- ANNA B. JENSSEN, ansvarlig redaktør i Morgenbladet
De siste ukene har mange lurt på hva Morgenbladet skal være fremover, om avisen er i ferd med å bli rasert, om NHST kjøpte Morgenbladet først og fremst for å tappe avisen for folk og penger. La meg forsøke å oppklare.
Morgenbladet er et særegent avisprosjekt med en lang historie. Men heller ikke Morgenbladet kan stå imot tyngdekraften i mediebransjen. Dette er grunnen til at vi må kutte kostnader nå. Vi har valgt å gjøre det med frivillige sluttpakker. Åtte verdifulle medarbeidere har takket ja til dette tilbudet.
Det har ikke bare handlet om strategi og fremtid, det er blitt sagt og skrevet mye om meg og min lederstil. Det må jeg forholde meg til. Jeg har forsøkt å få mer innsikt i hvordan denne situasjonen kan løses, blant annet ved å bestille en arbeidsmiljøundersøkelse, og jobbe systematisk med tiltakene som der ble foreslått. Som leder må jeg ta ansvar for den situasjonen som har oppstått i Morgenbladet. Men det er også mitt ansvar å ta oss videre.
Digital «dagsavis»
Førsteutgaven av Morgenbladet i 1819 var et lite papirark brettet en gang, slik at det ble fire sider. Det var den første avisen i landet som ligner på de avisene vi ser i dag, en dagsavis.
«Fra og med første januar 2018 ble vi igjen en dagsavis – på nett. Vi har fremdeles bare en papirutgave i uken, men nå produserer vi stoff hver dag digitalt,» sa jeg i en festtale i fjor. Slik oppsto uttrykket «digital dagsavis» i Morgenbladet – i et forsøk på å sette vår digitale satsing inn i den 200 år lange historien vår. Binde fortiden sammen med nåtiden.
Det er blitt skrevet at det ble lansert en ny strategi for «digital dagsavis» i begynnelsen av september. Det stemmer ikke helt. Det store skiftet skjedde i januar 2018, da vi begynte å publisere stoff digitalt hver dag, i tillegg til ukeavisen på papir.
Begrepet «digital dagsavis» fant veien fra den nevnte festtalen og inn i et mandat til et utvalg som skulle se på noe så prosaisk som arbeidsflyten i Morgenbladet, altså hvordan vi produserer avisen og organiserer oss. For i likhet med veldig mange andre, har Morgenbladet satset digitalt, mens organisasjonen fortsatt er rigget for å lage papiravis. Vi har stadig diskusjoner om hva som skal på nett og hva som skal på papir. For å rydde opp i dette har vi sagt at fra nå av er vi digitalt først: Alt stoff skal skrives med tanke på at det også skal publiseres digitalt. Papiravisen er fortsatt våre gullbarrer i banken. Vi har jobbet i snart to år med det digitale skiftet – og fått til mye bra sammen.
Avisens eksistensgrunnlag
Det ligger heller ingen stor profilendring bak det som nå skjer. Våre journalistiske kjerneområder er idédebatt, akademia/forskning og kulturfeltet og det vil det fortsatt være. Vårt mål er å være norske akademikere og kulturfolks hovedarena – det er avisens eksistensgrunnlag. Det er i tilknytning til disse feltene våre kjernelesere har tilhørighet og det er her Morgenbladet har størst troverdighet. Derfor blir jeg dypt bekymret når jeg skjønner at mange tror den avisen de kjenner og er glad i nå skal forsvinne, eller at de verken ønsker å skrive for oss eller lese oss lengre. Enhver avis lever på lesernes nåde.
Vi har latt oss inspirere av internasjonale ukeaviser som Die Zeit og The New Yorker og deres digitale tilstedeværelse. Begge publikasjoner har utviklet et digitalt tilbud i samme ånd som papirproduktet, og lykkes med å holde på leserne. Morgenbladet må publisere digitalt gjennom uken for å holde på kildene, for å holde på debattene og for å holde på leserne. For å kunne jobbe systematisk og metodisk med våre felter. For å gjøre oss nødvendige for leserne.
