Til høsten skal Pressens faglige utvalg vurdere om tre medier brøt god presseskikk i «Langeland-saken». Leder Alf Bjarne Johnsen (t.v.) vil imidlertid være inhabil, all den tid han er journalist i VG til daglig.

Kommentar:

Det er bra at PFU skal diskutere medienes identifisering av professoren. Og det bør ende med at ingen har «brutt god presseskikk»

En slik behandling og uttalelse kan bli en nyttig rettesnor for mediene, presseetisk lærdom for norske menn som pusher 50 på Facebook - og viktig støtte til unge kvinner i lignende situasjoner.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel.

Mandag 3. juli eksploderte «Langeland-saken», med omtale på Khrono.no av professor Nils Rune Langelands grove meldinger til en rekke unge kvinner.

Dette etter omfattende spredning og debatt i sosiale medier. Neste dag fulgte VG og flere medier opp.

Khrono, VG og NRKs første omtaler av «Langeland-saken».

Og det ble klart at meldingene skal ha blitt sendt også til egne studenter.

Siden har debatten gått i flere medier, og akkurat da det hadde stilnet, våkner den nå til live igjen:

Mandag ble det klart at Anki Gerhardsen klager VG, NRK og Khrono inn for PFU, hvilket etter alt å dømme vil bety en diskusjon og behandling av de presseetiske sidene av denne saken. Gerhardsen bekrefter denne uka at utvalgets sekretariat i Norsk Presseforbund har igangsatt full behandling av saken.

 

At denne medieomtalen oppleves som ubehagelig, uønsket og massiv, er forståelig.

Men som for alle som omtales i forbindelse med klanderverdige forhold, er det også her grunn til å minne om at dette ikke er kvinnenes eller medienes «skyld».

Det er Langeland selv - og bare han - som må ta ansvar for sine handlinger. Alkohol eller andre forhold er på ingen måte formildende for slik oppførsel.

Den massive debatten som preget sosiale medier for noen uker siden, handlet i stor grad om alt annet og alle andre enn det som faktisk er saken:

Hva som er greit og ikke greit overfor unge kvinner når du er en voksen mann i maktposisjon.

Debatten har imidlertid også bydd på klare røster. Som i denne Khrono-saken med Bjørn Kvalsvik Nicolaysen - professor ved Universitetet i Stavanger og dermed kollega av Langeland. Han slår enkelt og greit fast at menn i akademia ikke kan drive med sånt, og kaller det «griseri».

Lignende stemmer i debatten har vært rektor Curt Rice ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Tove Lie.

Og ikke minst Khrono-redaktør Tove Lie, som først satte saken på dagsorden, og med en kommentar søndag 16. juli også setter seksuell trakassering i en større kontekst.

Atferd og handlinger som er forbudt ved norsk lov.

Etter Arbeidsmiljøloven, i den grad det er relevant for denne saken. Men uansett også etter Likestillingsloven, som klart slår fast: «(...) seksuell trakassering er forbudt». Også Straffeloven berører trakassering og sjikane.

 

Så langt om selve saken.

Men var det brudd på god presseskikk å identifisere Langeland?

Ja, mener Anki Gerhardsen, og viser til Vær varsom-plakatens punkt 4.7 om identifisering.

Mediekritiker og spaltist Anki Gerhardsen.

Det er lett å se Gerhardsens poeng, og det er selvsagt mulig å falle ned på hennes standpunkt om å ikke identifisere. Det ville heller ikke vært «galt» å gjøre det.

Det er trolig også fordi dette ikke er en enkel redaksjonell vurdering, at det tok noe tid før VG og de store mediene kom på banen.

Og fordi vi her er inne på den delen av presseetikken som handler om skjønn og redaksjonelle vurderinger.

 

Deler av presseetikken og Vær varsom-plakaten er «normativ» - i den forstand at den strengt tatt ikke gir rom for vurderinger:

Mediene kan ikke velge bort skillet mellom fakta og meninger. En redaktør kan ikke gjøre en redaksjonell vurdering om å droppe samtidig imøtegåelse (når man vurderer noe til å være «en sterk beskyldning av faktisk art»). Aviser må ha dekning i stoffet for tittel og vinkling.

Andre deler av presseetikken er mer som veiledende rettesnorer til vanskelige vurderinger hvor det ikke går an å lage fasiten på forhånd. 

Derav formuleringen «vær varsom», som brukes en håndfull ganger i plakaten. At norske medier har en god tradisjon for å være varsom, betyr selvsagt ikke at det er brudd på god presseskikk de gangene man velger å identifisere. 

Og i en verden av vanskelige redaksjonelle vurderinger er det heller ikke svart / hvitt: Av to forskjellige valg, så må ikke det ene være «galt».

