Koronapandemien rammer fotojournalistikken: – Bildene lider

VG leide bobiler for å komme seg rundt, BT tok bilder gjennom vinduer og NRK stoppet prosjekt for å ikke risikere å spre smitte.

Hva skjer med fotojournalistikken under koronakrisen?

– På ene siden må vi holde mer avstand og begrense tid innendørs hos folk. Det krever mer av fotografene å holde seg friske. På den andre siden oppleves det som viktigere enn noensinne å komme seg ut til folk. 

Det sier Annemor Larsen, avdelingsleder for foto i VG til Medier24. 

– Bildene lider 

Torsdag 12. mars gikk statsminister Erna Solberg på talerstolen og stengte ned Norge for å forsøke å stoppe spredningen av det fryktede koronaviruset i Norge.

Det fikk naturligvis konsekvenser for absolutt alt og alle her i landet, men hvilke konsekvenser fikk det for norske fotografer?

Hva skjedde med bildene som ble tatt i tiden etterpå når det ble innført avstandsregler, munnbindet kom på og folk kanskje ble mer fremmed for hverandre?

Medier24 har snakket med en rekke fotografer for å få høre deres erfaringer. Og de er alle enige om at pandemien har endret bildene som blir tatt.

På godt og på vondt.

– Vi er vant til å kunne sitte med folk i timesvis og henge på de i mange timer. Det kan vi ikke lenger. Bildene lider av det, for vi mister noe av den kontakten man får når man er mer fri, sier bildesjef i VG, Espen Rasmussen, til Medier24.

De fleste redaksjoner har innført relativt likelydende regler for hvor lenge en har lov å være inne hos kilder som skal fotograferes. Det går utover bildene. 

Det er blant annet innført krav om å være maksimum 15 minutter inne hos kilder som skal intervjues og fotograferes.

Dermed blir det vanskeligere å få til den klassiske reportasjejournalistikken der en følger med folk på det som skjer og det blir mindre bilder innendørs og tilsvarende mange utendørs. 

– Det man nå gjør er at man planlegger mer og må ha tydeligere ideer for hva en vil fotografere i forkant, sier han.

Kreativitet på nye måter

Rasmussen forteller om en jobb han var på for VG Sporten på Kongsvinger nylig. Da reiste de hjem til intervjuobjektet og så rett ut for å ta bilder, for der kunne de ta seg tid.

–  Når vi gikk inn på gutterommet fotograferte jeg fort de tingene jeg håpet han gjorde, forteller Rasmussen.  

Dette krever en annen type kreativitet innenfor smalere rammer for fotografene og de blir tvunget til å tenke annerledes.

Rasmussen peker på at koronapandemien også går utover kreativiteten når en sitter på hjemmekontor og ikke får møte kollegaer og diskutere bildene de tar. 

Samtidig har pandemien tvunget de til å tenke på en annen måte.

– Pandemien har tvunget oss til å jobbe mer selvstendig. Ansvaret ligger mer på fotografen nå enn før, siden vi ikke alltid kan reise i team med journalisten, sier han.

Rasmussens sjef, Annemor Larsen, sier hun er fornøyd med det som fotografene hennes har levert de siste månedene, til tross for restriksjonene som de er blitt pålagt.

Noe VG gjorde da landet stengte ned, og det var nesten umulig å komme seg rundt, var å leie tre bobiler for å komme seg ut og møte folk.

– Det tar lengre tid å komme inn på folk

– Fotografene har vært usannsynlig flinke. Vi har hatt bobilreportasjer gjennom hele sommeren og truffet folk i alle kroker og kriker i landet. Jeg er kjempefornøyd, men det er klart det blir deilig når dette er over, sier hun.

I Klassekampen sier fotosjef Anniken Mohr at det er synlig i fotojournalistikken at de ikke kommer så tett på folk som de skulle ønsket.

– I stedet for å dra hjem til folk så møter vi de ute, da er det en del reportasjeelementer som forsvinner, sier hun. 

Mohr peker og på det faktum at bruk av munnbind er noe nordmenn ikke er vant med enda, og når fotografer og journalister har det på så kan det gjøre tillitsbyggingen til de som det skal tas bilder av vanskeligere. 

– Det tar lengre tid å komme inn på folk, men vi har klart det på tross av det, mener hun. 

– Nå er det vanskelig

Brian Cliff Olguin er frilansfotograf som vant årets bilde i 2018 og er kjent for å ta bilder der en kommer tett på folk. Han er fortvilet over situasjonen for fotografer nå.  

– Nå er det vanskelig, mildt sagt, sier han til Medier24. 

Han forteller om avtaler som faller, at fotografer ikke får komme hjem til folk og på det viset får komme tett på kildene og få formidlet hverdager som andre kan kjenner seg igjen i. 

