Noe av det vanskeligste med å jobbe med venner er at man ofte kan akseptere ting man ikke burde siden det er en kompis som er sjefen. Jeg begynte å skrive for Subjekt i 2018 og før det hadde jeg jobbet med Danby Choi i det nå nedlagte Smug.
Da Subjekt dukket opp nærmest fra askene av Smug trodde jeg at det som først var bladet, og det som nå er nettstedet subjekt.no, skulle være en ny giv. Et sted som skulle gi journalistene som jobbet der et godt og trygt miljø og muligheter uten utnyttelse av andre. Da jeg først startet å skrive for Subjekt søkte jeg etter jobber og var i et jobbsøkerkurs i NAV. Jeg hadde veldig lite og prøvde å få søknaden til dagpenger godkjent etter å ha mistet stadig flere og flere vakter i en stilling som miljøarbeider.
Jeg tenkte at jeg kunne supplere skrivingen av jobbsøknader med anmeldelser, nyhetssaker og andre tekster. Jeg hadde ikke en egen laptop og til slutt ble Danby og jeg enige om jeg trengte en for å skrive flere saker til nettstedet. Han kjøpte en av de billigste han fant, en Acer som jeg skriver denne teksten på nå, og som jeg skulle betale tilbake gjennom å skrive nok saker til laptopen var tilbakebetalt. Aceren kostet 3000 kroner. Hver sak jeg leverte fikk jeg 500 kroner for. Da jeg senere sa ifra om at jeg ikke syntes noe om å få så lav lønn per sak, fikk jeg beskjed om at en avtale var en avtale. Jeg hadde da begynt å jobbe som vikarlærer på voksenopplæring, og hadde ikke så mye tid til å skrive lenger. Og jeg tenkte «jaja, vi gjorde en avtale», så jeg holdt den. Etter hvert utlyste Subjekt en musikkredaktør og jeg søkte på denne etter å ha snakket med Choi. Ida Madsen Hestman endte med å få jobben og fikk en elendig kontrakt.
Det var flere forhold som gjorde det vanskelig å jobbe for Choi. Man kunne levere til desken og oppdage at artikkelen var kraftig endret etter deadline. Dette skjedde med meg og flere andre. Når desken og redaktøren er samme person, er det vanskelig balansegang.
I likhet med mange kreative bransjer gjør man mye gratis jobbing når man driver med kulturjournalistikk. Smug, som var det første nettstedet jeg skrev for, var aldri belønnet, men vi fikk ofte beskjed om vi leverte bra og jevnlig, så kunne det være flere muligheter. Gulroten hang der hele tiden og man ville ikke risikere å ikke skrive for å gå glipp av det som kanskje kunne være starten på god journalistisk jobb. Så ballet det på seg med å skrive for steder, men svært få eller ingen tilbød kontrakt og lønnen var dårlig, om ikke utrolig lav. Dette er et problem i bransjen generelt. I Smug fikk jeg aldri kontrakt for arbeidet mitt, og det er heller ikke normen.
Men det er tydelig at det har vært en naiv ønsketenkning fra min side. Flere hendelser det siste året har også vist hvor galt det virkelig kan gå. Det er flere ting å sette fingeren på som når Danby Choi stiller opp i en VG-spesial og snakker ned ofrene i saken mot Gaute Drevdal, før han så skriver et eget innlegg om dette, som er problematisk i seg selv på grunn av vinklingen, men når det også skjer på det nettstedet man er redaktør for, uten å ha et møte med redaksjonen om hvorvidt de har meninger om det i forkant av publiseringen, sier det mye om redaktørens egoistiske prosjekt. Da setter han seg selv foran redaksjonen. Det har også vært tydelig at mye av Subjekt sin plan har vært å publisere kontroversielle innlegg av ulike personer, for deretter å la andre eller seg selv svare i etterkant. Det blir veldig fort en jakt etter sensasjoner og klikk enn at det brukes tid og ressurser på å få gode artikler.
Choi har alltid hatt en sans for rask livsstil med det som virket som middag ute hver eneste dag, dyre designerklær, kjøp og salg av eksklusive malerier og hang for designermøbler til kontoret hans som de fleste gjerne bare kan drømme om. Jeg har alltid lurt på hvilke penger han har brukt for å kjøpe alt sammen.
Det er utrolig mange dyktige folk som skriver og har skrevet for Subjekt. Personer som lever og ånder for kultur, for Y-blokka, eller den nyeste platen til Tøyen Holding eller hvorvidt influensere profitterer på BLM. Noen av mine beste saker har jeg har skrevet i Subjekt, fordi det er et sted som har latt meg skrive om det jeg vil skrive. Da er det trist å se hvordan redaktøren driver rovdrift på de ansatte.
Jeg kommer ikke til å skrive flere saker for Subjekt. Jeg får mer igjen for jobben jeg gjør i barnehagen.
Journalistbransjen og spesielt kulturjournalistikk sliter. Det kuttes over hele fjøla og det er mange om beinet og stadig færre kanaler å skrive for, men det er bedre å la pennen ligge enn å fortsette sånn ting er nå, i solidaritet til andre seriøse journalister som prøver å leve av å skrive. Jeg håper denne saken blir fulgt med fremover og at det gjøres endringer slik at ting kan endre seg til det bedre.