Noe også sjefredaktør Lars Helle i Stavanger Aftenblad var inne på overfor Medier24:

Dette var på et tidspunkt da bare Khrono hadde omtalt saken, hvilket også var tema for vår sak. Medier24 ble dermed det andre mediet som omtalte saken. Vi valgte å identifisere Nils Rune Langeland, men tonet ned både navnet og innholdet i meldingene. 

– Jeg har ikke noe behov for å kritisere Khrono eller noen andre redaksjoner, for jeg ser det ikke som noe presseetisk problem at mediene velger forskjellig. Det er bra for mangfoldet i norsk presse. De så den som publiserbar i går – vi vil innhente mer gjennom å gjøre egne undersøkelser, så får vi se.

I debatten rundt Langeland-saken har flere, blant dem professoren selv, pekt på andre tilfeller av andre klanderverdige hendelser hvor personer ikke er identifisert.

Ja, det fins nok tilfeller der norsk presse burde ha identifisert - og lot være å gjøre det.

Men et forsiktig valg om å ikke identifisere i én sak, gjør naturligvis ikke valget om å identifisere i en helt annen sak galt.

Selv om presseetikken også utformes med en viss presedens, blir det en merkelig «Erasmus Montanus»-logikk.

 

Det PFU i høst må ta stilling til, er «enkelt nok»:

Vær varsom-plakaten:

4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Var det et berettiget informasjonsbehov for å identifisere professoren med navn?

Nei, mener Anki Gerhardsen. Men dette blir som nevnt et spørsmål om skjønn, og det er fullt mulig å bruke de samme paragrafene som Gerhardsen - for å mene at det var riktig å identifisere - noe de innklagede mediene selv er inne på:

  • Handlingene og meldingene må kunne sies å være gjentatte, straffbare og bære preg av overgrep.
  • Omtaltes «identitet eller samfunnsrolle» har i høyeste grad «relevans for de forhold som omtales».
  • Og ikke minst: Det er ikke veldig mange professorer ved Universitetet i Stavanger. Identifisering kan i dette tilfellet «hindre at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke».

Det er heller ikke uten betydning at Langelands aktiviteter og kommunikasjon skal ha vært tema flere ganger tidligere - både på hans egen institusjon og i mediene. Nevnte Bjørn Kvalsvik Nicolaysen beskriver dette godt i en Facebook-diskusjon denne uka.

Flere medier valgte derfor å identifisere Langeland.

 

Når Pressens faglige utvalg skal ta stilling til om det likevel var presseetisk galt, må det bli en unik vurdering av denne saken.

Det fins heller ikke mange ferske saker å lene seg på; de fleste uttalelser de seneste åra om identifisering handler om «uaktsom identifisering» der forsøk på anonymisering er for vage. Slike saker har liten relevans for denne problemstillingen.

Blant litt mer relevante saker kan nevnes da Brønnøysunds Avis i 2014 brøt god presseskikk da avisa identifiserte en politiadvokat i forbindelse med en angivelig politianmeldelse. Mens Enebakk Avis året før ble felt for å ha omtalt rykter og anklager om overgrep mot en navngitt rektor. I begge tilfeller antydes det imidlertid at de faktiske forhold ved omtalen ikke holdt mål.

Et annet trekk ved vanskelige PFU-saker som berører dette spørsmålet, er at mediene kanskje blir felt for andre forhold - men ikke for identifiseringen:

I 2013 ble TV-kanalen Max og programmet Insider felt for en dokumentar om overgrep, hvor en mann ble omtalt med navn og bilde. Identifiseringen var innenfor, mente utvalget - men felte programmet for blant annet utilstrekkelig samtidig imøtegåelse.

 

Angi Gerhardsens klage i Langeland-saken kan gi en interessant diskusjon og vil forhåpentlig ende med en god uttalelse.

Det vil forhåpentlig også lære kommentarfeltryttere noe om presseetikk - et tema som gjerne omtales med stor patos og bastante konklusjoner, men få gode vurderinger basert på reell kjennskap til presseetikken.

Og jeg tror behandlingen vil ende med at PFU slår fast at identifiseringen var innenfor.

 

Så er det også slik: Utvalget skal vurdere de presseetiske sidene av denne saken.

Men presseetikken opererer selvsagt ikke i et vakuum fra resten av samfunnet. Tvert i mot er det i spørsmål om identifisering nettopp alvorlighetsgraden som avgjør om det var berettiget.

En god konklusjon fra PFU kan derfor også være et viktig signal til dem dette gjelder - både i denne og andre saker:

Slik atferd, sjikane og seksuell trakassering fra mektige menn overfor unge kvinner er ikke akseptabelt. Og det kan være riktig av pressen å omtale det.

 

Powered by Labrador CMS