Er årets mediepriser viktig for folk flest, VG og NRK?

• ANDREAS TINGLUM, partner i Corporate Communications AS

MBL er en bransjeforening for norske mediebedrifter. Hvert år deler de ut priser til medlemmer innenfor en rekke kategorier, og omtaler dette som «Årets mediepriser 2018».

Prisene som deles ut likner priser som deles ut i andre bransjer.

Det er gjerne bransjeforeninger som organiserer prisutdelingen, det er fritt fram for medlemmene å nominere, man nominerer egne arbeider og det er en jury bestående av bransjefolk som kårer finalister og vinnere. Målet med prisene er gjerne å hedre bedrifter og personer som har levert spesielt godt arbeid i året som har gått. Det deles ut priser til reklamebyrå, mediebyrå, webutviklere, direktemarkedsførere, PR-byrå, designbyrå og det deles ut innovasjonspriser og teknologipriser innenfor flere viktige industrier.

Disse prisene har til felles at de utelukkende får omtale i de bransjemediene som følger de respektive bransjene. Slik det skal være. Internt er interessen for slike priser stor, og noen av dem henger høyt i sine bransjer. Prisutdelingene er også anledninger til å samles på tvers av bransjen for å diskutere fag og sladder.

Det skjer så godt som aldri at slike priser får omtale i medier med allmenheten som målgruppe. La oss ta ONS Innovasjonspris som eksempel. Den deles ut til virksomheter som har bidratt ekstraordinært til innovasjon i vår største næring. Når leste du siste en sak i VG eller hos NRK om denne prisen? Sannsynligvis kan du ikke huske det. 

De store mediene har høy terskel for å omtale slike bransjepriser. Det er bra. Prisenes funksjon er først og fremst relevante for bransjene de deles ut i. De treffer ikke tilstrekkelig på nyhetskriteriene. De er sjelden vesentlige, de er sjelden relevante for mange, de er bare unntaksvis sensasjonelle, og er ofte ikke spesielt aktuelle. Dette har de fleste som har forsøkt å få media til å skrive om en høythengende bransjepris fått erfare.

Når det er snakk om prisutdelinger til pressen selv senkes imidlertid terskelen for hva som er nyhetsverdig. Mange medier gir fyldig dekning av SKUP-prisene, og går ikke av veien for å skryte hemningsløst av seg selv.

Nå sist var det altså prisene som ble delt ut på bransjens eget arrangement i Bergen som var så viktig å formidle til publikum. Ikke bare var det viktig å formidle selve prisutdelingen, men det var tydeligvis spesielt viktig å fremheve eget mediums prisfangst.

VGs journalister fikk «Den store journalistprisen» for den såkalte Tolga-saken. Ingen tvil om at kvaliteten på saken er høy, og at de har bidratt til å avdekke svært alvorlige forhold. VGs dekning er likevel pinlig selvsentrert. Papiravisen spanderer en helside på saken der både journalistene bak og deres sjef kommer til orde. De andre prisvinnerne får komme fram i dekningen i form av en opplisting nederst til høyre. På VG-nett har saken den selvforherligende tittelen «Prisdryss til VG under mediedagene i Bergen».

Saken er krydret med et flott bilde av «VG-gjengen» som koser seg på scenen i Bergen. Forsidehenvisningen som fikk ligge et døgns tid på forsiden på VG.no har samme vinkling. Den skamløse egenpromoteringen VG presterer ligger på et lavere redaksjonelt nivå enn det vi finner i de fleste bransjemedier, og har en form som gjør at det burde vært merket som «annonsørinnhold».

NRK er knapt noe bedre. På NRK.no drar de til med en sak som hadde gjort seg godt på intranettet i det som nå er «Årets mediehus». Tittel på sak og forsidehenvisning er «NRK kåret til årets mediehus». Bildet viser gode, festkledde kolleger i NRK på scenen i Bergen. NRK burde jo som minimum ha skamvett nok til å vie mest oppmerksomhet om «Den store journalistprisen», som gikk til VG.

Det er vanligvis høy terskel for å toppsaken på NRK.no og VG.no. Nesten uten unntak må vesentlighetskriteriet være oppfylt. Bortsett fra når nyheten handler som mediehusene selv. 

Det VG og NRK leverer av dekning rundt denne prisutdelingen hører hjemme på intranett, eller merket tydelig som contentsaker. Dessverre er dette en påminnelse om at det gjelder andre regler for omtale av seg selv enn av andre, og at journalister og redaktører lever i en boble med andre mediefolk.

For resten av oss bidrar denne mangelen på journalistikk til å redusere tilliten til både årets mediehus og andre det drysser priser over.