Tenk at du tjente 715.000 kroner for fem år siden, og 600.000 i fjor: Hadde det betydd noe for forbruket ditt? Ja, noen kostnader måtte du ha kuttet.
Det må Dagens Næringsliv også. Avisens inntekt var på 715 millioner kroner i 2013 og ender på rundt 600 millioner i 2018. Så den må kutte kostnader.
Denne enkle økonomiske innsikten har ikke preget debatten som nå går på Facebook, i Dagsavisen, Klassekampen og Morgenbladet.
Nei, den handler bare om kultur, som om det ikke har noe med økonomi å gjøre.
Redaksjonsledelsen i DN vil nemlig kutte kostnader til kultur i lørdagsavisen, som ikke lenger skal ha anmeldelser av bøker, filmer og musikk.
Kulturfolk protesterer, de føler at noe viktig blir tatt fra dem. Jeg liker det heller ikke, jeg har alltid lest disse anmeldelsene med stor glede.
Trygve Aas Olsen
Fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.
Han har vært journalist og medieleder i en årrekke, blant annet redaktør for Journalisten og redaksjonssjef for DN Etterbørs.
Holder også foredrag og skriver bøker, senest «Skriv enkelt og smart» (2017)
Mediekritikk på Medier24
Medier24.no fortsetter i 2019 vår spalte med en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser.
Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.
Men jeg skjønner at inntektsfallet i avisen påvirker driften. Og jeg skulle ønske debatten kunne starte med en felles forståelse av dette.
Tenk om du hadde budsjettansvar i DN, og måtte klare deg med færre penger enn for fem år siden. Ville du heller kutte i gravejournalistikken?
DN driver undersøkende journalistikk i verdensklasse, avslører kriminalitet som politiet ikke oppdager, og maktmisbruk som ellers ville blitt fortiet.
Ville du heller spart på ressursene til #metoo-dekningen, som DN startet?
DN velger altså å kutte i anmelderiet. Featureredaktør Gry Egenes, sjefen for lørdagsmagasinet, begrunner dette slik i Dagsavisen:
- Vi må redusere kostnadene noe og da velger vi å konsentrere ressursene til nyhet og undersøkende journalistikk.
Kjære kulturinteresserte leser: Hvor ville du kuttet, hvis ikke i anmelderhonorarene?
Tenk nå, om du klarer, at du er ansvarlig for både det journalistiske samfunnsoppdraget og en sunn økonomisk drift i en stor mediebedrift.
Da må du gjøre vanskelige prioriteringer: Hvor mye skal vi bruke på kostbar, men viktig journalistikk? Hva kan vi tjene penger på, uten å selge sjela?
Er det noe DN har brukt penger på, så er det nettopp kostbar, men viktig journalistikk.
Gravejournalistene i DN får tid og ressurser til å gjøre jobbene andre ikke klarer, og avisen har vunnet fire av de ti siste SKUP-prisene.
Men nå bekjenner den ene kulturentusiasten etter den andre, på Facebook, at de vil si opp DN-abonnementet sitt.
Vil du besøke et ekkokammer, anbefaler jeg tråden under tidligere kulturredaktør Hilde Sandviks Facebook-innlegg om saken lørdag.
Alle er enige om alt, og hakker løs på Gry Egenes – uten å reflektere et sekund over at det er hun som i tjue år har gitt dem kulturkritikk i DN.
Og ingen protesterer når kunstanmelder Lars Elton påstår kuttene skyldes at «eierne kan hente ut enda større utbytter på aksjene sine».
At DN ikke har betalt eierne noe siden 2014, er i denne sammenhengen selvsagt helt uinteressant.
Noen trøster seg riktignok med at Financial Times fortsatt har gode bokanmeldelser, men til DN er det nå takk og farvel.
De vil altså ikke betale for journalistikken som ga oss disse skupene:
- Boligbyggsaken, om katastrofal mangel på kontroll med milliardinvesteringer i Boligbygg, Oslos kommunale eiendomsselskap. Saken førte til anmeldelser for grov korrupsjon.
- Dopingmafiaen, om det illegale markedet for anabole steroider i Norge. Saken førte til at politiet tok ut siktelse av 100 personer i dette kriminelle miljøet.
- Pengebingen, om hvordan konsulentselskapet McKinseys partnere og ansatte investerte 33 milliarder kroner av sine egne penger, og unngikk beskatning.
- Under radaren, som avslørte kameraderi i Forsvaret, og hvordan tre selskaper fikk 100 millioner kroner for produkter som ikke ble utviklet.
Heller ikke for saken om strømmetjenesten Tidal, som manipulerer lyttertall og snyter artister for penger. En kandidat til Skup-prisen for 2018.
Har de da ingen interesse for samfunnskritisk journalistikk? Bare kritikk av kunst og kultur?
I så fall kan de jo lese Morgenbladet, for som Egenes sa: - Vi er hovedeier i Morgenbladet og lar dem gjøre anmeldt-jobben.
Den var ikke hennes smarteste uttalelse, men den viser hvilket dilemma medieledere står i: Du har ikke råd til alt du ønsker deg.
Klassekampens Bjørn Ivar Fyksen, derimot, mener DN har råd til «de forsvinnende få personer og årsverk», som står bak anmeldelsene.
Og jeg mener hans avis har råd til flere årsverk og personer på gravejournalistikk.
Klassekampen har mange anmeldelser, men lite undersøkende journalistikk – og ingen SKUP-priser. For den prioriterer motsatt av DN.
Men Klassekampens satsing på kulturkritikk foran avsløring av økonomisk kriminalitet, maktmisbruk og korrupsjon – har også med økonomi å gjøre.
Superenkel økonomi, faktisk: Klassekampen får årlig over 40 millioner kroner i pressestøtte fra staten for å drive meningsjournalistikk.
DN får ingen pressestøtte, den regnes ikke som «meningsbærende avis» etter reglene.
Den er først og fremst en nyhetsavis, og da er det logisk – men trist – at den må prioritere «nyhet og undersøkende journalistikk» foran kulturkritikk.
Men det er enda tristere med kulturinteresserte personer som ikke interesserer seg for noe annet.
