Anne Helene Torp er død, 70 år gammel

For oss som fikk komme nær henne, var hun en raus og klok venn. Samfunnsengasjert, tungeskarp og med en mild ironi og varm humor.

Hun bestemte seg tidlig for å bli journalist. Dét skal leserne være glade for. For Anne var en skarp observatør og dyktig formidler av mennesker og steder hun oppsøkte. I over 40 år kjempet hun med ordene, noen ganger måtte hun ta lange røykepauser utenfor bygget til Stavanger Aftenblad, som om hun der kunne finne inspirasjon til å fullføre en historie. Så gikk hun tilbake til tastaturet.

Å skrive kan være både en glede og en kamp. Anne behersket begge deler.

Hun ble journalist i en tid der godt språk var viktigere enn noe annet. Hun skrev levende og nært, alltid med en dyp respekt for enkeltmennesket.

For hun sluntret ikke unna forpliktelsen hun hadde til leserne. Derfor var hun arbeidsom, ordentlig og selvstendig.

Hun levde alene i nesten tre tiår, og ville klare alle oppgaver selv. Derfor hadde hun – da slutten nærmet seg – også vanskelig for å be andre om hjelp. Hun mislikte å være avhengig av andre.

I mange år var hun reiselivsjournalist. Med sin nysgjerrighet og utferdstrang oppsøkte hun mange steder: små, døsige spanske landsbyer, to ganger var hun på Maldivene, ofte dro hun til skisportsteder.

Både hun og livskjæresten Jan Fredrik Kvinnsland, som døde så brått for snart 30 år siden, var nære venner av mange av Norges beste alpinister. Derfor måtte ingen forstyrre henne da hun satte seg foran fjernsynet for å se sine helter suse ned mot nye gullmedaljer.

Hytta i Valdres var hennes ferieparadis. Dit dro hun så ofte hun kunne. Og døren sto åpen for alle som ville komme. For Anne var et gjestfritt menneske. Sosial, men også den som kunne gi beskjed om hun følte noen tråkket sin egoisme for nær hennes privat sfære.

Jobben ga tilværelsen mening og mellommenneskelig kontakt. I mange år engasjerte hun seg i tillitsarbeid, slik kunne hun være noe for andre.

Under en av de mange nedbemanningsrundene som rammet mediebransjen, tvilte hun seg til å slutte, for at unge kolleger skulle slippe å bli sagt opp. Hun fryktet hvordan dagene ville bli uten skrivingen og kollegene. Tilværelsen ble litt gråere, litt mer ensommere, uten den sosiale gleden og påfyllet som arbeidsfellesskapet skapte.

Solidaritet var ikke et festord for henne, men noe hun satte som en av de høyeste menneskelige verdier.

Anne var reiseglad. Hun likte å pakke en koffert, sette seg på et fly til et ukjent sted, der hun kunne møte fremmede mennesker. Med sin liketil væremåte brukte hun ikke lang tid på å skape fine menneskemøter.

Barna som Jan Fredrik hadde fra et tidligere ekteskap, Henriette og Jacob, samt deres barn, ble de viktigste i hennes liv. De fikk et nært og tillitsfullt forhold, og Anne understreket flere ganger hvor rike de gjorde hennes liv. Og i den dype erkjennelsen lå også en innrømmelse av at livet uten dem ville vært fattigere, kaldere.

Hun var en selvsagt gjest i alle familiesammenkomster, og hun tok engasjert del også i de minstes aktiviteter.

Hun fikk kreft for et par år siden. Selv om sykdommen påtvang henne følelsesmessige svingninger, noe som gjerne kom til uttrykk i åpne, litt såre samtaler når nettene var som dypest og kaldest, klarte hun å holde selvmedlidenhet borte. For som hun selv understreket da hun fikk diagnosen:

«Nå er det min tur. Og hvorfor ikke meg?»

Hun innså at livet kan være brutalt, nådeløst. Sykdom kan ramme oss alle.

Varm omtanke går først og fremst til hennes nærmeste som har mistet en trygg og støttende omsorgsperson. Men også vi som fikk være nær henne, som venner og kolleger i et langt journalistliv, fylles ved hennes bortgang av tristhet.

Men også en dyp takknemlighet for at vi fikk ha henne som en medreisende i våre liv.