- Båtflyktningene kommer fortsatt. Det kan komme fem båter på en natt - eller det kan komme 30 båter, som det gjorde uka før jeg kom hit.
- Og her på stranda er det bare frivillige som hjelper. Både tilreisende, og mange lokale grekere, forteller Annette Groth på telefon til Medier24, fra en strand på øya Chios, bare et steinkast fra Tyrkia på den andre siden.
Det er søndag og snart en uke siden hun dro ned. På denne tiden har hun gjort seg mange refleksjoner.
For situasjonen er ikke noe bedre enn den var for noen måneder siden. Det kommer ikke færre flyktninger. Men «trykket» i samfunnet er ikke det samme lenger.
http://drapenihavet.no/nb/Kameraene har forlatt. Det samme har de store troppene fra hjelpeorganisasjonene, mener Groth:
- Det kan selvfølgelig handle om kapasitet. Men hjelpen kommer dit hvor mediene er. Og nå er det knapt medier igjen her. Man blir vel bare vant til at det kommer sånne båter, at folk drukner og har det helt jævlig. Jeg ser ingen annen forklaring, sier hun.
...men noen medier besøker fortsatt Hellas. Britiske Channel4 publiserte denne videoen tidligere i uka:
Refugee crisis continuesDespite colder temperatures and rough seas, refugees and migrants are still taking huge risks to reach the safety and security of Europe.Here, children and their parents have to clamber over rocks to reach safety after their journey.
Det er nå fem måneder siden den erfarne NRK-profilen Annette Groth tok sluttpakke fra rikskringkastingen. Siden har hun gjort frilansoppdrag, vært reiseleder og tenkt på hva hun skal gjøre framover.
Det ble noe helt annet enn jobb, med det første i hvert fall. Nå har hun altså reist til Hellas for å være frivillig, gjennom organisasjonen «Dråpen i havet».
- Det var ganske spontant at jeg bestemte jeg for å gjøre dette, forteller Groth.
- Jeg satt her i romjula og følte et behov for å gjøre noe viktig, gjøre en innsats. Så hadde jeg lest om Dråpen i havet, tok kontakt og meldte meg som frivillig. Det var veldig ubyråkratisk, sier Groth.
Mange bruker ferie og friperioder til å reise ned og bidra, men det er alt annet enn feriestemning.
Og det er på natta det viktigste arbeidet foregår.
- Vi sover når det er tid, forteller Groth.
Tar i mot og dekker de viktigste behovene
Den store kontigenten av frivillige er på mange måter «førstelinjetjeneste» overfor flyktningebåtene som kommer fra den tyrkiske landsbyen Cesme, ikke langt fra feriebyen Izmir.
- Vi patruljerer strendene, og samarbeider med andre frivillige grupper og lokale. Så fort man hører om en båt, blir det meldt fra - og så drar vi dit med tørre klær, vann, litt mat og juice.
- Mange av dem som kommer er ganske våte, og de kommer med noen forferdelige båter med finérplatebunn og litt oppblåst plast rundt. Det er som små lekebåter med mini-motorer, som bare glir gjennom vannet. Mange av båtene går rett og slett i stykker når de treffer land, forteller Groth.
Eller som Groth beskrev det på sin egen Facebook-profil denne uka:
Ikke på gullstol, men i drittbåter, som kan synke når som helst, kommer de til EU. Det vil si til de greske øyer. Med dyrekjøpte redningsvester fylt med sitteunderlag og ikke egnet til å bære et menneske i vannet. Her til Chios kom det minst fem båter i natt. Og mange i går natt og natten før. En haug med frivillige - lokale og fra en rekke land - er ute hele natten og ser etter dem. Hjelper dem i land, og gir dem tørre klær,mat og drikke og loser dem til registreringsmottaket. Det er meningsfylt frivillig arbeid - jeg er glad for at jeg er her.
Men kan ikke la være å tenke på hva som skjer med dem nå. De fleste tar båten herfra til Athen, men hva så?
I natt traff vi lille Talbha fra Afghanistan - en jente på noen få måneder i pappas armer. Hvor skal hun ende?
