseetisk redaktør, landets første i sitt slag.
Dagbladets sjefredaktør Bjørn Simensen måtte slippe golfkøllene og kare seg hjemover da avisen slo opp bilde av den drepte prostituerte Oslo-kvinnen i lakk og lær. Men også han unnslapp jobb-døden. Dagbladet fikk senere massiv kritikk for sitt drev mot den tidligere AP-statsråden Tore Tønne som tok sitt eget liv etter Økokrims varsel om tiltalebeslutning i Kværner-saken. Sjefredaktør John Olav Egeland overlevde fordømmelsene i en granskingsrapport og ble senere et av de beste medlemmer som Pressens Faglige Utvalg noensinne har hatt.
Som sjefredaktør i TV 2 var Kåre Valebrokk ansvarlig for et av de flaueste prosjektene i norsk mediehistorie da Gerhard Helskogs program skulle avsløre at norsk suksess i langrenn var resultatet av omfattende doping. TV 2 måtte sende en delegasjon til ski-VM i Lahti og legge seg langflate. Valebrokk ble sittende.
Amund Djuve i Dagens Næringsliv ble rolig sittende selv da det ble avslørt at en medarbeider hadde fabrikkert historier over lang tid. Han iverksatte umiddelbart et omfattende oppryddingsarbeid.
Aftenposten, Bergensavisen og Finnmark Dagblad har alle vært verstinger i PFU-statistikken uten at det har fått konsekvenser for noen. Så hvorfor kommer disse voldsomme reaksjonene nå?
En forklaring kan jo være at noen medier er ganske raske på avtrekkeren når det gjelder å kreve andres avgang i diverse skandalesaker. Mange av disse sakene gjelder politikere som har gjort seg fortjent til et omskiftelig liv, men det er også eksempler på for tidlige krav om fratredelse for diverse toppfolk i næringslivet.
Det er likevel lite som tyder på at brukerne av VG og NRKs tjenester endrer sine medievaner som følge av skandalesakene. Dermed er det opp til styrene om det skal få konsekvenser. Og det skal svært mye til for at en redaktør kan avsettes som følge av redaksjonelle tabber. Ikke blir det en spesielt billig løsning heller.
Men i Storbritannia og Danmark har presseskandaler ført til store konsekvenser for redaktørene. Dette gjelder imidlertid saker med ulovlig avlytting av personer og kilde-korrupsjon. I Sverige har #metoo-journalistikk satt redaktører i bl.a. Aftonbladet og Svenska Dagbladet under press. Sjefredaktøren i Aftonbladet ble først sykmeldt og gikk senere av.
Noen redaktører (de aller modigste blant dem) høster prestasjonsbasert lønn etter bestemte mål og kriterier. Her kunne det legges krav om presseetisk standard i utmålingen. Dermed ville også store tabber få konsekvens for utbetalingen av lønn og andre kompensasjoner. Dette ville jeg ikke hatt noen motforestillinger mot.
I europeisk rettstradisjon snakker man gjerne om å unngå «a chilling effect» når det gjelder sanksjoner mot journalistikk og medier. Reaksjonene mot feil og overtramp må ikke bli så voldsomme at mediene slutter å utføre sitt samfunnsoppdrag: Å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet som maktutøvere vil tildekke. For sterke reaksjoner kan føre til redusert innsats i gravejournalistikk og saker som vekker debatt.
Mediene må likevel gjøre en innsats for å motvirke generell tillitssvikt i et samfunn preget av fragmentert nyhetsformidling, polarisering av samfunnsdebatten og falske nyheter i sosiale medier. De tre viktigste virkemidlene i dette arbeidet er presseetisk standard, undersøkende journalistikk og åpenhet om kilder og journalistiske metoder.
Ingen har levert større åpenhet om sistnevnte enn nettopp VG, gjennom sine årlige redaksjonelle regnskap og ikke minst den interne granskingsrapporten om publiseringen av «dansevideo-saken». Granskingen var uvanlig nok et bestillingsverk fra styrets leder.
Etter at PFU fant grunnlag for å felle selve rapporten for presseetiske overtramp, tviler jeg på om noe medium heretter vil finne det regningssvarende å publisere en tilsvarende selvkritikk.