Dette har vi gjort siden januar 2018. Denne økte produksjonen gjør oss i stand til å søke pressestøtte i en annen kategori enn tidligere. Men pressestøtten er sekundær. Denne omstillingen må vi igjennom uansett. Det rommet for diskusjon og refleksjon som Morgenbladet er for leserne på papir, må vi gjenskape digitalt.
Hard konkurranse
Fra 2003–2012 tredoblet Morgenbladet papiropplaget, mens det sank for de fleste andre aviser. Våre konkurrenter rigget seg digitalt, mens vi satset på papiret.
Morgenbladet har helt siden begynnelsen vært akademikernes avis, både som skribenter og lesere. Vi og de fleste andre norske mediehus vet at det er disse leserne som fremdeles kjøper aviser og som vil betale for god journalistikk, forutsatt at de får kvalitet.
Flere har rustet opp for å nå dem: Aftenposten med utenriks-, debatt- og feature-satsing. VG med sin dagsordengruppe og kommentatorer, Dagbladet med sin satsing på debatt og gravejournalistikk. Nettsteder som Minerva og Ytring.no driver debattene fremover daglig. For ikke å snakke om riksmediene, og da særlig Klassekampen. Under Bjørgulv Braanen og Mari Skurdal er avisen blitt en beinhard konkurrent til tittelen «Norges intellektuelle hovedarena». Det er vanskelig å konkurrere med en aktør som får 35 millioner mer i pressestøtte, men ikke umulig.
Usikker fremtid
Morgenbladets inntekter har vokst helt siden årtusenskiftet. Nå flater veksten ut. Vi må omstille oss raskt, mens vi fremdeles har råd til det. Vi kommer ganske enkelt til å tjene mindre på papiravisen i fremtiden, og vi ser at de digitale inntektene ikke kommer like fort som vi håpet. Vi vet ikke hva som skjer med trykkeriene, med distribusjonen, med annonseinntektene. Vi vil sikre at Morgenbladet har flere bein å stå på, den dagen det blir for dyrt å trykke og distribuere papiravis.
Det er riktig at hovedaksjonær NHST mener vi bør styre mot en driftsmargin på ti prosent. Det styret i Morgenbladet har vedtatt, mot ansattrepresentantenes stemmer, er et kostnadskutt på åtte millioner kroner fordi inntektene ikke er høye nok til å forsvare dagens kostnadsnivå. Om driftsmarginen til slutt blir det ene eller det andre neste år, avhenger helt av inntektene. Og de er usikre.
Redaksjonsklubben mener blant annet at kostnadskuttene er unødvendige, omstillingen forhastet og retningsløs, og at jeg som leder har skapt en dyptgripende konflikt i avisen. Klubben har derfor uttalt eksternt og internt at den ikke lenger har tillit til meg eller til at jeg er i stand til å lede Morgenbladet inn i fremtiden. De har uttalt at de er redde for at jeg vil ødelegge dugnadsånden, kulturen og engasjementet som avisen springer ut av.
Jeg har som leder tatt flere valg klubben har vært uenig i. Når redaksjonsklubben uttrykker sin mistillit på denne måten er det åpenbart at jeg ikke har klart å få redaksjonen med meg. Det er ingen tvil om at dette er en ekstremt krevende situasjon for alle involverte. Jeg velger likevel å fortsette fordi jeg mener jeg gjennomfører det jeg er ansatt for å gjøre. Jeg mener den digitale omstillingen og kostnadskuttene er nødvendige for sikre Morgenbladet et liv i fremtiden. Jeg vil gjøre mitt ytterste for å få til et bedre samarbeid og en mer konstruktiv dialog. Men jeg kan altså ikke la være å gjøre det som er jobben min.
Vi kommer til å ha det tøft fremover. Men vi er fortsatt Morgenbladet. Og vi skal alltid være Morgenbladet.
