I min aller første tid som journalist, skrev jeg noe ufordelaktig – og slett researchet, det må jeg innrømme – om en lokal entreprenør. Han reagerte straks med trussel om annonseboikott.
Senere, som vaktsjef, laget jeg en førstesidehenvisning om at Vinmonopolet satte ned prisene. Jeg kalte det en Gla’nyhet. Neste dag fikk vi trusler om abonnementsoppsigelser fra avholdsfolk.
Slik var, og er, livet i en lokalavis. Kapitalister, idealister og andre -ister driver en kontinuerlig kamp for å få avisen til å dekke det de driver med på akkurat den måten de vil det skal dekkes på.
Denne interessekonflikten, mellom særinteresser og journalistikk er helt nødvendig. For den dagen alle er strålende fornøyd med journalistikken – nei, den dagen vil vi helst ikke oppleve.
Men konflikten skal utkjempes med ord. Når særinteresser bruker makt, for å kue, true eller tvinge mediene til å gjøre som de vil, da opptrer de i strid med ideer samfunnet vårt er bygget på.
Så er dette vel store ord å bruke om Petter Stordalen og hans forlag Capitana, som går til annonseboikott av Dagens Næringsliv på grunn av at avisen kutter antall bokanmeldelser.
Men jeg liker det ikke! Like lite som jeg liker at kulturpersoner enes på Facebook om å si opp abonnementet fordi DN ikke dekker kultur på akkurat den måten de vil den skal dekkes på.
Stordalen og kulturfolket er i sin soleklare rett til å gjøre som de gjør, men de som selv jobber med frie ytringer bør vite bedre enn å gå til boikottaksjoner mot andre som gjør det.
Og et minstekrav, til både forlag og opprørte enkeltpersoner, er at de sjekker fakta. DN skal kutte noen, men ikke alle anmeldelser – som er den feilaktige påstanden saken hviler på.
