Hvilke partier er oftest omtalt i saker med anonyme kilder? Regjerings­partiene topper statistikken

Et enkelt søk i mediearkivet Retriever, hvis formål er å kartlegge bruken av anonyme kilder i politisk journalistikk, gir tre treff på saker der anonyme kilder fra Senterpartiet siteres i 2019. 

For Venstre, som har mindre enn halvparten så mange stortingsrepresentanter som Senterpartiet, er tallet 103. 

– Det henger nok sammen med at det er en overvekt av saker om regjeringspartiene pluss Arbeiderpartiet. Jeg tror nok det er mer av forklaringen, heller enn at det er noe ved Venstre som gjør at det tallet er høyere, sier Karl Arthur Giverholt, pressekontakt for Venstres stortingsgruppe.

– Ser korrekt ut

Fremgangsmåten Medier24 har benyttet for å kartlegge bruken av anonyme kilder i politisk journalistikk er ikke vanntett. Den nøyaktige metoden beskrives i bunnen av saken.

Likevel er det flere Medier24 har presentert resultatet for som sier at det nok gir en god indikasjon på hvilke partier som figurerer oftest i saker der anonyme kilder blir brukt. Deriblant analysesjef i Retriever, Guro Lindebjerg.

– I mine øyne ser søkestrengene logiske ut. Så lenge du ha sjekket noen av treffene de gir, og at disse ser relevante ut, tenker jeg at du absolutt kan bruke tallene til å gi noen indikasjoner på kildebruk, skriver hun i en e-post til Medier24.

Søket har altså som formål å gi en oversikt over antall politiske saker med anonyme kilder, fordelt på de forskjellige partiene. Snittet av tallet for 2018 og 2019 er følgende:

Skylder på veivalget

Med sine åtte stortingsrepresentanter er det altså KrF som ender opp høyest på lista, om man fordeler på antall stortingsrepresentanter. Kommunikasjonssjef Mona Høvset tror dette har en sammenheng med mediedekningen av partiets veivalg i 2018.

– Perioden dere har målt må sies å ha vært veldig spesiell for KrF. Veivalgsdebatten høsten 2018 innebar en enorm oppmerksomhet rundt partiet, med KrF minutt for minutt i media. Svært mange ble kontaktet av media som ville ha informasjon om indre forhold, og det ble en blanding av åpne og anonyme kilder, sier hun til Medier24.

Hun tror altså ikke at KrF-politikere er mer tilbøyelige til å lekke informasjon til pressen enn andre. 

– Det var mange som ville påvirke mediebildet basert på hvilken vei man ønsket at KrF skulle gå. Så handler dette ikke om størrelsen på stortingsgruppen, ettersom et politisk parti er langt mer enn den.

Hun understreker også at det ikke er alle lekkasjer som nødvendigvis er negative.

– Lekkasjer kan jo også være så mangt. Noen er man positive til, slik som budsjettlekkasjer og gjennomslag. Men vi har etiske retningslinjer, som omtaler håndtering av konfidensiell informasjon, sier hun, og viser til partiets interne etiske retningslinjer.

– Viktig og riktig

Tidligere denne måneden publiserte Presseforbundet Kildeutvalgets rapport «Sa hun virkelig det?». Rapporten tok for seg medienes forhold til kilder, og foreslo blant annet seks endringer i Vær varsom-plakaten.

Rapporten var med på å starte en debatt om bruken av anonyme kilder, som er et av temaene i rapporten. Blant de som har uttalt seg er Venstres Sveinung Rotevatn, som overfor fagbladet Journalisten uttalte seg positivt om bruken av anonyme kilder i politisk journalistikk.

– Det er veldig mye du ikke kan skrive om – som jeg mener er av ganske vesentlig betydning – om du ikke kan [bruke anonyme kilder]. Du kan aldri tenke deg en artikkel om en konflikt i en regjeringskonferanse på SMK (Statsministerens kontor), eller i sentralstyret i et parti, uten at det er anonyme kilder som er bakgrunnen for en artikkel, sa han til avisen.

Dette sier Høvset i KrF seg delvis enig i.

– Jeg mener det bør være et mål å ha mest mulig åpne kilder, men anonyme kilder er både viktig og riktig i flere tilfeller. Så må det være mulig å spørre seg om terskelen for å bruke anonyme kilder til tider er litt for lav.

