Når journalistene ringer Anne B. Ragde, skyter hun fra hofta. Det går ofte galt

(TRONDHEIM): Vi rekker knapt å sette oss ned sammen med forfatter Anne B. Ragde før ordstrømmen flommer. 

Spørsmål, anekdoter og den hjertelige latteren. Så vi spør like godt med en gang:

– Du som er så munnrapp. Har du vanligvis kontroll på hva du har sagt? Vet du om du blir sitert riktig?

– Hvis det er kjempeviktige ting ber jeg om sitatsjekk, forklarer hun.

Men siden hun er nettopp Anne B. Ragde glir hun ubesværet og entusiastisk over i en liten reprimande om problematiske kveldstelefoner fra ulike redaksjoner.

De har gjort at hun har havnet på dypt vann flere ganger, avslører hun.

– De utgir seg for å være enqueter. Og så, hvis jeg er litt skarp i kanten, så blir det plutselig jeg som har tatt kontakt med dem, og så står det «Ragde raser», proklamerer hun oppgitt.

Det har plutselig blitt mitt. Det kan jeg bli temmelig fed up av. Da har jeg hele kjøret dagen etter, med Dagsnytt 18, Her og nå, nærradioen og kanskje Ukeslutt hvis det drar ut, som vil utdype dette. Jeg har blitt mer og mer forsiktig med å uttale meg, hevder hun, før hun kommer med tenkt eksempel.

– De ringer gjerne seint på kvelden, og spør for eksempel om Norge skal søke om VM på ski. «Nei, det synes jeg er helt for jævlig så lenge de på sykehjem har matbudsjett på 28 kroner døgnet», kan jeg svare da. Da står det neste dag at jeg «går hardt ut» og «Raser mot ski-VM». Og så begynner de å ringe. Jeg har ikke tid til det der! Og da har jo ikke jeg tenkt så mye på ski-VM før det der kom.

– Det trenger ikke være en veldig velfundert mening i utgangspunktet?

– Det kommer fra magen. Men jeg mener jo det jeg sier. Der og da. Men jeg orker ikke mene det i en ti punkts argumentrekke på radio neste dag.

– For da kan det jo også være at du finner ut at du mener noe annet?

– Det kan det. Det var jo faktisk ganske lænt med ski-VM i 1997! Hahaha!

– God presseskikk er jo at den som blir intervjuet skal vite hva de er med på?

– De er flinke til det, altså. Men de sier alltid «Vi har en ringerunde». Men så er det jeg som mener høyest og sterkest, da vet du. Og da blir det plutselig til at det ser ut som det er jeg som har ringt til dem. Det blir jeg veldig sliten og lei av. For da kommer det der med at jeg er PR-kåt. Jeg har bare svart på telefon, for faen!

– Politisk korrekt? Up my ass!

Hun hisser seg opp over konsekvensene det får for henne når det baller på seg, sier hun. Ergrer seg over at det går utover arbeidet hennes. Påpeker at folk er fryktelig feige.

Avbrytes et øyeblikk av at en mann kommer innom bordet hennes og henter en pistol hun har liggende i en plastpose på bordet. En kort prat, det viser seg å være en luftpistol, før mannen forsvinner igjen.

– Du sa at folk er feige?

– De er feige, ja. Du ser det jo i «Ordet fritt» også. Når pårørende som har fått grusom behandling på et sykehjem – tror du de skriver navnet på sykehjemmet, da? Nei. Jeg skrev navnet på Furuset sykehjem i en roman, jeg! Og fikk høre at de som jobbet der lå våkne om natta. «Jaha», sa jeg. «Jeg lå våken hver eneste natt da mamma ble plassert der de siste tre ukene hun levde!» Ta en sovetablett, da. Slutt å syt! Jeg orker ikke sånn dilling! Folk er så redde for å tråkke noen på tærne. Men det skal være så politisk korrekt. Up my ass! Jeg blir så klar av det!

– Er det ting du har bedt om at ikke skal komme på trykk selv?

– Ja, hvis jeg har brukt ting som er eksempler, som handler om andre enn meg selv. Jeg henger ikke ut andre enn meg selv.

– Hva med egne meninger og holdninger?

– Det kan jeg ikke komme på, nei, sier hun, og kommer på en gang for ikke lenge siden hun uttalte seg om noe hun ikke burde gjort.