Oppgaven er å hjelpe alle
Når Medier24 snakker med Groth søndag formiddag, går hun og en gruppe frivillige rundt på stranda og rydder opp.
Det har ikke kommet båter i natt, fordi været ikke har vært det beste. Da får man tid til å rydde opp falske redningsvester, søppel, båtrester, og mer.
Og tid til å reflektere. Groth understreker at man gjør en ren humanitær jobb, uten å stille spørsmål.
- Vi hjelper de som kommer og som har behov for umiddelbar bistand. Hvorfor står dere der og hjelper dem i land, spør folk. Vel: De ville ha kommet likevel. De vil til Europa. Og da kan vi velge å hjelpe dem i land, eller å ikke gjøre det, mener Groth.
- Hvem er det som kommer?
- Det er syrere, mange syriske familier. Det er afghanere, irakere, iranere og andre. Og så sies det at mange sier at de er syrere, i frykt for å ikke få reise videre.
- Men det er ikke så mange av dem som kan snakke når de kommer; de er kalde, utmattede og våte. Det viktigste er å ta i mot dem. Vår jobb er ikke å stille spørsmål, mener Groth.
Rasende for flytevestene
Men noen spørsmål stiller hun seg selv etterpå, noe sinne blir det, overfor dem som profiterer på flyktningestrømmen:
- Jeg blir rasende når jeg går rundt her og plukker opp disse falske, ekle flytevestene. Nesten alle er merket Yamaha, man kan lure på hva de synes om dette.
- Og så blir man jo forbannet på de som tjener en haug med penger på dette. Disse menneskene har betalt masse penger for å komme hit, sier Groth.
Når de frivillige har gjort sitt, møter flyktningene det greske mottaksapparatet. Da kommer spørsmålene og saksbehandlingen. Ifølge Groth vurderer greske myndigheter nå flere endringer i denne prosessen:
Det ene er å spørre flyktningene om deres planlagte endedestinasjon. Det andre er at myndighetene nå vurderer å dele dem i flyktninger og immigranter, og å etablere nye mottak for sistnevnte gruppe.
De fleste planlegger å reise til Athen, og videre inn i Europa. Men det blir også stadig vanskeligere.
- Når vi ser disse menneskene komme i land, lurer vi ofte på hvor det skal bli av dem og hva som skjer. Grensene videre i Europa blir stadig mer lukkede. Den eneste trøsten får være at hvis de blir sendt tilbake, blir det ikke i disse forferdelige båtene, sier Groth.
- Hva tenker du om debatten rundt hvor mange vi kan eller ikke kan hjelpe?
- Den hjemlige debatten har jeg ikke lyst til å si så mye om. Det er klart; det er noen som vil forsøke å misbruke asylinstituttet. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. Men for meg handler dette om å hjelpe mennesker i nød der de er, og det er her og nå, sier Groth.
Blir i to uker til - og reiser kanskje flere ganger
Norske frivillige i regi av Dråpen i havet blir som oftest i én eller to uker. Groth tenker å bli tre i denne omgang.
- Og jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å dra ned igjen. Dette oppleves som meningsfylt, sier hun.
- Når du ser båtene komme i land, ser du folk som er redde og som er vant til å være det. Det handler om å få dem til å føle seg trygge, at de føler at vi ikke er fiender. Eller noen som skal ha penger av dem, fortsetter hun.
Statistikken får et ansikt, forteller Groth. Hun har reist verden rundt som journalist - og sett mye. Til forskjell fra den rollen kan hun nå gjøre noe - og ikke bare observere og fortelle om det hun ser.
- Den journalistiske jobben er selvsagt også veldig viktig, selv om man kan føle seg hjelpesløs noen ganger, legger hun til.
Akkurat nå er det ifølge Annette Groth nesten ingen som observerer hva som skjer på de greske strendene.
For å bidra til å endre det, kommer det kanskje noe journalistisk ut av hennes reise også:
- Jeg tar litt opptak, skriver litt og noterer ned. Så får vi se om det blir noe ut av det. Men det er ikke så mye tid til overs her.