– Fotografi er et utrolig sterkt språk. På sitt beste er det raskere enn tekst og vekker følelser og empati for dem som fotograferes. Det er synd at vi ikke får utnyttet denne delen av språket vårt til å dokumentere samtiden vår, sier han.

Olguin mener tall, rapporter og statistikker hadde gjort seg bedre med bilder som dokumenterer.

Han er også kritisk til at fotografer ikke får komme inn og fotografere syke, pårørende og ikke minst helsepersonellet som kjemper mot koronaen.

– Hvordan er det å ha korona? Det går vi glipp av. Vi har sett lite fra Norge om hva som foregår med de syke, det får jeg ikke noe følelse for, sier han og mener det bør komme en debatt om det i ettertid av koronaen.

Cicilie S. Andersen i NRK sier hun føler seg ekstremt privilegert som fotograf som får lov til å gå på jobb, og at hun er nødt til å møte folk for å få gjort jobben sin.

Men i likhet med Olguin savner hun å få komme bak kulissene på helseinstitusjonene. 

– En ting jeg tenker mye på, og som jeg kanskje har reagert litt på, er at det er vanskelig å dokumentere de største tingene som skjer, for de skjer bak smittefrakk og besøksstengte avdelinger, sier hun.

Anså seg selv som sikkerhetsrisiko 

– Det er mange historier som formes som ligger bak låste dører. Det er åpenbart at det har vært åpnere i andre land og dokumentasjonsverdien fra disse avdelingene har vært høy. I Norge har det knapt nok vært bilder fra disse avdelingene, peker hun på.

Siden starten av 2020 har Andersen, sammen med Maria Knoph Vigsnæs, jobbet med et prosjekt for NRK der de fulgt en rekke beboere på en skjermet demensavdeling på Silurveien sykehjem - der alle dørene er låste.

Men da korona ble et større tema i Norge bestemte de seg for å legge feltarbeidet på pause i flere måneder, siden de konkluderte med at de var en sikkerhetsrisiko. Og da de tok det opp igjen i august måtte de ta en rekke forholdsregler. 

– Vi måtte isolere oss i et annet bygg på Marienlyst og vi hadde et begrenset liv på privaten for å få gjennomført prosjektet, forteller hun. 

I Bergen har fotograf Fred Ivar Klementsen i Bergens Tidende måttet ta mange bilder han ikke er så glad i det siste halve året.

– Jeg har akkurat gått gjennom alle bildene fra den siste måneden og der ser vi veldig godt at mange av bildene er av den typen som vi ikke er så glad i å ta, sier han.

Det han viser til er halvportretter og kildebilder. Årsaken til det er ofte at store firmaer og institusjoner ikke vil slippe pressen inn for å unngå smitte. Men også fordi journalister og fotografer som reiser mye rundt kan ta med seg smitte inn til noen - om en ikke er forsiktig.

– Da må vi være forsiktige om vi skal besøke folk som er i risikogruppen. Da ender det med at jeg står ute og tar bilder inn for å være sikker, sier han. 

Har knapt sett kollegene siden mars

Fotoavdelingen i avisen hans har bare vært samlet noen få ganger siden pandemien kom til landet, alt for å unngå smitte.

– En fotograf i karantene får ikke gjort noe, derfor har vi bare møttes som avdeling tre-fire ganger siden mars, sier Vegar Valde, som er fotosjef i BT.  

Paul Sigve Amundsen jobber som frilansfotograf og er som de fleste andre fotografene Medier24 har snakket med tydelig på at en ikke kommer tett nok på folk nå i krisen. 

 – Det kan være at mye av dokumentasjonen det siste halvåret har blitt mer distansert, mindre intim og tett på. Det er vanskelig å si det før det har gått en stund. Men en har kanskje mistet litt av hjemmesfæren, at vi ikke er så tett på som en skulle ønske i folks hverdagsliv, sier han. 

Amundsen peker på at det med tilgang og å komme tett på har gått i bølgedaler, i takt med smitten i samfunnet.

– Det har blitt mer uteopptak, og i mars var det en del vindusseanser og sånt. Det har det blitt litt mindre av i det siste, sier han.

Amundsen sier at det største tapet for dokumentasjonen av koronakrisen er at en ikke har kommet seg inn i helseinstitusjonene.

– Det er en pandemi som en må dokumentere. Da må en dokumentere alt som skjer, og kanskje det viktigste som har skjedd har skjedd på institusjonene. Dessverre har en ikke klart å dekke den siden så godt som vi skulle ønsket og det blir et hull i dokumentasjonen av krisen, rett og slett, slutter han.