– Du har jo noen sånne ordentlige ormehull. Jeg gikk jo ut og støttet Sylvi Listhaug da hun sa at pedofile var monstre. «Helt enig!», sa jeg. Da ble jeg kontaktet av veldig mye rart snusk, som trodde at jeg sto for alt Sylvi Listhaug mener. Da hadde jeg en periode der jeg fikk mailer, ble kontaktet av støtteaksjon for Listhaug og greier, forteller hun med store øyne.

– Da trakk jeg meg stille og rolig tilbake, ja! Og da hun la ut den der greia på nettet, som han derre syttenåringen, han rådgiveren hennes, han unge jyplingen, hadde laget, ikke sant – da trodde folk at bare fordi jeg var enig med henne i at pedofile er monster, var jeg enig i alt hun sto for! Det var en snedig opplevelse! Da skulle jeg ikke sagt det. Det ble hurlumhei. Jeg fikk blomster på døra fra folk!

– Flinke!

Anne B. Ragde går ikke av veien for å bruke media selv. Hun er blant de mest intervjuede menneskene som bor her i landet.

– Hvordan synes du vi gjør jobben vår?

– Norsk presse er flinke. Og ganske diskrete, forsikrer hun.

– Se og Hør vet jo ting om meg som de ikke skriver, og så gir jeg dem noe innimellom. Når jeg har vært veldig hot, har jeg stilt opp på enkelte ting, og så holder de kjeft om andre ting. De var desperate etter å komme i bryllupet til sønnen min, men da sa jeg nei, og det respekterte de, sier hun, og forteller om hvordan offentlige tjenestemenn og -kvinner ikke alltid utviser samme diskresjon.

– Den dagen jeg bestilte separasjonspapirer fra fylkesmannen, da jeg skulle skilles for tredje gang, da ringte de fra Se og Hør samme dag. De hadde fått elleve tips! De må ha kommet fra noen som jobber hos fylkesmannen! Det er penger vet du! Tipspenger!

Da ba hun pent om ukebladet kunne vente med å skrive om skilsmissen til mannen var bortreist noen uker senere.

– Da gjorde de det. Det er ikke Daily Mail her i landet akkurat. Og de forsidene jeg har laget selv, har jeg jo bare meg selv å takke for, ler hun høyt.

I høst kommer det ingen bok fra Anne B. Ragdes hånd. Dermed er hun mindre å se i media, hun har ingenting å markedsføre.

– Da er jeg ikke så lett å be. Da orker jeg ikke å dra på hagefesten. Fire og en halv time med å stå på ei gressplen og drikke billig hvitvin og bare bli sett «sammen med» – det orker jeg ikke når jeg ikke har bok. Men selvfølgelig – har jeg bok, gjør jeg det. For da skal jeg selge! Da vil jeg ha trynet mitt i relevante sammenhenger – flest mulig plasser. Jeg er skruppelløs på det, altså. Og blir jeg intervjuet om et eller annet, for eksempel, ja, VM på ski, så klarer jeg å flette inn den nye boka på en eller annen finurlig måte. Når boka er ute, er jeg forretningskvinne. Markedsfører.

– Da var helvete løs

Selv om norsk presse etter hennes mening er både nøyaktige og etterrettelige, har det hendt at hun brent seg. For eksempel på å levere ut bokmanus – som den gangen på 90-tallet.

– Å gud ja. Det var en journalist i Bergens Tidende. Hun jobber ikke der lenger nå. Men hun var med i kvinnegruppen Ottar, sier hun.

Ragde var mye i Bergen på den tiden, forteller hun, fordi den daværende mannen hennes jobbet på universitetet der. Derfor gjorde hun et tidlig lanseringsintervju med BT.

– Dette var i juni, og boka «En kald dag i helvete» skulle ut i august, en og en halv måned senere. Hun fikk manuset til boka, som handlet mye om seksualitet og dominering, med en og en halv måned sperrefrist. Men i intervjuet lokket hun meg utpå med spørsmålet «Er det ikke sånn at kvinner egentlig har et dypt ønske om å bli voldtatt av store sterke menn?». «Nei, jeg vet ikke, jaja, kanskje det?», svarte jeg. Og da kom det på forsiden av BT to dager etterpå, med bilde av meg i svarte Ray Bans. I tillegg hadde hun gitt manuset videre, til Kvinnegruppa Ottar, som leste det og gikk rett i strupen på meg. Da var helvete løs. Alle bjeller skulle jo ringt da spørsmålet ble stilt på den måten. «Er det ikke sånn at egentlig…». «Nei, det er dine ord», skulle jeg sagt. Men jeg syntes jo det var stas å bli intervjuet, vet du!

