- Journalistiske bilder er ikke bare for den neste dagen eller dagen derpå. Og jeg mener ikke at avisene skal være fulle av døde mennesker. Vi skal være redd for å trykke bilder av dem. Men vi bør ikke være så redde at vi ikke tar bildene. Vi må se virkeligheten i øynene.
Det sa journalistikkforsker Anne Hege Simonsen på fredagens fagdag under Dok-festivalen i Fredrikstad.
Gjennomgående tema for dagen, i regi av fotojournalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus:
Er norske medier for feige til å publisere støtende bilder?
Gjennom flere foredrag, presentasjoner, intervjuer og debatt ble temaet belyst.
En av de klareste røstene var Politikens fotosjef, Thomas Borberg.
Han er klar på at norske medier manglet noe etter 22. juli:
- Jeg var hard mot norske fotografer. Det manglet noe i bildene, for å fortelle det som fant sted, sa Borberg i debatten.
- Vi skal fortelle hele historien. Da må vi fortelle det som egentlig skjedde. Hva ville skjedd uten Niclas Hammarströms bilder? Da ville vi ikke hatt bildene av det som faktisk skjedde på Utøya, mente han.
Kom tidlig ut i båt
Anne Hege Simonsen snakket i sin presentasjon om hvordan norske journalister - lik resten av samfunnet - manglet beredskap på en slik dag.
- Fotografene var ikke feige 22. juli. Men mangelen på bilder sier noe om den journalistiske beredskapen. Slik de andre feltene i samfunnet er kritisert for manglende planlegging, gjelder det også journalistikken, mente Simonsen.
En av dem som var til stede, var den svenske fotografen Niclas Hammarström. Hans bilder fra Utøya ble prisbelønte i verden, og hudflettet fra norsk presse.
På Dok-festivalen fredag fortalte Hammarström, gjennom et videointervju, hvordan han jobbet 22. juli.
Et svensk team hadde satt seg på flyet mot Norge umiddelbart etter eksplosjonen i Oslo sentrum. Da de landet på Gardermoen, kom varslingene om Utøya.
Noen av svenskene dro dermed rett dit. Slik kom de på mange måter fram raskere enn norske journalister som ble stående i kø fra Oslo. Og fikk lånt en båt, slik at de kom i nærheten av øya og kunne ta de unike bildene.
- Jeg hadde gjort det samme igjen, sa Hammarström til festivalen.
Men han understreket også:
- Det var en av de tøffeste jobbene jeg har vært på. Og jeg forsøkte å ikke vise ansikter på bildene. Det ble mange vonde bilder, og det var mange som var så vonde at jeg ikke kunne vise dem.
- Men bildene skulle vise hva som faktisk hadde skjedd. Hvordan alle ble skutt og drept på øya. Og dette er de minst «grisete bildene», sa Hammarström om serien.
For ordens skyld: Medier24 publiserer ikke bildene i denne sammenheng. Fordi vi ikke har rettigheter til dem, og fordi vi ikke skal gjøre selve publiseringen av dem til et poeng i omtalen av debatten rundt bildene.
«Vil ikke gjemme bort»
Fagdagen løftet også blikket. Til bilder som vi i Norge kanskje ikke nøler med å publisere. Fordi hendelsene og personene er så langt borte.
Som det kjente bildet fra klesfabrikken i Bangladesh, av to døde mennesker som holder rundt hverandre.
I Fredrikstad fortalte fotograf og aktivist Taslima Akthar om jobben hun gjorde da fabrikkbygningen på åtte etasjer raste sammen for noen år siden.
Og dermed ble nok et tragisk kapittel til et tema hun allerede holdt på å dokumentere; vilkårene til arbeidere og særlig kvinner i Bangladesh.
- Det ble en ny hendelse for meg. Noen sa til meg: Jeg burde ikke laste opp slike bilder. Jeg var ikke enig. Slike bilder må fortelles. Jeg vil ikke gjemme det bort når arbeidere blir drept, dette burde jeg gjøre, sa Akthar.
- 1134 liv gikk tapt. Og de må ikke bli bare et nummer, sa hun videre.
Historien om Dhaka-bygningen er også blitt til en bok, og Akthar håper hendelsene har ført til mer oppmerksomhet og en holdningsendring rundt arbeidsvilkår for tekstilarbeiderne.
Hvor langt unna?
Fra Bangladesh kom også bloggeren, fotografen og aktivisten Shahidul Alam.
Han la også vekt på at pressen ikke måtte la være å ta bilder. Vi må ikke bli så forsiktige at vi ikke gjør jobben vår:
- Du må være der hvor det er varmt. Selvsagt ikke så nært at det blir farlig, og denne linjen er viktig og vanskelig. Men trekker du deg for langt tilbake, gjør du ikke en god jobb. Som er å dokumentere det som skjer, sa Alam.
Et gjennomgående tema for dagen ble spørsmålet om hvorvidt og hvorfor det er greit med støtende bilder fra internasjonale hendelser, men ikke her hjemme.
- Svarte mennesker blir ikke behandlet på samme måte som hvite mennesker. Da trykker vi bilder av dem uten problemer, hevdet Alam.
Eller som Politikens Thomas Borberg spurte i den avsluttende debatten:
- Hvor langt unna må vi være for at det er greit å vise bilder av krig og død? Hva hvis det skjer i Tyskland, er det greit?
Skal ta bildene, men...
I debatten kom også norske pressefolk til panelet. Og fikk svare på de vanskelige spørsmålene. Som kom slik fra Shahidul Alam:
- VI plasserer oss selv i rollen som dommer. Det skal vi ikke gjøre. Bildene må tas. Og så må vi ikke frata folk muligheten til å vite og vurdere hva som faktisk skjer, sa han.
Men den jobben skal vi gjøre, mente Aftenpostens nyhetsredaktør Håkon Borud:
- Alle kan publisere i dag, men det er bare vi som kan publisere med kvalitet og kredibilitet. Det er forskjell på medier og sosiale medier.
- Og vi har av historiske årsaker vært mer tilbøyelig til å trykke bilder fra steder langt unna, la han til.
Den begrunnelsen eksisterer fortsatt, mener Borud.
Selv om den utfordres av at bilder i dag spres over hele verden på nett, og at folk i flukt og krig også har slektninger i vår del av verden.
- Tid er fortsatt et viktig element her, og det samme er geografi og nærhet. Det er også noe annet om noen har hele familien sin i Norge, enn et barn som har en onkel som har flyktet til Norge, mente presseforbundets generalsekretær Kjersti Løken Stavrum.
Litt «selvkritikk» ble det dog også i debatten. Ja, bildene skulle vært tatt den dagen. Og vi forsøkte, sa VGs Marius Tetlie:
- Jeg er enig i at vi skulle vært der og tatt de bildene, og så tar vi diskusjonen om publisering deretter. Våre journalister forsøkte å komme ut for å ta de samme bildene, men vi kom oss rett og slett ikke dit.
Målet bør heller være å trykke de sterkeste bildene hele tida, understreket Politikens fotosjef Thomas Borberg:
- Man skal ikke gjøre det hele tida. Da blir det for tabloid, og det mister effekten. Men vi bør gjøre det når det er snakk om alvorlige hendelser.
Fotofestivalen DOK15 har pågått hele uka i Fredrikstad, og fortsetter gjennom helga.
