I etterkant av PFUs novembermøte har Norsk Redaktørforening reist debatt om hvordan mediene kan omtale selvmord. NRs generalsekretær Arne Jensen og ass. generalsekretær Reidun Kjelling Nybø spør i et leserinnlegg om PFUs konklusjon mot Oppland Arbeiderblad vil kunne påvirke hvor åpne mediene kan være når det gjelder omtale av selvmord i den løpende nyhetsdekningen.
Pressens faglige utvalg hilser debatt om utvalgets arbeid velkommen. Det er en styrke for presseetikken at redaktører, journalister og presseorganisasjoner engasjerer seg i vanskelige etiske spørsmål. Etikken har sjelden ett eneste fasitsvar, men blir ivaretatt gjennom løpende diskusjon, og ved at ulike synspunkter får brynt seg.
NR spør om deres egen veileder om selvmord, som ble presentert for ett år siden, må revideres. PFU vil påpeke at uttalelsen om Oppland Arbeiderblad slår eksplisitt fast at vurderingen gjelder i dette konkrete tilfellet, på det gitte tidspunktet. Det er tidsaspektet, med publisering på et svært tidlig tidspunkt, før flere i familien var varslet, som PFU reagerer på, og som gjør at utvalget mener hensynet til de pårørende veier tyngre enn informasjonsbehovet i denne konkrete saken. Det er ingen «blankofullmakt» til pårørende på generelt grunnlag. OA felles heller ikke på det såkalte «selvmordspunktet» 4.9, men på 4.6 om å vise hensyn til mennesker i sorg, uavhengig av dødsårsak.
Jensen og Nybø griper fatt i ting som er blitt sagt under diskusjonen, og hevder at synspunkter som kom der, var egnet til å skape misforståelser. Det er to ting å si til dette.
For det første er det selve uttalelsen som blir stående etter PFUs møte, og som skaper eventuell presedens for framtidige behandlinger. Det er uttalelsen som er søkbar i PFU- databasen, og som er den man kan trekke veksler på i ettertid, ikke debatten.
For det andre har åpningen av PFUs møter, og streamingen som går ut til publikum, gjort at alle får innsikt i diskusjonene som før pågikk i lukkede rom. Det er et selvstendig poeng for PFU at vi ønsker at møtene våre skal være et sted der reelle diskusjoner og drøftelser kan finne sted. Etikken blir best ivaretatt gjennom diskusjon og drøftelse. Det er en styrke for det etiske arbeidet at medlemmene ikke kommer til møtene med ferdigskrevne konklusjoner og fastlåste posisjoner, men kan legge fram tro og tvil. Kanskje vil man teste ut et argument mot andre, og kanskje endrer man synspunkt underveis. Fra historien vet vi også at en djevelens advokat er med på å kvalitetssikre en beslutning. Nye medlemmer i PFU uttrykker positiv overraskelse over at debatten i PFU er så åpen og fordomsfri. Det er lov å komme inn i møtet med tvil. Dette er en kvalitet PFU vil hegne om.
Men dette gjør at det under saksbehandlingen kan komme tanker og synspunkter som ikke er hundre prosent ferdigtygd, eller som er en blåkopi av hva NR ville sagt i en veileder. Det normative, og «fasiten», kommer til slutt, i selve uttalelsen, når alle har fått sagt sitt, og når ulike hensyn er veid opp mot hverandre, og perspektiver har blitt brynt mot hverandre. Hvis medlemmer i PFU ikke kan «snakke fritt» av fare for å bli tatt til inntekt for feil syn av dem som bivåner møtene, har PFU tapt en viktig verdi.
Debatten i PFUs møter, som vi mener det er positivt at offentligheten har innsyn i, skiller seg kanskje litt fra andre offentlige debatter ved at posisjonene ikke er fastlåst, og at det ikke er noe nederlag å endre synspunkt underveis. PFU er et lyttende utvalg, og jobber også for konsensus. Vi mener dette har en selvstendig verdi, og at det sikrer kvaliteten i det etiske arbeidet.