Over femti bøker har hun skrevet, med smått og stort. Oftest til gode anmeldelser. Av og til mindre gode.

– Du snakker av og til om at den eller den anmelderen har skjønt, eventuelt ikke skjønt, prosjektet ditt. Er det det det handler om hvis du ikke får en god anmeldelse?

– Nei, det kan jo være deler av boka jeg ikke har lyktes med i deres øyne. Men jeg blir jo ikke sur av det. Jeg leser alle anmeldelser, og er de negative, så kan jeg tenke «Det er et poeng der altså!». Sånn som boka som heter «Zona Frigida». Der var det en anmelder som skrev at de førti første sidene var unødvendige. Jeg ble jo så sur! Men nå ser jeg jo at de første 50 sidene var unødvendige! Det tar litt tid, da.

Kvaliteten på norske anmeldere er høy, mener hun. Bare så synd det blir færre av dem.

– Klassekampen har blitt knallbra. Og Morgenbladet. VG – de skal være så forbanna korte, og det er så lite som anmeldes. Adresseavisen er jo kjempebra med bokanmeldelser i Ukeadressa. Veldig fine og grundige anmeldelser, som gjerne plasserer boka i et forfatterskap. Da blir jeg glad!

– Mange redaksjoner diskuterer om det er plass for anmelderi lenger. Det er vel ikke vanskelig å gjette hva du mener om det?

– Jeg synes det er helt forferdelig hvis det kuttes. Jeg får jo informasjon gjennom avisene. Hvor skal jeg ellers få med meg hvilke bøker som kommer, hvis ikke avisene skriver om det? Jeg sitter ikke og abonnerer på leserbrev fra alle forlagene!

– Hva med de rene litteraturtidsskriftene?

– Jeg leser en del av dem, men ikke de som blir for navlebeskuende. De som snakker om «dekomposisjon» og … jeg er allergisk mot litteratur som er skrevet så introvert at jeg ikke er velkommen i teksten. Takk og farvel, altså. Det kan forfatteren lese en gang til selv. Lese høyt, på do, for seg selv, og se om det kanskje er en åpning noe sted. I den smale litteraturen er det mye bra. Men det er utrolig mye dårlig! Introverte forfattere som sitter og øser av sin forpinte sjel.

Ragdes beste skrivetips til journalister

– Nå snakker du om tekstkvalitet, og det er jo artig. Hvordan synes du vi journalister skriver?

– Bortsett fra at det er så besett mye korrekturfeil, fordi det ikke er noen som leser korrektur lenger, så er det veldig bra. Veldig fint. Jeg leser bestandig portrettintervjuer. Spesielt hvis det er folk jeg ikke har noe forhold til. Da blir jeg bestandig overrasket. Jeg leste om Sofie Elise. Hun er lesehest! Hun har lest alle de store klassikerne. Kielland og Ibsen. Hun er gal etter å lese! Det hadde jo ikke jeg visst hvis jeg ikke leste portrettintervjuet. Du kommer bak fasaden. Det synes jeg er spennende. Fordi jeg er så nysgjerrig. Og portrettintervjuene, de stiller nysgjerrigheten min, forteller hun. Og legger til:

– Når det er godt gjennomført. Når ungdommer spør meg om hvordan de skal bli forfatter, ber jeg dem begynne på journalisthøyskolen. Da lærer de skriveteknikker, og blir bevisst språket. De lærer å skrive mye, skrive på deadline, bygge opp en tekst, hva alle småordene betyr, og å skrive ortografisk riktig. Dette er viktig. Søk Journalisthøgskolen hvis du vil bli forfatter!

– Og ditt beste skrivetips til journalister?

– Du har gjerne en vegg mellom deg og teksten. Skal du skrive fortellende må du fjerne den veggen, insisterer hun. Og forklarer at hun selv ikke klarer det akkurat nå, derfor jobber hun heller ikke med noen roman. Hun har en skadet tommel, nemlig.

– Jeg har ni fingre nå. Det gjør at jeg kan skrive et møtereferat, men at jeg ikke får til å skrive på boka, fordi jeg blir så bevisst tommelen. Fingrene må bare gå, og jeg må bare være oppi teksten. Når jeg blir bevisst at jeg sitter og skriver, da får jeg ikke til å skrive noe. Det skal jeg prøve å forklare til NAV, da, ler hun. Og konstaterer:

– Men filteret må bort, altså. Du må bare være i ordene.