– Viktig å kunne ha fortrolige møter

Også pressesjef i Venstre – partiet som er nærmest KrF i antall saker med anonyme kilder fordelt på antall stortingsrepresentanter – er delvis enig med Rotevatn. Riktignok ikke uten forbehold.

– Jeg kan være enig med Sveinung at det er sunt at man ikke skal kunne si hva som helst og tro at det ikke kommer ut. Men det er også viktig for et parti å kunne ha fortrolige møter, uten at det skal lekkes. Den typen lekkasjer er mye mer problematisk for partier som opplever det.

Han understreker at det er en vesentlig forskjell på å lekke sensitiv informasjon, og det å delta i bakgrunnssamtaler med journalister.

– Bakgrunnssamtaler er åpenbart veldig viktig for både media og partiene. Det er en mulighet for media til å få innsikt i prosesser som de ikke ellers ville fått innsikt i, og det gir partiet en mulighet til å gi litt mer klarhet i hva som faktisk foregår, sier han.

– Hvilke konsekvenser kan det ha om noen blir tatt i å lekke informasjon?

– Det har vi ingen eksempler på som jeg kan huske, at vi faktisk har funnet ut hvem som står bak spesifikke lekkasjer. Mitt inntrykk er at pressen er gode på kildevern. Men det ville hypotetisk ført til at vedkommende mister tillit blant kolleger. 

– Vet stort sett hvem de anonyme kildene er

Rotevatn har også snakket med Medier24 om anonyme kilder i kjølvannet av Kildeutvalgets rapport. Han mener at det politiske Norge er så lite at det ofte er lett å gjette hvem som står bak de anonyme kildeopplysningene.

– Det politiske Norge er veldig lite. Det er ikke så mange journalister, og det er ikke så mange politikere. Man skjønner som regel hvem som snakker, sa han den gangen.

Også denne påstanden er Høvset fra KrF delvis enig i.

– En del ganger kan det være slik, men det avhenger naturligvis av hva slags sak det gjelder. Når det gjelder veivalgsdebatten i KrF, er det nok mange anonyme kilder som er relativt enkle å avdekke i etterkant, ettersom samme ordlyd nå brukes offentlig, for eksempel.

Giverholt på sin side er litt mindre konkluderende på spørsmål om det er lett å skjønne hvem som står bak et anonymt sitat.

– Det er nok litt vanligere i forbindelse med bakgrunnssamtaler, hvor man har vært enige om at «denne opplysningen bør tilfalle pressen», da kan man ofte skjønne det. Når det kommer til lekkasjer så kan man tenke sitt, men det er veldig vanskelig å vite sikkert.

Fremgangsmåte: 

Tallene Medier24 opererer med i denne saken er hentet fra Retriever, der vi har utført følgende søk for hvert parti:

"Kilde* i [partinavn]" OR "Kilde* i [forkortelse på partinavn]" OR "Kjelde* i [Nynorsk partinavn]" OR "Kjelde* i [forkortelse på partinavn]"

For eksempel gjorde vi følgende søk på Miljøpartiet de Grønne:

"Kilde* i Miljøpartiet de Grønne" OR "Kilde* i MDG" OR "Kjelde* i Miljøpartiet dei Grøne" OR "Kjelde* i MDG"

Når man skriver "kilde*" trunkerer man ordet "kilde", som vil si at man får treff på alle ord som starter med "kilde". Dette gjør at man også får treff på artikler som inneholder "kilder i Miljøpartiet de Grønne".

"OR" mellom de forskjellige utdragene søkene gjør at vi får treff på alle de fire søkene til sammen. 

Å trunkere søket åpner imidlertid for en svakhet. For eksempel fikk vi opp en sak med setningen "(miljøstasjoner i grønt, ingen kildesortering i rødt)" da vi søkte opp Rødt, en artikkel som åpenbart ikke er relevant for denne saken. 

For å unngå for mange tilfeller av at den samme saken – eller flere varianter av samme sak – dukket opp flere ganger, fjernet vi treff fra papiraviser og fra NTB.

Søkene ble utført 11. november.

Tallene vi har presentert må derfor ikke tolkes som absolutte sannheter, men gir en indikasjon på hvilke partier som oftest omtales i saker med anonyme kilder.