Når skal man egentlig bruke sitatstrek og når skal man bruke anførselstegn i gjengivelsen av noe som har blitt sagt?
Og hvor langt kan man strekke forståelsen a formuleringen i Vær varsom-plakaten som handler om at det er meningsinnholdet som skal gjengis etter en sitatstrek, og ikke nødvendigvis ordrett det som ble sagt.
Det var redaktørene og journalistene som var samlet til innspillsmøte for Omdal-utvalget ikke enige om da de diskuterte sitatpraksis og pressens forhold til kildene mandag ettermiddag.
– Bør være varsomme
Leder for politisk avdeling i Dagbladet og Stortingets presselosje, Mats Rønning, var klar og tydelig i sitt budskap.
– Anonyme kilder er en helt nødvendig del av politisk journalistikk, sa han.
Det andre han var klar på var at selv om det er viktig å diskutere praksisen rundt sitater og bruk av sitatstrek, så mener han det ikke vil være klokt av norsk presse å forhaste seg i å endre på dagens praksis.
– Vi bør være varsomme med å kaste helt om på dagens sitatpraksis og regler som er godt innarbeidet i norsk journalistikk, sa Rønning.
– Viktig
Politisk redaktør i Vårt Land, Berit Aalborg, sa under sitt innlegg at hun mener det er viktig at dagens praksis med bruk av sitatstreken består, heller enn at man går over til en praksis hvor journalisten ikke har muligheten til å hjelpe intervjuobjektet med å luke ut halve setninger eller fyllord, men heller må sitere ordrett det som blir sagt.
Aalborg la vekt på at hun mener det også gjør språket enklere å lese – noe som er viktig for leserne.
– Det er viktig for leserne våre at vi kan bruke sitatstreken omtrent som vi gjør i dag, men jeg tror vi har en vei å gå på at man i større grad bør bruke kildenes egne ord og vendinger, sa Aalborg.
Hun pekte på at hun selv også har vært kilde, og opplevd å se sitater fra henne selv, som hun ikke kjenner seg igjen i – eller formuleringer og vendinger som ikke er hennes egne.
– Enda mer presise
Nyhetsdirektør i NRK, Helje Solberg, var ikke nødvendigvis enig med Aalborg, og pekte på at vårt svar på stadig mer kritikk rettet mot metodene og praksisen til den etablerte pressen, ikke kan være å tviholde på dagens praksis, men å modernisere oss som bransje – blant annet for å møte påstander om at alt den etablerte pressen kommer med er fake news og konkurransen fra alternative medier.
– Vårt svar må være å være at vi er enda mer presise i det vi gjør, sa hun.
Med det bakteppet, mener hun også at det er vanskelig å ikke vurdere om det er riktig å gjøre endringer i hvordan norsk presse forholder seg til hva man kan skrive, etterfulgt av en sitatstrek.
– Det er vanskelig å forsvare en praksis som vi vet er omtrentlig, sa hun.
Rydde i rotet
DNs Kjetil Alstadheim mente på sin side at debatten om sitatstrek-praksisen nærmest virket litt konstruert, og pekte på at det tross alt ikke er slik at det som står bak en sitatstrek er rent oppspinn.
– I de fleste sammenhenger betyr det ikke at det som står bak er «based On a true story». Det er så nært du kommer det kilden har sagt, men uten noe språklig rusk, sa han.
Han pekte også på at det selvsagt finnes medier som strekker mulighetene som ligger innenfor dagens sitatpraksis noe langt – en praksis som også under gårsdagens møte ble diskutert.
– Det er noen forskjeller: Du har noen medier som stiller spørsmål, så får du et ja, og så gjør du det om til et sitat, sa Alstadheim og understreket at det ikke er gjeldende praksis i Dagens Næringsliv.
Han pekte også på et perspektiv som ikke har vært like sentralt i debatten, nemlig praksisen mange har med å kun sende sitatene i en sitatsjekk, og ikke konteksten ordene skal brukes i.
Det mener Alstadheim kildene trolig er like opptatt av, som om ordene er rammet inn i anførselstegn eller innledet med en sitatstrek.
– Det jeg tror kildene er minst like mye opptatt av er konteksten sitatene brukes i, sa han.
– Ulike måter å sitere anonyme kilder
Aalborg var på sin side også opptatt av debatten rundt bruken av anonyme kilder – og at bruken av anonyme kilder av og til er helt avgjørende for at man skal kunne få ut en sak.
Hun pekte også på at det finnes ulike måter å bruke opplysningene man får anonymt av en kilde.
– Jeg mener vi bør være opptatt av at dette er to ulike måter å sitere anonyme kilder, sa Aalborg.
Med det mente hun at noe informasjon man får av anonyme kilder vil være etterprøvbar, om ikke med en gang, så i ettertid. Det kan dreie seg om informasjon om en statsråd som kommer til å trekke seg, eller en budsjettlekkasje.
Den andre typen dreier seg om karakteristikker av enkeltpersoner – som for eksempel at noen er en udugelig leder, eller at noen trakasserer de ansatte på sin arbeidsplass. Det er opplysninger Aalborg mener det bør være høy terskel for å bruke.
Hun pekte også på at det er en risiko ved å gjøre for store endringer i dagens praksis, nettopp fordi et rigid regelverk på at man alltid gjør lydopptak av intervjuer eller at man alltid gir sitatsjekk, nettopp fordi et slik regelverk også kan gjøre at mektige personer som ikke vil være en del av offentligheten, kan gjemme seg bak regelverket.
– Vi risikerer at vi lager så rigide regler at vi gjør det enklere for dem som ønsker det å unndra seg offentligheten, sa hun.
